Gjertvasstind - 17 timers tur i natt og tåke (08.09.2013)

Bilder brukt i denne turartikkelen er tatt av og vellvilligst godkjent for bruk av flere turdeltakere

Etter den episke allværsturen over Styggedals/Skagastølsryggen i 2009 var det for opptil flere av oss kun Gjertvasstind som manglet i "samlingen" av topper på kongerikets høyestliggende alpine fjellrygg. Yr hadde meldt strålende vær både lørdag 8. og søndag 9. og vi ble derfor enige om å treffes på Turtagrø som så mange ganger tidligere med sikte på bestigning av denne flotte toppen. For å spare både tid og distanse hadde vi med oss sykler og startet etter tidlig frokost i Helgedalen. Selv følte jeg meg ganske rusten etter lite turgåing siste 5 uker etter det idiotiske stortåbruddet på Austre Memurutind. Etter tendenser til småsure lår var vi oppe ved enden av veien ved Styggedalsbreen hvor vi la fra oss syklene, og vi begynte gåturen. Det var ganske grått, men vi kunne se Styggedalsryggen, og håpet det skulle skinne opp som lovet og ikke bli noen kopi av turen over Styggedalsryggen 4 år tidligere.

Vi rundet nordøstflanken av Ommane og tok så ned i østkant av brefallet til Gjertvassbreen. Inntil fjellveggen mot brefallet lå det isrester etter kalving fra brefronten høyt over, og vi passet på å holde rimelig god avstand til brefallet.

Etter forsering av mye løs ur og et par sva var vi nede i øverste del av Gjertvassdalen. Stikk i strid med Yr-varslene hadde det nå begynt å småregne. I ly av stor stein tok vi en matbit, Jan Einar foretrakk som vanlig Real varmmat.

Etter kryssing av Gjertvasselvi, som ikke hadde særlig stor vannføring på denne tiden av året, begynte vi på oppstigningen opp nordøstflanken av Gjertvassryggen. Vi tok sikte på et markert rennesystem som tidlig pekte seg ut som en godt farbar veien sett nedenfra Gjertvassdalen.

Over her flatet det ut et lite stykke før vi møtte et bratt snøfelt og fulgte dette oppover, nå i mere sørvestlig og etter hvert vestlig retning. Været ble mer og mer tvilsomt, og her ved innsteget til snøfeltet steg vi inn i tåkehavet, hvor vi skulle forbli i adskillige timer fremover. Vi valgte å ta på stegjern og binde oss inn i tau opp snøfeltet, for; som vi har sagt og praktisert før; "en for alle, alle for en". Ivar, som alltid er forberedt på alle eventualiteter, fikk nå meget god bruk for GPS'en. Sikten var max 40-50 meter oppover, og det gikk med en god del ekstra tid på stadige navigeringsstopp og korrigering av kursen. Vi tok en ny matbit på punktet 1924 og herfra gikk det slakt litt nedover før vi etter hvert traff på det som skulle vise seg å bli dagens "crux", fortoppen 1982. I den tette tåken så vi ikke noen opplagt oppgang her, og fjellet var vått og sleipt. Vi forsøkte først helt ute til venstre(sør), men kom her ut i bratte og utsatte renner og stup. Deretter forsøkte vi et nytt sted, men slet også med å komme opp hit. Tilslutt fant vi en oppgang med noen hyller og renner hvor vi klarte å klyve opp, ganske langt til høyre(nord). Noen spredte varder her og der tydet også på at folk hadde gått opp her tidligere. Vel oppe flatet det igjen ut og vi gikk videre vestover og holdt ganske langt mot høyre, da en av oss hadde snakket med en som litt tidligere på sommeren hadde fulgt fjellrygg sør for snøeggen, angivelig helt til topps, uten å gå på snø. Vi fulgte denne ryggen et stykke oppover, men da det ble brattere og brattere og etter hvert noe uoversiktlig, valgte vi å gå til venstre og inn på snøeggen.

Snøkvaliteten var ganske bra, og vi så ingenting til brattheten på høyre siden, men visste den var der et sted. Omsider flatet snøbakken plutselig ut og vi kunne spasere ut til varden på den flate men smale toppen

Så var det ned snøeggen igjen, og tåken var om mulig enda tettere nå. Førstemann i taulaget så såvidt nr 3; nr 4 var helt skjult i tåken. Etter en stund var vi nede ved 1982-fortoppen igjen, og vi kunne nå følge tracket på gps'en. Fjellet var fortsatt glatt og vått, og det var vanskeligere å klyve ned hamrene enn opp. Enden på visen ble at vi la et rappellfeste rundt en ikke altfor stor stein for å rappellere ned en 3-4 meter vegg. Det var ikke fritt for at de oppe ved festet måtte tråkke på steinen når den tyngste(meg..) skulle utfor først ettersom steinen beveget på seg. Ivar som sistemann var en del lettere enn enkelte andre, og kom seg greit ned hammeren.

Vider nedover fortsatt strikst følge av tracken. Ca midt i snøfeltet nede ved ca 1700 meter kom vi gjennom tåkelaget. Klokken var nå ca 20, og solen var i ferd med å gå ned. Ved nedgang mot Gjertvassdalen hadde vi en diskusjon om hvor vi skulle legge tilbaketuren, i det svinnende dagslyset. Noen ville følge tracken slik vi hadde gått frem, mens andre ville holde opp de ikke så veldig bratte delvis gresskledde bakkene lenger øst og komme opp på DNT-stien lenger øst. Vi valgte det siste alternativet. Undertegnede er ikke veldig god på planlegging, og opplevde at min hodelykt streiket ganske raskt, og jeg måtte gå i lyset fra de andre. Det ble møysommelig klyving i mørket ned urene mot Gjertvassdalen. Ivar hadde lagt inn en app som gjorde at de hjemme kunne følge oss i terrenget. Nå vi nå beveget oss nordøstover, og altså FRA Turtagrø, var det ikke fritt for at de hjemme trodde vi hadde gått oss helt bort, viste det seg i ettertid. Da vi hadde kommet et godt stykke opp i nordflanken fra Gjertvassdalen hørte vi et voldsomt brak! Det var Gjertvassbreen som kalvet! Hadde vi fulgt sporet vi hadde hatt på formiddagen, hadde vi vært ganske nære brefallet. Om vi ikke hadde dødd av kalvende ismasser, er jeg ikke sikker på om jeg hadde overlevd drønnet uten å se noe som helst i stupmørket. Men, vi slapp fra det med skrekken! Snart var vi inne på DNT-stien. Det ble en lang og slitsom tur tilbake til syklene og først kl 0115 var vi fremme på Turtagrø. Og Turtagrø fornekter seg ikke; jammen fikk vi 3-retters middag servert!! Neste dag opprant med det været som var lovet dagen før. Noen ønsket å gå på tur denne dagen, men mine ben var på dette tidspunkt ikke enige i dette, og det ble i stedet en rolig kjøretur til hytten etter en spennende tur til Gjertvasstinden.