Allværstur over Styggedals/Skagastølsryggen (10.08.2009)

Flere bilder i turartikkelen er velvilligst utlånt fra flere av turdeltakerne

Den ultimate ryggtravers i Norge... Vi hadde i et par år lekt med tanken, og i 2008 hadde vi kommet så langt av vi hadde bestemt dato og bestilt guide. Været slo seg imidlertid vrangt, og det ble i stedet travers av Soleibotntindane for Ivar, Jon og meg, en alle tiders tur det også. For i år hadde Ivar, Jan Einar, Vidar og jeg satt av 10. og 11.08. for tur over Styggedalsryggen og Skagastølsryggen, og guider fra Norgesguidene var bestilt. Værmeldingene var imidlertid svært så usikre, og vi ankom Turtagrø om ettermiddagen 9. august vel vitende om at det kunne bli en alternativ tur også denne gangen. I møte med guidene kunne de imidlertid til vår glede bekrefte at det gikk for Skagastølsryggen. De hadde fått med seg et værvindu som plutselig hadde dukket opp i Yr's korttidsprognoser. Vi pakket sekkene våre, jeg la den varmeste soveposen i bunnen, og fjellduk, og vi gikk forhåpningsfulle og forventningsfulle tidlig til sengs. Kl. 0600 neste dag var vi klare for start i Helgedalen og det bar oppover anleggsveien. Ved brefronten til Styggedalsbreen tok vi ut i terrenget, etter hvert oppover mot Ommane. Etter litt grå start, klarnet det opp og vi så flere steder blå himmel på vei oppover, og sendte gode tanker til Yr.no. De skulle imidlertid bli av kort varighet..

Snart var vi oppe ved brefronten til Gjertvassbreen og gjorde oss klare for brevandring og -klatring; planen var å ta seg opp i Gjertvasskaret og klatre opp Styggedalstinden fra øst. Etter at det initiale flate partiet av breen var unnagjort og vi begynte på brattpartiet av breen, som kom ganske brått på; kom tåken sigende. Det viste seg at flere forhold, særlig sprekkformasjonene, førte oss for langt til høyre i forhold til å komme opp i Gjertvasskaret.
Etter at noe imponerende sprekkformasjoner var forsert, ble det etter hvert meget bratt. Guidene lå først i felles taulag, la inn isskruer som mellomforankringer, og vi fulgte etter. Gradienten ble anslått til 55 grader på det bratteste og det ble etterhvert mere is enn snø i brattveggen. Rundt oss i tåkehavet kunne vi høre snø/isras som dundret nedover, ikke veldig oppløftende DET.. I flere hundre høydemeter var det repeterte "sparke inn fronttagger, slå inn øksa, nytt spark, passe på stramt tau"; og slik jobbet vi oss sakte men sikkert oppover. Noe sikt hadde vi ikke, og kanskje var det like greit..
Omsider kom vi opp til en utstikkende bergnabb hvor det var mulig å ta en matbit, så var det videre på bratt is før til slutt bratt klyveterreng, til vi omsider var oppe på ryggen. Det viste seg at vi kom opp på Styggedalsryggen nærmere Vesttoppen enn Østtoppen; en noe uvanlig rute opp på Styggedalstinden fikk vi forståelse for. Sigurd, Vidar og Jan Einar hadde allerede kommet opp(vi hadde delt oss i to taulag etter matpausen); og dette skulle vise seg å gjenta seg resten av dagen; de lå alltid et hestehode eller to foran Gjert, Ivar og meg.
Vel oppe på ryggen var det tendenser til oppklarning og vi så glimtvis ryggen videre mot Sentraltind og Storen, så vel som østover. På grunn av vårt noe utradisjonelle rutevalg måtte vi traversere "bakover" for å komme til hovedtoppen av Store Styggedalstinden, og snart kunne vi markere bestigning av Norges 4. høyeste fjell.

