Travers av Svartdalspiggane (05.08.2009)

Bente og jeg hadde sommerferie i Valdres, og været hadde ikke vært det helt store. På et halvbra værvarsel dro vi til Gjendebu med planer om travers av Svartdalspiggane. Ingen av oss hadde vært på noen av de aktuelle tindene tidligere. Vi startet fra Gjendebu litt etter kl 0830 og måtte gå den obligatoriske hesteskoen som DNT-løype nå fulgte rundt det verneverdige elvedeltaet. Da stigningen begynte, ble Bente satt i front, hun er en mester i å gå jevnt og høydemetrene løper jevnt på når hun "mauler" oppover. Oppover nordryggen til Nørdre Svartdalspiggen ble det mer og mer grått, og på toppen var det heller dårlig med utsikt. Klokken hadde enda ikke blitt 12, og vi tok en liten matbit i litt hustrige omgivelser. Mens vi satt der, skjedde det som kanskje er egnet til å løfte stemningsleiet til en fjellvandrer mest(?); skylaget begynte å sprekke opp.

På den korte tiden det tar å gå bort til Store Svartdalspiggen, hadde det klarnet mer og mer opp og utsikten begynte smått å bli formidabel. Fra Store kunne vi se rett bort på Langedalstinden og Mesmogtinden; det var jo ikke så langt bort dit. (Over)motet steg, kanskje vi kunne klare disse 2 også i dag?
Videre fra Store gikk vi litt tilbake og kløyv ned på høyre(vest) side og kom ned på ryggen videre sørover. Her begynte imidlertid plunderet(sikkert ikke noe problem for dem som har gått her før..). Vi fulgte ryggen et stykke, med ble så stanset av en hammer; litt tilbake, ned(fortrinnsvis på vestsiden), opp på ryggen igjen. Slik holdt det på flere ganger, og nå sank tempoet betraktelig. Snart nådde vi en fin "poseringsplass" sør for Store, hvor denne hadde en særlig flott profil.

Vi snirklet oss videre mot Midtre, som heller ikke hadde noe å skamme seg over når det gjaldt utseende, sett fra nord.

Langt om lenge kunne vi så bestige Søre Svartdalspiggen. Dagen hadde nå kommet godt over i det som heter ettermidag, og vi skjønte snart at Langedalstinden og Mesmogtinden forble en illusjon for oss denne dagen. Fra ryggen hadde vi sett et taulag forsere Svartdalsbreen, og disse hadde gått ut av taulaget og var på vei opp på Langedalstinden.

Vi måtte imidlertid ta oss ned i Langedalen i vest, å gå samme vei tilbake var uaktuelt. Nedover her var det ogs ganske uryddig, med grovblokket ur og flere skrenter som gjorde av vi måtte siksakke en del nedover. Bente irriterte seg over mine lange ben som bare kunne lange over fra blokk til blokk mens hun flere steder måtte klyve opp og ned de samme passasjene. Vel nede var det greit ned til kryssing av Veslåe. Dette ble imidlertid en relativt hasardiøs affære, stor som vannføringen var etter en varm og fin dag i fjellet. Neste dag var bena vel fornøyde etter en lang dag på tur over en flott fjellrygg.