Pico del Teide sea to summit (04.04.2004)

I påsken 2004 var det duket for noe jeg aldri har vært med på før - pakketur til syden. Målet var Tenerife, og en hel uke blir jo kjedelig på stranda, så det ble en tur til Teide. Etter en tur til Santa Cruz for å få de nødvendige papirer for topptur startet dagen med en lang busstur fra Los Christianos, rundt hele øya til Playa del socorro på nordsiden av Tenerife. Herfra startet vandringen oppover mot Teide. Jeg startet på stranda, fulgte vei opp til hovedveien, under denne og tok deretter av en stikkvei oppover en dal. Her gikk jeg mellom bananplantasjene. Veien ble smalere, endte i en sti som ble mindre og mindre, og til slutt måtte jeg sloss meg gjennom noe bjørnebærkratt noen meter før jeg kom opp til et hus i enden av en vei. Her krabbet jeg inn i bakgården, forsvant fort ut på veien til akkompagnement av en illsint bikkje og fulgte denne veien videre oppover. Etter dårlige erfaringer med kratt valgte jeg å ta til venstre på toppen av denne veien, skulle heller tatt til høyre og fulgt sti direkte opp til hovedveien langt oppe i lia. Det ble et par kilometer ekstra pga dette. Stien som gikk direkte opp til veien fant jeg igjen, denne så grei ut. Vandret langs bilvei i bratt terreng, men på tilnærmet flat vei siste stykket. Fra utsiktspunktet på veien(ca 500 moh) gikk turen oppover langs en rygg, først gjennom jordbruksland med potet-dyrkning med smal bilvei. Så et langt stykke langs traktorvei gjennom furuskog, stor tømmerdrift her oppe. Mange småveier til høyre og venstre, jeg holdt meg mest mulig oppe på åsryggen hele veien. Skogen strakk seg opp til nærmere 2000 meter. Kraterkanten på 2100 meter ble nådd etter 4,5 timer med sterk stigning hele veien, her er et lite kapell. Derfra bratt ned i det store krateret, og en lang ørkenvandring frem til Montana Blanca, der jeg møtte hovedstien. Gjennom det flate ørkenpartiet var det enkelte varder, men kronglet litt i litt buskas iblant. Opp til Montana Blanca går en nedlagt vei i slyng oppover, her er mulighet for å kutte noen svinger. Herfra er det jevt bratt opp mot toppen, men stien er vel tilpasset i terrenget og det er greit å gå. Altavista, fjellhytten ble passert, herfra og opp var det enkelte snøklatter. Et stykke lenger opp møtte jeg panorama-tråkket, fulgte det frem til toppen av taubanen, derfra rett opp til det lille toppkrateret. Etter 9 timer og tre kvarters vandring stod jeg på toppen, deretter bar det ned til Altavista, der kun nødkvarteret var åpent for overnatting. IKKE vann på hytta, men en seng og noen ulltepper reddet natten. Det siste stykket ned til hytta gikk meget sakte, tok den siste pausen bare 100 meter før hytta. Sliten er ikke riktig ordet, utmattet passer bedre, vesentlig pga av vannmangel.

Tidlig neste morgen ruslet jeg ned til bunnen av taubanen og møtte resten av familien, som ble med opp på toppen på den late måten.

Jeg gikk hele veien fra sjøen og opp uten forsyninger underveis. Jarle Trå og en kamerat "gikk" samme turen på 4,5 timer for noen år siden, med utlagte depoter underveis. Turen anbefales for den som vil teste seg selv litt, det er en god dagsetappe. Skulle jeg komme med en anbefaling for andre må det være : Ta med godt med drikke, minst 5 liter, det finnes ikke vann underveis. Joggesko vil lette turen, fjellstøvler var ikke nødvendig. Fin natur, med unntak av de første 500 høydemeterne er man ute i fri natur på god sti eller traktorvei. Taubanen opp til toppen ser man ikke før man er nesten oppe.