Vårskitur 2012 - Memurutindane V3 og V4 (30.04.2012)

Nok en strålende dag opprant etter tur på Store Tverråtinden og Svellnosbreahesten i går. Som flere ganger før vendte vi nesen mot Hellstugubreen, denne gang med planer om vestlige Memurutinder Flere i følget hadde reist og ville prøve på Store Ringstinden denne vakre dagen.

Det var fortsatt godt med snø og is nede ved Visa, og vi fulgte denne nesten opp til stidelet mot Hellstugubreen. Fortsatt var vi 5 stykker; Vidar, Tommy, Gunnstein, Bjarte og jeg.

Flere av oss kjente dagen i går godt i bena, og det gikk heller trått oppover i solsteiken. Men, hva gjør det i slikt et vær og med slike omgivelser?
Vi visste at Hellstugubreen er både lang og seig, særlig med tungt skiutstyr som vi har for vane å gå med, og dagen i dag var intet unntak. Tommy og Vidar bestemte seg for ikke å være med til de vestre Memurutindane, og gikk i stedet på hhv Søre Hellstugubreahesten og Midtre Hellstugutinden. På toppen av breen var det slått opp en stor lavvo, smart trekk for dem som vil ha et godt utgangspunkt for mange kremtopper! Da vi nærmet oss vestflanken av vestre memurutindryggen, så vi at det nylig hadde gått et snøskred og valgte å gå opp lenger sør enn vi hadde tenkt, hvor det også var skispor, trolig laget av telt-folka. Det var bratt opp flanken her, men med siksak-gåing gikk det greit,og etter litt var vi oppe på ryggen sør for Memurutinden V4. Vi satte fra oss skiene her og kort tid etter var vi oppe på dagens første topp; V4. Vi så at det var langt til V3, og angret vel litt på at vi ikke hadde skiene med nå.
Vi la imidlertid av sted, vel vitende om at det kom til å bli med disse 2 toppene i dag, utstyrt med stegjern og isøkt. Et par småluftige punkt på ryggen bortover, heldigvis var det også her spor vi kunne følge. Etter en drøy marsj kunne vi endelig erklære dagens 2 topp for besteget, og videre var det bråstopp, stup ned i nord, et stup jeg hadde møtt noen år før fra nord.

Men, middagen spøkte i bakhodet, og vi hadde en lang tur hjem. Flott og småeksponert et par steder i vestflanken rett sør for toppen av V3. Tilbake på V4 hadde vi en stopp, det var nå helt vindstille, og vi kunne stå på toppen bare i underskjorten, langt på ettermiddag!

Vel nede hvor ski og sekker lå, tok vi på oss disse. Bjarte og jeg var ferdige litt før Gunnstein, og kjørte ned et stykke i vestflanken hvor vi hadde kommet opp, og som fortsatt lå badet i lav kveldssol. Vi ble stående her og vente på Gunnstein, og vi ventet, og vi ventet....
Da vi hadde ventet 10 minutter innså vi at noe var galt, kanskje trøbbel med binding eller noe slik? Jeg tråkket oppover i den dype, myke snøen og ropte av full hals. Intet svar, og ingen Gunnstein var å se oppe på ryggen heller. Nå slo hjertet veldig raskt, og ikke bare på grunn av motbakkene, hva i all verden hadde skjedd med ham? Jeg gikk opp hvor skiene hadde stått, og kikket ned på Austre Memurubreen; ingen å se. Bjarte hadde nå kommet opp på ryggen også, og plutselig så jeg ham, bøyd over noe i et skar sørøstover mot vestryggen av V5. Hva i all verden hadde skjedd? Bjarte mente vi skulle ringe Luftambulansen, men jeg ba ham vente, gikk sørover og klarte etterhvert å få svar ved å rope av full hals. Da han gaulte tilbake "Eg kan ikkje få nok av Jotunheimen!", skjønte vi at tingene var noenlunde i orden. Det viste seg at han da han skulle kjøre ned fra ryggen hvor vi hadde parkert skiene våre hadde tatt til venstre(øst) i stedet for til høyre(vest) hvor vi hadde kommet opp, og innså da han hadde kommet ned og kikket utforbi skaret hvor han stod at her var det neppe mulig å kjøre ned på ski. Vi var nå lovlig sene, og i skygge kjørte vi raskt nedover Hellstugubreen på skarpt føre. Våre respektive ektefeller hadde ringt Vidar og etterlyst oss, og da vi kom frem over kl 2130 stod Vidar og Tommy i tunet og tok i mot oss. Mat fikk vi, og fantastiske turer hadde vi hatt. På vei hjem neste dag fikk vi årtiets sjokk; vår sambygding svømmeesset Alexander Dale Oen var død, på treningsleir i Flagstaff Arizona. Turen fra Gaupne og hjem var preget av vantro, sjokk og usigelig tristhet.