Tilbake samme veien, et hakk i ryggen måtte forseres begge veier, men "piece of cake" i forhold til den bratte eksponerte isveggen vi hadde forsert på vei opp.
Vi tok med oss et kort stopp på Vesttoppen av Store Styggedalstind før vi begynte nedstigningen på vesteggen på Styggedalstinden. Det hadde nå begynt å tykne godt til igjen, og vi hadde ikke gått langt nedover ryggen før Gjert og Ivar, som gikk foran, utbrøt; "Hørte dere den ringelyden i øret, her er elektriske ladninger i sving?!" Jeg hadde ikke hørt det, men vi var ikke sene om å klyve ned i sørflanken av eggen, og få minutter etter kom lynet, etterfulgt noen tiendedels sekunder senere av et skarp smell!! Lynet hadde slått ned, trolig i eggen ikke langt fra hvor vi nettopp hadde gått!! Sigurd, Jan Einar og Vidar, som var foran oss, hadde fått tilsvarende fornemmelser og gjort samme unnavikningmanøver som oss. Vi fant oss en liten hammer som ga et minimum av ly for haglværet som nå kom; stadig sterkere. Vi tok av oss sekker med de "iøynefallende" lynavlederne som isøksene opplagt ville kunne være og satte oss på liggeunderlagene. Klærne vi hadde på oss for øyeblikket var beregnet Yrs "tørre" korttidsprognose og vi ble etter hvert både våte og kalde. Tordenværet og haglet fortsatte, og vi måtte etter hvert til med dype knebøy, etter hvert adskillige hundre, for å holde varmen. Etter hvert søkte vi ned til de andre, som hadde funnet et litt mere overhengende ly.
Det ble nå en diskusjon om eventuell "retrett" i fall uværet fortsatte. Samtlige potensielle retrettruter var alle heftige turer hver for seg(Alternativ 1: Retur over Styggedalsryggen til Gjertvasskaret og ned; ble forkastet fordi det ville bli for tidkrevende. Alternativ 2: Fortsette over Sentratinden, ned i Mohns skar og ned Slingsbybreen; ble forkastet pga vanskelige isforhold på Slingsbybreen. Alternativ 3: Til Mohns skar, over Storen med rappell og klyving ned normalveien til Hytta på Bandet. Dette ble vurdert til å være den "greieste" "kriseløsningen"(!).. Etter en del ringing bl.a. til Turtagrø og konferanser med guidekollegaer, og det faktum at nedbøren omsider ga seg, ble det til at vi fortsatte som planlagt; i retning overnatting på Vesle Skagastølstinden. Snart var vi i gang med klatringen opp østryggen mot Sentraltinden og begynte å få varmen. Selv om det lavdekkete berget var glatt og sleipt, var det grei klatring oppover, etter hvert litt ut mot høyre.

Fortsatt lå Vidar & Co langt foran oss, men motet var stigende etter usikkerheten og tvilen som hadde vært noe fremtredende hos enkelte da det tordnet og haglet som verst; helt til neste værfenomen gjorde sin entre:

Plutselig begynte det å snø; store våte snøfiller som snart la utover et vått og kaldt snølag som klistret seg på tau, sko og fjellformasjoner opp siste del av ryggen mot Sentraltinden. Igjen ble alt vått og kaldt, og klatringen en smule mer utfordrende, men tilslutt kunne vi lett hutrende stige opp på toppflaten på Sentraltinden.
[[[[image:uncas_styggedalskagastølstraversene_055.jpg|medium|center]]
Heldigvis ble det også slutt på snøværet; nå hadde vi hatt tåke, tordenvær, hagl og sludd, nå var det vel bare finværet som manglet? Rappellen ned på vestsiden av Sentraltinden ble raskt unnagjort, og så var det bare å spasere opp til overnattingsplassen vår.
Vidar, Jan Einar og Sigurd hadde allerede ankommet. Facilitetene ble raskt vurdert; max 1/2 stjerne(på en godværsdag) ga vi "Hotel Skagastøl". Klokken hadde blitt 2130 og det begynte å bli mørkt og etter et velkomment varmt måltid med Real Turmat rigget vi oss til for natten.
Guidene hadde med seg telt(!), og flere av oss hadde varme soveposer. Vidar derimot, hadde kun dunjakken sin, og skulle, viste det seg, gå en hutrende søvnløs natt i møte. Neste dag våknet vi i 6-tiden, Vidar hadde dessverre stort sett studert en skiftende delvis stjernestrødd nattehimmel, mens enkelte av oss andre hadde noe dårlig samvittighet fordi vi hadde sovet godt. Ca kl 0630 var vi i gang. Været tegnet til å bli en blåkopi av gårsdagen, men et kort øyeblikk fikk vi et kort glimt av den imponerende toppkronen til Storen før tåken kom og ga resten av dagen et ensformig, grått, vått og mildt sagt lite transparent preg.

Med sikt på 20-30 meter ble det så som så med oversikten, den ener klatrepassasjen avløste den andre, snart kom vi til Halls Hammer som medførte en morsom, og trolig luftig; rappell. Mange steder var eggen meget smal, og det ble til dels "ridning" av ryggen flere steder. Skgastølsryggens berømte eksponering så vi lite til under dagens forhold.
Etter en del klatring opp og ned ble vi fortalt at Midtre Skagastølstinden var rett i front. Det lavdekkete fjellet var hele tiden glatt og vått og ga ikke optimalt feste.

Som vanlig stod Sigurd, Vidar og Jan Einar og ventet på oss på Midtre, og plutselig så vi dem gjennom tåken.

Snart var det klart for 2 rappeller ned V-Skaret. Tåken var nå så tett at vi hadde problemer med å se klart nestemann rappellere ned V-Skaret fra oppstigningen 10-20 meter over bunnen av skaret på nordsiden. Bildene dokumenterer dette klart, de er ulne og mørke og egner seg dårlig for publikasjon.
Terrenget ble nå lettere og etter å vært oppom Skagastølsnebbet hadde vi snart turens siste topp foran oss; Nørdre Skagastølstinden. Nedover ura mot Tindeklubbhytta kjente flere av oss godt en utfordrende (og uforglemmelig!) 2-dagers tur i bena. Vel nede på Turtagrø ca kl 1430 kunne betjeningen berette om et tordenvær dagen før som man knapt kunne huske å ha opplevd, det hadde virkelig både smelt og drønnet mellom dal og tinde! En annen gang ønsker vi oss maxvær så vi kan se hvor vi gikk..