Travers av Store Memurutind (09.08.2010)

Bilder i turartikkelen tatt av og velvilligst godkjent for publisering av flere av turdeltakerne

Vi var fire fjellentusiaster som hadde avtalt rendezvous på Spiterstulen med tanke på en lenge omsnakket travers av Store Memurutind. Å si at stabilt sommervær hadde vært gjennomgående værtype denne sommeren ville ha vært en stor overdrivelse, for ikke å si ditto feilobservasjon. Nå var vi imidlertid her, på et halvbra Yr-varsel, og la av sted etter frokost i initialt snilt terreng oppover Visdalen og så sørøstover oppover langs Hellstuguåne, til vi var oppe og kikket opp Veoskardet. Vi hadde alle et mer hat -enn elsk-forhold til Veoskardet etter strabasene opp hit for 11 måneder siden, og Veoskardet vet å leve opp til sitt ry; her er jevnt temmelig bratt i mange hundre høydemeter, og svinger man i tillegg sørover når man er over det verste av stigning i selve skaret, som oss, får du mer av samme sorten brutalt i fleisen. Det var tungt i dag også, men heldigvis tørr lav på steinene i motsetning til året før. Sylvi kunne fortelle at hun i 2-3 måneder hadde måtte puste og pumpe blod for to, og vi var ikke vanskelige til å la oss overtale til å dempe tempoet enda et par hakk etter den opplysningen. Etter en drøy oppstigning var vi omsider oppe på Vesttoppen av Store Memurutind, og nå kunne moroa begynne.

Bortover ryggen var det flere utfordringer, særlig ettersom vi i liten grad holdt nede i sørflanken og i stor grad fulgte eggen. Særlig på et parti var eggen ganske smal og luftig; se bildene, og vi valgte å sikre her, men det var egentlig ganske artig når vi først var i gang. Også litt lenger øst måtte vi ned en hammer med en markert kløft; noe kløyv usikret ned her, andre valgte å sikre.

Så kom vi til den i flere bøker avbildete flerfargete hammeren, og et par av oss hadde lyst å prøve å klyve i sørsiden av denne. Her var gode tak for hendene stort sett hele veien og med tørt fjell ble også dette en lite skremmende opplevelse. Akkurat i kløften hvor vi fant håndtakene stod det blomstrende raudsildre, og dette må ha vært meget nære høyderekorden for denne arten(visstnok 2350 moh, og denne hammeren ligger vel omtrent på denne høyden); men bilde ble det ikke, til det var hendene for opptatt med andre ting.

Etter ytterligere litt småklyving kunne vi så stige opp på Østtoppen, og hadde brukt nærmere 2 timer på traversen; nok litt i overkant av hva andre oppgir å bruke på samme strekket. Men moro hadde det vært!
Ned fra Østtoppen var det mye løst, men med forsiktighet gikk det greit, og snart var vi nede i Memuruskardet, klare for retur over Veobreen

Og mens været over Store Memurutinden hadde vært ganske grått med en noe kald vind, klarnet det etter hvert opp og vi fikk sett solen, noe som gjorde vandringen over Veobreen tilbake til Veoskardet til en nokså trivelig etappe.
Ned Veoskardet var det bare å bite tennene sammen og ta tiden til hjelp, og vel nede i retning Visdalen kom skumringen sigende. Som så mange ganger før var vi tradisjonen tro og ALTFOR sene til middag på Spiterstulen, og inntok Real Turmat i tusmørket ved Visas bredd, god fornøyde etter en spennende og innholdsrik tur.