Vårskitur 2010 - Krossbu via Bakarste Skagsnebb til Loftet (21.05.2010)

Bare 3 stykker hadde anledning til å være med på årets vårskitur; den 6. på rad, men det var til gjengjeld de mest ihuga; Ivar, Jan Einar og jeg. Primært hadde vi tenkt Gjertvasstinden som mål for tur første dag, men det viste seg at været spilte oss et aldri så lite puss; svært varmt vær med antatt høy avsmelting og åpning av elver selv i høyfjellet. Særlig 20. mai hadde vært svært varm. Vi regnet derfor med mulighet for åpning av elven i Gjertvassdalen, og ville ikke risikere å komme dit uten mulighet for å krysse elven, ukjente som vi alle var i disse traktene, og valgte derfor bort denne kremtoppen. Om dette var et riktig valg eller ei får vi aldri svar på, men det KUNNE ha blitt en drømmetur, eller et mareritt...
Som en antatt høyst brukbar reserveløsning valgte vi en travers over Veslfjelltinden og Loftet, med avstikker til Bakarste Skagsnebb; sistnevnte hadde ingen av oss vært på tidligere. Etter sedvanlig trivelig overnatting på Turtagrø kjørte vi etter tidlig frokost i 2 biler; en ble plassert ved Jotunheimen Fjellstue mens nr 2 ble parkert ved Krossbu for turstart. Det var atskillig kaldere i dag enn det hadde vært om ettermiddagen da vi ankom Turtagrø dagen før; minus 4 ved start på Krossbu, og været kunne ikke ha vist seg fra en bedre side. Snøen var hard og lett å gå på med fellebelagte nedoverski. Flere steder kunne vi se tydelige tegn etter vannets herjinger fra dagen før, med sørpeskred og snø -og isklumper langs kantene av bekker og renner i terrenget; her hadde det tydeligvis vært "sjokksmelting", og det temmelig nylig!

Vi traff et par andre da vi nærmet oss skardet mellom Hurrbreatinden og Veslfjelltinden og vekslet et par ord med dem. Fra skardet nord for Hurrbreatinden skrådde vi sørøstover øst for det bratte øststupet av Hurrbreatinden. Her var det helt tydelig at en stor del av utoverhengende skavl hadde rast ut(se bildet), mest trolig en av de aller siste svært varme dagene. Vi regnet det som rimelig trygt å krysse gjennom skredmassene her; drøye hundre meter fra brattkanten, da det fortsatt var tidlig formiddag, og altså atskillig kaldere enn dagen før, selv om det begynte å bli ganske så behagelige temperaturer også her oppe etterhvert. I ettertid fikk vi kommentarer på en mye benyttet fjellnettside av noen som hadde sett oss fra Veslfjelltinden og mente vi hadde foretatt en uforsvarlig "move". Kanskje det verste for den brave nordfjording Ivar var at vi i nevnte nettkommentar ble omtalt som "tre bergensere"...(Ingen av oss er fra Bergen :-)) Uansett; vi er fortsatt av den oppfatning at vårt trasevalg var brukbart gjennomtenkt.

Videre østover på nordsiden av eggen mellom Hurrbreatinden og Bakarste Skagsnebb, som lå i skygge og følgelig med knallhard snø. Ingen av oss hadde lyst på noen rutsjetur nedover den bratte harde snøflanken, som kunne ha blitt en ganske så "fast move", så vi bant oss inn i tau, men noen krevende øvelse ble det ikke.

Vel borte på platået som fortsatte østover mot toppunktet på Bakarste Skagsnebb kom vi opp i solen igjen, og nå hadde temperaturen steget til forsommerlige høyder. Ingen av oss hadde tenkt på shorts, så boxerne fikk se solen der vi trasket det siste stykket bort til toppvarden. Flott utsikt ned i Leirdalen og selvsagt mot gigantene på østsiden av denne.

Tilbake samme vei, og nå hadde det blitt nesten ubehagelig varmt med "gryteeffekt" nede på Hurrbrean. Vi holdt nå mye lengre avstand til øststupet av Hurrbreatinden og gikk opp på vestryggen av Veslbreatinden. Minst et par av oss var trolig lettere dehydrerte oppover her så avansementet var heller labert et stykke. Vel oppe på Veslfjelltinden(som forøvrig er en av tre tinder i Jotunheimen med eksakt samme høyde!) kunne vi nyte matpakke og rehydrere oss i tillegg til å nyte en praktfull utsikt særlig sørvestover i Jotunheimen. Men, vi skulle jo videre til Loftet; hadde jo en bil på nordøstsiden av fjellet.

Greit nedover eggen mellom Veslfjelltinden og Loftet, oppe ved varden på det flate topplatået på Loftet kl 18.30, og nå var det bare å glede seg; potensielt nærmere 1200 meter nedoverskikjøring; endelig skulle våre tunge "planker" komme til sin rett. Litt kjølig, og noe hardt; øverst, men fra ca 2000 meter og atskillige hundre høydemeter nedover hadde solen tatt såpass at det var helt nydelig slushføre og vi storkoste oss nedover i telemarkstil; dette var noe av det morsomste vi hadde opplevd i Jotunheimen når det gjelder nedfart; HELT til vi slo gjennom! For siste tredjedelen nedover ble en noe mere tvilsom affære rent attraksjonsmessig med gjennomslag etter gjennomslag på tiltagende råtten snø, så her måtte det forsiktighet til. Omsider var vi nede ved bilen, godt fornøyde etter en aldeles strålende, og variert; vårskitur i et uovertruffent forsommervær. Bare ett spørsmål gjenstod; "Kor var alle (vårskitur)helter hen"?