Paektu-san (10.09.2011)

Om DPRK(the Democratic People Republic Korea)
Den demokratiske folkerepublikken Korea, også kalt Nord-Korea er ikke et land man bare stikker på tur til. Alle utlendinger på reise der følges av 2 lokale guider som passer på at man følger et fastsatt reise-opplegg. Turer i DRPK gjennomføres av KITC(Korea International Travel Company), og disse arrangerer reiser for noen få utenlandske reisebyråer som selger pakketurer i landet. Innreise i landet foregår fra Beijing eller Vladivostok til flyplassen i Pyong Yang, hovedstaden i Nord-Korea, eventuelt med tog fra Beijing, en togreise som tar ett føgn i forseglede vogner.

Forberedelser.
Jeg hadde for et par år siden kontakt med Koreakonsult, et svensk byrå som arrangerer reiser til Nord-korea, tenkte da å ta turen i sammenheng med en jobbreise, men det skar seg med tidsplanen den gangen. Petter og jeg har flere ganger snakket om å gjennomføre turen til Paektusan, og på vårparten ble det alvor i planene. Runar og Påsan ville også være med, så totalt ble vi 4 nordmenn på reisen. Vi bestilte flere måneder i forveien, og søkte visum til Nord-Korea, noe som er vanligvis kurant for nordmenn, så fremt man ikke arbeider som journalist eller i forsvaret. Vi bestemte oss også for å ta en dag i Beijing for å være helt sikre på å nå avgangen til Pyong Yang med Air Koryo. Mister man flyet her, er det nemlig ikke bare å reise med neste avgang, ettersom rutefly går kun 3 dager i uken. Det er en del restriksjoner på hva man kan ta med seg, så bagasjen ble minimalisert. GPS og mobiltelefon kan man for eksempel ikke ta med seg inn i landet. Kamera med GPS blir også beslaglagt ved grensen, noe en av våre medreisende fikk erfare. Vi hadde med oss en del Euro, som ble benyttet de få stedene vi kunne handle noe. Nordkoreanske Won hadde vi ikke anledning til å skaffe oss eller å bruke, det var forbudt.

Innreise i landet
Vi møtte resten av reisefølget på flyplassen i Beijing, der vi fikk utdelt visum. Flyet, en Ilyushin-62 fra 1960-tallet, så heller slitent ut og bråkte så det gjorede vondt i ørene. Ved innreise i landet måtte vi fylle ut diverse skjema, vi gikk gjennom passkontroll og bagasjekontroll, mobiltelefoner ble deponert på flyplassen. Ved ankomst hotellet ble pass og videre flybilletter inndratt, og vi fikk ikke disse tilbake før vi reiste ut av landet.

De andre i ekspedisjonen.
Delegasjonen fra Norge besto av 4 personer, og vi reiste på turen først og fremst for å bestige Paektusan. For øvrig var det en stor delegasjon fra Sveits, samt folk fra Danmark, Sverige, Holland og Tyskland, til sammen 16 personer på pakketuren. Hva var det som får folk til å reise til dette bisarre landet med svært begrensede bevegelsesmuligheter, en syk persondyrking av familien Kim, dårlig standard på det meste og gjennomgående dårlig mat? Her finner man folk som samler på land, folk som driver med profesjonell fototgrafering, folk som reiser verden rundt langs 40. breddegrad, og folk med interesse for gamle fly. En fin gjeng av noe eksentriske personer.

Pyong Yang
Den første dagen ble et pliktløp med besøk i parker, monumenter, fine metrostasjoner inspirert av metroen i Moskva, statuer, tårn, sirkusbesøk og ikke å forglemme Mass games, en propagandaforestilling med 100000 utøvere på en stadion med plass til 250000 tilskuere. Det var slettes ikke fullt på tribunen, men noen titusen militære var innkalt for å fylle opp tribunen på nasjonaldagen. Dette er verdens største forestilling i antall utøvere ihht Guinness rekordbok. Folk i gatene i PyoungYang virket annerledes enn i resten av landet. Lite fart og smil, alle gikk i takt, og de virket triste og til dels apatiske.

Paektusan
Dagen etter gikk med fly til Base Camp, Samjiyon. Reisen foregikk med en chartret Antonov-24, en flytype utviklet på 1950-tallet. Ca 20 passasjerer, 5 besetningsmedlemmer i cockpit og 2 trilledamer. Videre fra Base Camp en trang minibuss opp til ABC på ca 2200 meter. Videre gikk vi til fots langs en steinsatt vei opp til kraterkanten der en nydelig utsikt møtte oss. En stor og vakker sjø fyller krateret, og på den andre siden av sjøen ligger folkerepublikken Kina. Vi gikk videre opp til høyeste punkt på kraterkanten, 2744 moh, der republikkens høyeste punkt er markert med en steinstøtte. Det var en liten luftig passasje på et par meter som måtte passeres for å nå topp-punktet, enkelte folk med høydeskrekk trakk seg her. Noen tok taubane ned til kratersjøen, en spennende tur der gondolene stoppet opp i midtveis, men andre koste seg på toppen litt til. Etter fjellet måtte vi besøke Kim Jong Ils fødested, se på diverse statuer osv. Entusiasmen var ikke akkurat den store for denne aktiviteten, men litt må man lide for en topp.

Chilbo
Vi reiste neste dag til Chilbo-området for å se noen spektakulære fjellformasjoner. Vi hadde på dette tidspunktet sluttet å spisse alle de kalde koreanske rettene og gledet oss til å komme ut av landet og få i oss ordentlig mat. Det positive med dette området var at her så vi folk som oppførte seg mer normalt, unger som ropte og vinket til oss i bussen, og generelt mer naturlig oppførsel blant folk, i motsetning til den mer kuede oppførsel av folk i hovedstaden.

Utreise og sau
Pakketuren fortsatte enda 5 dager til, men vi hoppet av og dro tilbake Beijing. Pass og mobiltelefoner fikk etter hvert også tilbake. Som alltid når jeg er på reise i et nytt land, forsøker jeg å få med meg en miniatyrsau hjem til kjerringa. Det var dårlig med souvernir-butikker, og ingen miniatyrsauer var å se. Jeg spurte til slutt den koreanske guiden, han hadde en kamerat som kunne fikse, men jeg var litt seint ute, vi skulle reise tidlig neste morgen. Jeg hadde avskrevet saue-kjøpet, men på slutten av den 5. flyturen med Air Koryo kom trilledamen med tax-free-tralla. Her var som vanlig sprit, røyk og parfyme, samt en enslig, utskåret tresau, plassert ytterst på hjørnet på tralla, så den nesten subbet nesen min der jeg satt. Tilfeldig ? Neppe. Jeg kjøpte den selvsagt, 5 dollar var ingen upris.