Nørdre Semelholstinden - relasjonell "snublestein" (15.07.2011)
Ascents | Nørdre Semelholstinden (2,004m) | 15.07.2011 |
---|
Etter en stund kunne vi se dagens topp, "det var visst et stykke anmarsj, gitt..",; attpåtil tapte vi en god del høydemeter før vi kunne krysse Visa og ta retning opp mot Semelholstjønne. Før dette svingte vi inn på nordøstryggen til Nørdre Semelholstinden. Ruten vi valgte viste seg å være storsteinet løs ur, og, for å bruke noe forslitt "71 gr N terminologi"; "det ble litt dårlig stemning i gruppa". Etter litt diskusjon og oppmuntring av hverandre fortsatte vi imidlertid, nå med forsering av flere relativt markerte hyllesystemer i ganske bratt stigning med stedvis lett klyving før vi tok til høyre(nord) for en fortopp og heretter svingte mere vestover og så sørvestover og gikk litt ned mot et lite skar. Fra skaret så det relativt luftig ut videre, vi valgte å følge eggen som noen meter var nokså smal uten å være veldig bratt på sidene, men det føltes intuitivt greit å holde lavt tyngdepunkt akkurat her, som bildet viser.
Etter dette litt eksponerte punktet ble det litt lettere igjen med bra tak selv om eggen videre sørover mot toppen ikke var veldig bred. Det gikk imidlertid relativt greit siste biten bort til toppvarden, hvor vi kunne ta toppbilder. Videre klyving/klatring i retning Semelholstinden var HELT uaktuelt.
Tilbake igjen valgte vi å holde litt nede i vestflanken av det smaleste partiet, da reprise på "rideturen" ikke var ønskelig. Her var det et svaparti med noen smale hyllesystemer rett før vi nådde tidligere nevnte skar. Her følte Bente seg ganske usikker, og måtte ha litt hjelp til å plassere føttene riktig, men etterhvert kom hun seg relativt greit i trygghet nord for skaret. Turen opp og vanskene som jeg helt feilaktig hadde undervurdert tok imidlertid på både krefter og humør, og fortsatt var det flere utfordringer å løse før vi var nede i noenlunde flatt terreng igjen. Påny ble det "dårlig stemning i gruppa", og denne gangen ble det langvarig...
For å gjøre en lang historie noe kortere gikk nedturen tilbake over nordøstryggen og den løse ura på det som på fint psykologspråk kalles "barriereenergi", der "barrieren" helt tydelig var meg som i overkant hadde bagatellisert vanskene med turen og dermed villedet mitt kjære turfølge. Returen de 2 timene fra fjellet og tilbake til Leirvassbu kan oppsummeres slik; trykkende taushet og Bente "rykende" og resolutt marsjerende foran med en duknakket, angrende og relativt betuttet ektemann som baktropp; med èn dominerende tanke i hodet; "Dette var for all fremtid slutten på DET turfølget i Jotunheimen"...
Hvis eventyret har en moral, må det være denne: Få aldri til en kvinne til å tro at en fjelltur, inkl. til en 2000-metertopp, er "a walk in the park", særlig ikke når den ikke er det....
Epilog: Mine pessimistiske spådommer slo heldigvis ikke til, og de kommende årene ga heldigvis flere fine turer, men takket være min dårskap og i turforkant lettsindige overtalelses"kunster" har vi to detakerne på den aktuelle turen, helt internt selvsagt, foretatt en aldri så liten navneendring av Nørdre Semelholstinden..
User comments