Eventyrlig travers av Tverråtindane (13.09.2009)

Jeg har i denne artikkelen, som i flere andre turartikler, velvilligst fått lov til å benytte flotte bilder tatt av mine hyggelige turledsagere.

Etter gårsdagen regn-snø-tåke-vind tur til Veobreatinden i til dels meget dårlig sikt med etter hvert intenst stigende hat-forhold til Veoskardets bratthet og såpeglatte steiner våknet vi opp til et nesten uvirkelig vakkert vær; hvilken forvandling! Været inspirerte oss, i dag ville vi prøve på Tverråtindtraversen, selv om det var hjemreisedag for 2 av oss. Det var skarp høstluft, og kjølig på morgenkvisten da vi krysset Visa og fulgte stien mot Svellnosbreen.

Et stykke oppe fulgte vi den markerte moreneryggen hvoretter vi tok sikte på ryggen som dannet fortsettelsen av østflanken til Midtre Tverråtinden mot øst, på høyre side snødekket. Vel oppe her tok vi på stegjern, og bant oss inn. Oppe under østflanken til Midtre tok vi til høyre
og rundet denne for så å komme bort i østre del av nordflanken. Vi holdt helt oppe hvor breen møtte brattveggen. Noe plundrete her, og isøksene var gode å ha.
vel ferdige med denne passasjen ble det straks lettere da vi kom over i snøflanken som ligger i nordhellingen av Midtre Tverråtinden. Snøen var knallhard her, og stegjernene kom til sin rett. Litt bratt på slutten før vi kom opp på toppryggen. Hele nordsiden lå i skygge med rimet nysnø, mens oppe på toppryggen hadde sola fått godt tak og det formelig dampet av steinene . Før vi tok siste stykket vestover mot toppen, disket Jan Einar sin vante tro opp med varmmat, og i det blikkstille solskinnet tok vi det med ro og riktig nytte maten.
Under tiltagende praktfull utsikt fulgte vi så den slake og brede toppryggen mot toppen av Midtre Tverråtinden. Særlig flott utsikt mot de høyere naboene i nord, men ikke noe som helst å klage på ellers heller.
Etter toppbilder kom så det vi alle visste om; veien videre mot Store, hvor en lang og en kortere rappell måtte gjennomføres. Det var ikke vanskelig å finne rappellfestet, her lå sikkert minst 10 gamle slynger "i alle regnbuens farger". Ivar var rappellsjef og rigget til og snart var det klart for førstemann utfor.

Jeg tilbød meg å være prøvekanin og snart var jeg på vei. Tauet hadde hengt seg opp og lagt seg i en kveil på noen hyller og utstikkende nabber et stykke nede men ved litt "håndgemeng" adlød tauet og snart var jeg nede.
Neste ut var Sylvia, og deretter Jan Einar. Ivar var sistemann utfor.
[
Vi tok en kortere mndre luftig rappell litt lenger nede før vi kløyv videre resten av den bratte delen av vesteggen ned til hvor det flatet ut
Vi hadde brukt god tid i finværet, og det slo oss hvordan det var sommer i solsiden og skarpt skille til vinter med tørr rimet snø i de skyggefulle nordsidene; riktig vakkert var det og med på å sette et særpreg på turen. Bortover den flate eggen mot Store var det greit å gå, og også oppover mot Store, men større blokker og noen hamre her, som dog ikke bød på noen vanskeligheter. Det hadde etter hvert blittt langt på ettermiddag, og vi begynte å diskutere valg av returrute. Jeg ville gå ned på sørsiden av Tverråtindene, men ble nedstemt. Ivars fornuftigere forslag om å på ned på nordsiden og følge Svellnosbreen tilbake fikk heldigvis flertall.

Klokken var over 18 da vi var på toppen, og i midten av september betyr det at skumring og mørke ikke er så langt unna

Etter toppfotografier i nydelig lys fra en lavstående sol gikk vi ned ura i nordvest, og vel nede i kanten av øvre Svellnosbreen bant vi oss inn i tau. Vi innså at vi på grunn av tidsknappheten(vi hadde ikke hodelykter med oss) måtte nøye oss med å se på Svellnosbreahesten og ikke fikk gleden av å krysse denne av på våre bestigningslister; denne gangen.

Ivar ledet an, og jeg dannet halen i taulaget. Ivar holdt et høyt tempo og nesten småløp nedover Svellnosbreen. Etter det flate brebassenget nord for Tverråtindryggen kom vi til et sprekkparti, dekket av nysnø. De 3 foran meg hoppet greit over det som så ut som en sprekk, og jeg tenkte at jeg skulle gjøre et ekstra tigerbyks og i hvert fall hoppe helt klar av sprekken. Om det var mitt høye hopp, eller for mange kilo som gjorde det, vites ikke, men hvor jeg landet(og snøbroen hadde holdt de andre) tro jeg gjennom så det suste etter og hang plutselig til hofta i et hull og kunne ane et stort bredt mørkt sluk mye bredere enn det så ut til da vi hoppet over. Heldigvis dro momentet fra de foran meg raskt opp av bresprekken(helgens andre bresprekktråkk for mitt vedkommende...)og vi fortsatt ufortrødent videre. Vel nede av breen begynte det å mørkne, og vi skilte lag; Ivar og jeg skulle kjøre den lange veien hjem til Havgapet mens Jan Einar og Sylvia ville slappe av på Spiterstulen en natt til. Da vi ankom bilen på Spiterstulen var det nokså mørkt, og takket være Ivars gunstige veivalg og resolutte ledelse over Svellnosbreen hadde vi unngått den verste snublende famlingen i høstmørket. Kl. 0330 var vi hjemme og kl 0630 ringte vekkerklokken for en ny arbeidsdag... Men hva gjør vel DET etter en SLIK uforglemmelig tur??!