Vårskitur 2013 - dag 2 - Kalvehøgdene (25.05.2013)

Etter at gårsdagen delvis forsvant i grautskodde, opprant dagen i dag med strålende vær, og i dag ville vi forsøke å komme oss helt til Vestre Kalvehøgde, noe tåken i går hadde hindret oss i, og de mest optimistiske snakket sågar også om Nørdre Kalveholotinden. Vi gikk i dag Raslet og ikke over Rasletinden. I stigningene forbi dette dro de 2 eldste i følget skikkelig i fra; riktignoknhadde de lettere ski enn oss yngste. Ivar fikk noe plunder med en binding, for mittt vedkommende kunne jeg bare skylde på dårlig kondisjon. Det ble slitsomt i solvarmen og i etterhvert ganske så bløt snø med tunge nedoverski og brede feller som etterhvert ble overmettet med vann, opp til 2088-toppen, hvor det var godt å sette seg ned og innta brødmat i solsteiken.

Det hjalp kanskje litt med mat, eller kanskje det var den litt mindre brutale stigningen som gjorde utslaget, i alle fall gikk det lettere i den halvveis hesteskoen opp mot Øystre Kalvehøgde. Imponerende skavler hang ut mot stupet i nord!

Etter siste kneiken var vi så oppe på Øystre, og kunne feire dagens første primærtopp, i blikkstille

Etter behørig fotografering så nedover på sørvestsiden av Øystre med retning Vangs kommunetopp Vestre Kalvehøgde. Jeg hadde vært her 3-4 ganger tidligere, for de andre var det førstebestigning.
Kjente på vei opp siste stigningen at motivasjonen for Nørre Kalveholotinden etterhvert ble så som så, med trette bein og trett kropp så det slitsomt å karre seg opp fra bandet på returen Merkelig nok var de andre, som ikke hadde vært på Kalveholotinden tidligere, lette å overtale i så måte.
I stedet ble det langvarig stillesitting på Vestre Kalvehøgde, bl.a. med tillaging av Real Turmat som Ivar disket opp med(Han har alltid med seg utstyr som vi andre ikke tenker på, den karen; i dag kokeutstyr..) Her oppe var værforholdene så innbydende at ingen så ut til å ta noe initiativ til nedkjøring, og vi ble sittende i et par timer og startet ikke returen før kl 1730.
Returen ga noen flotte nedkjøringen, særlig fra 2088 og ned til Raslet, temperaturen var såpass behagelig at slushsnøen ennå ikke hadde begynt å fryse på. Det hadde det til gjengjeld gjort da vi noe senere kom til siste nedoverbakken fra Steinflye og ned på Valdresflye; her ble det klart mere uelegant stil og et og annet ublidt fall på skaren som hadde dannet seg. På vei over Raslet hadde vi god utsikt til ryggen vi hadde slitt oss opp i gjennomslagssnø til Øystre Rasletinden dagen før, og vi så mange spor etter skiløpere som hadde kost seg ned brefonna øst for Rasletinden. Etter å ha delvis staket dels skøytet i lett oppoverterreng over -Flye var vi tilbake ved bilen og kunne konstatere at Kalvehøgdene igjen hadde levd opp til sitt rykte som vårskiturmål på øverste hylle.