Vårskitur 2011 - Midtre Hellstugutinden og N Hellstugubreahe (30.04.2011)

Etter maxtur til Tverrådalskyrkja for 2 dager siden hadde vi en litt roligere tur i går til Nørdre Bukkeholstinden og Lindbergtinden, noe i alle fall mine ben satte pris på. I dag ville vi få med oss den nest høyeste av Hellstugutindane og "slenge innom" Nørdre Hellstugubreahesten. Vi trodde kanskje også vi ville få tid til Nestsøre Hellstugutinden, som Bjarte ikke hadde vært på og Ivar hadde noe personlig uoppgjort med. Været var blåkopi av de 2 foregående dagene. Som vi allerede hadde erfart krydde og aulte det av lemen, har aldri i mine levedager innbilt meg at det kunne være slike myriader av disse smågnagerne overalt! Det pep overalt, og smådyra med sin "formel 1-fasong" pilte frem og tilbake og på kryss og tvers. Stadig kom de farende mot oss og skulle "ta" oss, bare for å oppdage, når de nærmet seg og oppdaget at vi fylte VEL mye av synsfeltet, at "oi, den der var visst litt stor"; for så å bråvende og pile like fort FRA oss som de overmodig hadde løpt oss i møte.

Det ble etter hvert svært så behagelige temperaturer oppover, og de ivrigste soltilbederne antok etter hvert rimelig lettkledde "gevanter". Oppover Hellstugubreen ble vi forbiløpt av de like utrettelige pelsdottene, som hadde det travelt med å komme oppover breen, trolig ikke til annet enn den sikre død når nattekulden om noen timer avløste solvarmen. Etter den alltid "seige" Hellstugubreen var vi så oppe ved Nørdre Hellstugubreahesten og tok fatt på sørvestryggen. Det ble imidlertid ikke den enkle parademarsjen vi hadde tenkt oss. Med glatte plastsko og "for en gangs skyld" uten tau eller sikringsmidler, ble klyvingen etter vå vurdering denne dagen i usikreste laget. Ivar forsøkte t.o.m. barbent på knausene opp sørvestryggen, men det ville seg ikke. Vi forsøkte også flere varianter til venstre på SV-ryggen, gikk så løs på nordryggen, men heller ikke her fant vi noen opplagt enkel vei opp. Enden på visen ble til slutt at vi gikk opp en etter hvert bratt snørenne i nordvestflanken for å komme opp litt sørvest for midten av selve toppryggen.
Når vi først fant denne oppgangen, var bestigningen grei med stegjern og isøks, i gode snøforhold fortsatt i ennå lite solpåvirket nordvestflanke.
Etter bildetakning og markering av bestigning av -hesten, som hadde tatt mye lenger tid enn vi hadde tenkt på forhånd, var det ned igjen og Midtre Hellstugutinden neste.

Bjarte "manglet" Søre Hellstugubreahesten og stakk innom denne mens Ivar og jeg somlet oss oppover i slushen oppover nordkanten av brebassenget mellom Store og Midtre Hellstugutinden. Vi satte fra oss skiene ved enden av den markerte ryggen som strekker seg sørvestover fra Midtre Hellstugutinden på ca 2200 moh
Solen hadde tatt godt i sørflanken opp mot Midtre Hellstugutinden og vi sank godt nedi
Snart var vi oppe, en riktig enkel og grei tur opp hadde det vært.
Været var fortsatt på sitt aller beste, det var så å si ingen vind og riktig så fint og varmt oppe på Midtre Hellstugutinden. Vi hadde rett og slett ikke lyst til å gå ned igjen, såpass behagelig hadde vi det. Utsikten var formidabel, og lyset helt spesielt i den etter hvert lave ettermiddagssolen som kastet lengre og lengre skygger av de majestetiske Hellstugutindane ned på Hellstugubreens hvite flate.
Først klokka 1830 startet vi nedturen mot skiene. Nedkjøringen lå nå i skygge og det ble fort skarpt og hardt føre nedover.
Som vanlig på våre turer fikk vi godt betalt for å dra tunge nedoverski opp over 2200 meter og storkoste oss nedover Hellstugubreen og videre nedover hvor vi igjen fikk sol etter stort sett å ha kjørt i skygge på breen

Som vanlig regnet vi med at middagen "gikk fløyten", men hadde ikke regnet med Bjartes sjarm og ekstroverte personlighet, som på rekordtid hadde fått vertskapet på Spiterstulen vennlig innstilt for "sentankommende middagsgjester", helt stikk i strid med Ivar og min erfaring. Så takket være vår "førstereisgutt" Bjarte fikk en fantastisk toppdag i fjellet et meget hyggelig og velsmakende kulinarisk punktum.