Mount Kinabalu - En granittkoloss i regnskogen (04.10.2007)

En granittkoloss i regnskogen – min første 4K-topp

Et lengre arbeidsopphold i Kina gjorde at jeg måtte en tur ut av landet, og med Hong Kong som utgangspunkt var det flere muligheter for en utflukt til et ordentlig fjell. Jeg tenkte lenge på Taiwan, men en større papirmølle man måtte gjennom fristet ikke for en tur til Taiwans høyeste fjell. Dessuten ville det være greit å få en pause fra den kinesiske kulturen. Når Malaysia Airlines hadde rimelige flybilletter fra Hong Kong til Kota Kinabalu øst på Borneo var valget greit. Her ligger sørøstasias høyeste fjell sies det i reklamen. Det finnes høyere fjell innerst i Myanmar og på New Guinea, men det er uansett det høyeste fjellet mellom Himalaya og New Guinea vi snakker om.

Dag 1:
Fly Ningbo-HK-KK. Taxi til Rose Cabin, et overnattingssted 2 km fra inngangen til nasjonalparken. Kusken Adam loset meg frem i over 2 timer i kveldsmørket og var en aldeles hyggelig kar, som alle andre malayer jeg siden møtte der nede. Hva som møter en stakkar når man kommer ut av flyplassen i et fremmed land er så forskjellig, men her var det intet mas, ingen forsøk på å ta ågerpris, bare vennlige folk som hjalp meg frem.

Dag 2:
Morgenen var ganske vindfull, men det var klart på toppen en kort stund, slik at jeg fikk foreviget den fra verandaen på rommet mitt. Jeg hadde tenkt å rusle opp til parken og få ordnet papirmøllen der, men traff Emma og Jennifer fra England ved frokostbordet og slo følge med dem i bilen opp til parken. Der traff vi nederlenderen Joost, og sammen fikk vi med oss guiden Marius, en meget sympatisk liten mann. Vi ruslet så i fred og ro oppover fra ca 1800 moh til hytta Laban Rata på ca 3300 moh. Mer sto ikke på programmet den dagen, så vi tok det meget behagelig oppover. Det er kun 6 km opp til hytta, og ikke spesielt mye å finne på der. Hastigheten lå på ca 1 km/t i snitt. De engelske damene bidro til å holde farten nede, men det var i grunnen bare bra. Det er en del folk som må gi seg på denne toppen pga høyden, men mye kan forebygges ved å gå sakte, puste dypt og drikke ekstra mye. Underveis tenkte vi på de som tar denne turen som et løp. Skåla opp blir småtteri i forhold. Her skal det nemlig løpes fra 1800 moh opp til nesten 4100 moh og ned igjen. Årets vinner løp på 2 timer og 39 minutter. Vår guide Marius var heller ikke noen sinke med 3 timer og 20 minutter. Noen regnbyger hadde vi opp gjennom regnskogen , men det er jo ikke så rart når man drar på tur til Borneo i begynnelsen av regntiden. Etter en middagsbuffet på Laban Rata ble det en tidlig kveld. Det går historier om at det er grusomt dyrt på Laban Rata, men jeg kan ikke si meg enig. Overnatting: 69 ringgit, middag 33 ringgit, øl 10 ringgit. Multipliser prisene med 1,6 så får du det i NOK. Med tanke på at alt er ryggbåret 1500 høydemeter opp synes jeg ikke det var galt. Booking av overnatting på Laban Rata er obligatorisk for å få lov til å starte turen og bør gjøres i god tid på http://www.suterasanctuarylodges.com/ . Det kan også ordnes på stedet, men i høysesongen kan det være vrient.

Dag 3:
Opp klokken 02:45, avgang Laban Rata 03:00 med hodelykt. Sakte vandring opp i mørke, noe kødannelse den første bratte kilometeren etter avgang. Joost og jeg ga blaffen i guiden og damene og guiden og ruslet forbi mange opp den tilrettelagte traseen. Lenger opp er det bedre plass, og vi roet ned igjen, ingen grunn til å komme på toppen så altfor tidlig. Tilnærmet fullmåne gjorde at lyktene kunne slukkes så snart vi var gjennom et lite parti skog. Noe bratt var det opp de første svabergene, men greit å ta seg frem langs faste tau. Lengre opp var det ikke bruk for tauet, men det var jo greit å navigere etter. Noen få tåkedotter kom og gikk, men månen var hele tiden synlig, og bebyggelsen nede i lavlandet glitret i nattemørket. Joost og jeg gikk sakte oppover med mange småpauser og toppen ble nådd like før soloppgang. Helt klart var det ikke, men solen kom da etter hvert og varmet oss opp etter en heller kjølig vandring oppover. Det høyeste punktet heter av alle ting Low’s peak, men det er flere andre 4K-topper med primærfaktor langt over det mange 2K-samlere i Norge setter som nedre grense i nærheten. Flere av den så ut til å være ganske utfordrende å klatre. Som en alternativ rute ned finnes her verdens høyeste via ferrata. Mer om den på www.mountaintorq.com . Deler av ruten var synlig, det så temmelig luftig ut, men kunne gjennomføres av alle mellom 7 og 70 år i følge reklamen. Jeg takket her Marius og resten av gjengen for følget og ruslet alene ned gjennom regnskogen. Utrolig deilig å gå gjennom varm og stille regnskog etter noen uker med jobbing i en kinesisk by med bråk og forurensning.

Turen gikk nå videre til noen varme kilder, Poring hot springs, der jeg fikk badet i varmt svovelholdig vann fra jordens indre. Deretter dro jeg med minibuss til Kota Kinabalu, derfra noen minutter med båt til Manukan, en 2 kilometer lang øy utenfor Kota Kinabalu. Leide et helt hus på stranden for 320 ringgit/dag, meget god standard. Øya hadde anslagsvis 15 beboere og 20 gjester da jeg var der. Om dagen var det noe mer liv med dagsbesøkende. En utrolig deilig plass med fred og ro og ellers alt hva hjertet begjærer. Skjønner slettes ikke hvorfor jeg dro derfra hit til Kina og skal reise videre til kalde og mørke Norge om noen uker.

Ellers må jeg få tillegge at det malaysiske folket er et utrolig hyggelig, fredelig og imøtekommende folkeslag. Her lever ulike raser og religioner sammen i fred og fordragelighet. De hadde noen uroligheter rundt 1960, men det vil de helst ikke snakke om. De fleste snakker brukbart engelsk, og det er kurant å ta seg frem. Det kan høres spenstig ut å reise alene til Borneo, men det kan trygt anbefales. Jeg ble kjent med flere malayer, samt turister av ulike slag fra mange land. En god del ryggsekkturister preger området.