Vårskitur 2012 - Store Tverråtind/Svellnosbreahesten (29.04.2012)

Det var klart for vår 8. vårskitur. Et par av oss hadde kommet opp til Spiterstulen 27.04. og hadde forsøkt å gå oppover mot brefronten mot Tverråbreen, men hadde snudd på grunn av sterk vind og snøføyke. Styggehøe så ut som rene Mount Everest med en østrettet sky av føyke ut fra toppen. I dag hadde en meteorologisk forvandling tilstøtt, og vi våknet til tindrende sol og stille. Det var en bra gjeng som gikk oppover mot Tverråbreen, et par dessverre halvsjuke og under pari slag. Noen gikk i forveien og gikk opp på Lindbergtinden, hvor et par av oss hadde vært året før. For å spare tid(det er jo alltid dette med denne middagen på Spiterstulen, da..) gikk Gunnstein, Bjarte og jeg ikke opp på Lindbergtinden men rett i østkant av denne mot starten på sørvestryggen av Store Tverråtinden. Jeg hadde vært på denne tidligere på en minnerik septembertur i 2009, men hadde en høne å plukke med Svellnosbreahesten, som kveldsmørket hadde forhindret oss fra å stikke innom på nevnte turen i 2009. Det bar oppover, dels med ski på, dels med ski på sekken, med tiltagende utsikt, og vi kunne se gjengen langt der nede kose seg i nedkjøringene fra Lindbergtinden.

Gunnstein, som den tøffe indre-sogning han er, hadde et par passeringer med ski på hvor enkelte mere forsiktige vurderte isøks, men beskjemmet slo dette fra seg da man så hvordan han gikk rett over.
Etter atskillige høydemeter flatet det endelig ut og vi kunne betrakte den relativt flate ikke luftige eggen bortover mot Store Tverråtinden. Vi satte ski og sekker fra oss hvor vi syntes det var greiest å kjøre ned på Svellnosbreen, og trasket bortover eggen.
Snart var vi på toppen, varden som jeg husket fra tidligere var helt nedsnødd. Vi kunne nyte fantastisk utsikt i alle retninger, som vanlig er fra såpass høye topper.
Kunne også bivåne eggen mellom Midtre og Store Tverråtinden, som vi hadde gått for noen år tilbake på nevnte septembertur. Den så skikkelig kvass ut herfra.

Etter diverse bilder tilbake samme vei. Vi gledet oss til småbratt nedkjøring til bassenget øverst på Svellnosbreen, og ble slett ikke skuffet. Snart kunne vi skli bort til den slake vestryggen av Svellnosbreahesten og spasere opp på denne.

Vi satset som sagt på middag sammen med resten av gjengen og kjørte videre sørøstover Svellnosbreen. Litt småutfordrende føre etter den sterke vinden dagen før. Kom så til de bratte partiene ned fra breen. Bjarte valgte fornuftig nok å kjøre ned selve brefallet, mens Gunnstein og jeg rotet oss bort i nordøstflanken av den markerte ryggen som danner en østgående forlengelse av østryggen til Midtre Tverråtinden. Gunnstein kjørte greit ned på sine randonneski, mens jeg knotet noe voldsomt med min telemarkteknikk; det var bratt og det var langt ned til brebassenget på venstre side. De 2 andre måtte vente på meg mens jeg kjempet med krampe og muskulær utmattelse i den bratte skaresnøen. Langt om lenge klarte jeg å komme meg ned, og resten av nedkjøringen ble en eneste fornøyelse, med tiltagende slushføre. Middag ble det også...