Nordre Vestre Memurutinder og Leirhøe (09.08.2007)

Nok en sommer med meget variabelt vær, så alle mulige værvinduer måtte utnyttes. Kjøring fra Vang tidlig og var på Spiterstulen mellom kl 09 og 0930. Halvskyet men lovende ved start oppover Visdalen. Greit oppover langs Hellstuguåe, men så var Veoskardet neste. Jeg hadde ikke gått opp her tidligere, og det ble et slitsomt parti. Var innom sekundærtoppen nord for Store Memurutind og kikket ned på Veobreatinden, så at den kunne gås brefritt herfra, bratt ned østryggen til smal brefri passasje vest for fjellet. Men jeg skulle ikke dit i dag. Gikk videre oppover og besteg for første gang Vesttoppen av Store Memurutinden. Var fristende å forsøke østover ryggen mot den høyeste toppen, men slo dette raskt fra meg; NOEN begrensninger bør man ha når man er alene på tur, og mine gikk vel et sted her...

Svingte i stedet sørvestover og tok sikte på de nordligste vestre Memurutindene. Grei trasking bortover, i mye stein, besteg V0, V1 og V2. Vurderte å gå videre til V3, men så den bratte nordveggen midt i mot, og beskrevet omgåelse i vestsiden så ut til å kreve et markert tap av høydemeter i løst og bratt terreng, så jeg snudde på V2 og gikk nordover samme vei som jeg hadde kommet.

Tenkte jeg i stedet for V3 og evt V4 ville forsøke Leirhøe, som jeg ikke hadde vært på tidligere, ei heller på turen til Spiterhøe et par år tidligere. Gikk derfor ned igjen i Veoskardet, var innom den rødbrune sekundærtoppen Søre Leirhøe og tok fatt på sørflanken mot Leirhøe. Selv om ikke veldig bratt opp her, var det mye til dels løs stein og det var lett for at lårene gikk litt sure.
Etter ikke veldig høyt tempo var jeg snart oppe på det flate toppunktet av Leirhøe og kunne nyte en flott utsikt, som det alltid er på stortoppene. Kikket ned på Veobreahesten som herfra så litt puslete ut; mon tro når den kunne avlegges et besøk?
Litt skyer mot vest og nordvest, men skydekket lå høyt hele tiden. Ikke var det særlig sterk vind heller, så jeg brukte litt tid her oppe, før jeg tok retning nordvestover og fulgte nordvestryggen sør for breen. Lenger nede ble terrenget brattere når jeg nærmet meg den markerte bekkekløften som fører ned i Visdalen. Vel nede forbi bratten så jeg at været nå når kvelden nærmet seg viste frem et av sine vakrere smil, og stoppet en stund før retur til Spiterstulen og bilen og nøt stemningen. Etter pølse og cola-stopp i Lom ble det en lang kjøretur og sen hjemkomst til Vang etter en lang flott turdag i MYE stein .