Dovre august 2013 - Bruri og Store Skredahøe (05.08.2013)

Dovre hadde av en eller annen grunn blitt det området med topper over 2000 meter i Norge hvor jeg ennå ikke hadde vært, og tidlig om morgenen 4. august kjørte jeg fra hytten i Valdres og ankom Hjerkinn litt før kl 9. Men, igjen ble jeg offer for egen dårlig research i forkant; etter frenetisk leting etter kjørevei til Snøheim gikk det omsider opp for meg, etter telefonering til litt mere oppdaterte fjellvenner at kjøring til Snøheim kunne jeg glemme, her var det kun shuttlebuss som gjaldt, og siste hadde gått for denne formiddagen. Selvsagt var været fint, ypperlig til å ha forsøkt f.eks Svånåtindtraversen, men det gikk altså ikke. Reiste derfor litt slukøret til Kongsvold og trasket oppover til Knutshøene, fikk heller ta en botaniseringsdag. De fleste arters blomstring var på hell, men fikk i det minste med meg bra forekomster av blindurt og norsk malurt. Om kvelden tok jeg på overnatting på Hjerkinn, i morgen skulle jeg ikke miste shuttlebussen! Neste dag opprant med skiftende skydekke, som oppover mot Snøheim ble tykkere og lavere. Satte storsekken fra meg og la i vei vestover, håpet på lettere vær utover dagen. Det gikk bra radig vestover, hadde begynt å komme i noenlunde form etter langturen til Olavsbu og hviledag på hytten for et par dager siden. Snart så jeg Bruri, som lå under skydekket, mens Storstygge-Svånåtinden og tilhørende rygg nordover var godt innpakket.

Startet oppgangen mot urene i sørflanken av Bruri ganske lagt til høyre(øst), og ja, det var mye løst. Traverserte så litt vestover og fulgte så noenlunde rett oppover nokså bratt et par rygger med fastere fjell. Vel oppe på toppryggen var det enkelt til topps. Nå hadde det for en stakket stund klarnet litt opp og jeg kunne se større deler av traversen fra Storstygge-Svånåtinden nordover og nordøstover mot Store Langvasstinden, som tok seg flott ut. Også fin utsikt mot Snøhettamassivet.
Studerte særlig Hettpigg-traversen, herfra så det jo ikke veldig avskrekkende ut, men tenker at avstandsbildet nok lyver litt. Her skulle jeg tilbake med klatrelystne venner! Ned igjen holdt jeg mere vest, i stort sett grov og løs ur, der høy grad av forsiktighet var påkrevet!
Innså at jeg var såpass langt på dag at Storstygge-Svånåtinden ble avskrevet, den fikk vente til en annen gang, fortrinnsvis med følge. Tok sikte på Store Skredahøe, som jeg innså var en drøy marsj unna. Etter korrigering av et feil veivalg nedover(holdt for langt vest for Innaste Svånåkollen og møtte på bratte sva), fulgte jeg Svone ned til det flate partiet nord og øst for Fisketjørni som jeg passerte på østsiden og begynte så den drøye oppstigningen mot Skredahøin. Et fjellvåk-par som jeg tror hekket i den bratte sørsiden av Innaste Svånåkollen fulgte meg lenge med sine klageskrik. Skydekket hadde på ny tetnet til og det var økende vind fra sør/sørvest. Snart så jeg det jeg trodde var høyeste toppen av Skredahøin, men da jeg snudde meg og så sørover innså jeg at toppen jeg for 15 minutter siden hadde traversert nordøstflanken av var klart høyere. Jeg snudde og trasket opp nordflanken av Store Skredahøe og var snart på toppen. Nå begynte det å regne og turen nedover ble en noe glattere affære enn oppover, på lavdekket stein.
Krysset Svone rett sør for Innaste Svånåkollen og traff på østsiden 2 svenske karer som var i ferd med å slå opp telt. Etter rimelig rask gange nådde jeg Snøheim, der middagen var godt i gang. Følte meg litt malplassert, udusjet som jeg var blant pent strigla gjester på denne flotte fjellstuen som etter restaureringen er nærmere høyfjellshotellstandard enn gjennomsnittlig DNT-hyttestandard. Neste dag var det meldt kuling og nedbør, mao fint vært for retur til Valdres.