Tur til Glittertinden med folkehelseperspektiv (23.08.2014)

Fjorårets suksesstur til Galdhøpiggen der 55 stort sett fjelluerfarne "hav-striler" fra Øygarden alle hadde besteget Galdhøpiggen fra Spiterstulen simpelthen krevde en oppfølger. Hva var mer naturlig for 2014 enn kongerikets nest høyeste fjell? Konseptet var blåkopi av 2013; påmelding i god tid, og folkehelsegevinsten var at deltakerne skulle trene jevnt og systematisk minst et halvt år i forkant frem til selve "mesterskapet" som var bestigning av Glittertinden. Bente(begun) med halv stilling som folkehelsekoordinator i kommunen, var koordinator og "ildsjel". Hun hadde alliert seg med Thomas, som driver et treningssenter i kommunen, og som i fjor var turen et samarbeidsprosjekt mellom kommunen og treningssenteret Peak Fitness. Bente hadde spurt meg om jeg også i år kunne være guide/sportslig leder, i kraft av at jeg hadde vært på noen 2000-topper tidligere og visstnok "var flink til å gå langsomt"(?) Vi hadde hatt flere infomøter i forkant og det ble arrangert flere treningsturer på lokale fjell, men brorparten av treningen skulle deltakerne gjennomføre på egen hånd. Også i år ble vi 55 deltakere, en meget sammensatt gruppe i forhold til ferdigheter og diverse helseutfordringer. Om morgenen 22.08 dro vi i buss fra Havgapet, værmeldingene var dubiøse i motsetning til året før, da vi hadde blitt velsignet med DET værvinduet. Første utfordring ble bussens størrelse. Bente hadde kontaktet busselskapet og advart mot svingradius oppover mot Veodalen ettersom Glitterheim ikke kunne garantere at det gikk greit å kjøre opp med vanlig buss, og selskapet skulle ordne med spesialbuss i så måte. Under en liten stopp på Beitostølen nevnte vi dette for bussjåføren, men nei; noe slikt hadde ikke han fått beskjed om, vi kjørte i en helt vanlig buss. Det ble en spennende drøy time fram til svingene opp Veodalen, der vi hadde kriseplan klar; 2 privatbiler som var med i følget, skulle kjøre shuttle opp til nasjonalparkporten i fall bussen ikke kom seg opp. Det viste seg heldigvis at vår frykt var ubegrunnet, en dyktig sjåfør manøvrerte bussen elegant opp svingene uten problemer av noe slag. Vel framme fikk vi losset all bagasje på Glitterheims traktor med vogn og vi begynte vandringen de syv kilometrene innover veien mot Glitterheim. Været var ikke så verst; hva ville morgendagen bringe, tro?

Vi ble som vanlig godt mottatt på Glitterheim, selv om noen fikk en smule angst av manglende IN og mobildekning. Stemningen steg imidlertid til betryggende høyder under middagsserveringen, med tradisjonell norsk fjellmat av ypperste klasse.
Neste dag opprant med tungt skydekke og yr, men samtlige stilte til avmarsj på slaget; imponerende av en så stor gruppe! Gruppen var meget heterogen ift erfaring og ferdigheter og flere hadde som nevnt helseutfordringer. Vi la derfor opp samme strategi som hadde vist seg vellykket på Galdhøpiggen; jeg gikk foran og bremset tempoet, og vi la inn 5 minutters pauser for hver halvtimes gange; med streng overholdelse. Etter hvert som vi avanserte, ble deltakere som begynte å "slite" plassert rett i rygg av leder, slik at farten kunne avpasses "svakeste" deltaker.

Fra ca 1800 meter gikk nedbøren over i fast form, og snøen begynte å legge seg, og sikten ble stadig dårligere. Flere hadde gått foran, og snart traff vi folk på vei ned som hadde snudd før toppen på grunn av null sikt. Over 2000 meter var alt hvitt, og GPS helt nødvendig. Folk ble gjentatte ganger på det sterkeste anmodet om å "holde rekka" og ikke "virre" på egenhånd, særlig ikke på høyre side...På tross av snøvær og total whiteout var moralen i gruppa god, og de som ytret seg, var samstemmige om at de ville fortsette. Det holdt hardt for enkelte i de bratteste partiene opp toppbreen, men vi tok det meget med ro, og tilslutt kunne vi meddele bakover den lange rekken at terrenget flatet ut; toppen var nådd! Gleden var stor, og for å stramme opp i tendenser til løssluppenhet og eufori, måtte vi nok en gang minne om stupet som lå bare noen meter mot nord; hit men ikke lenger!!

Planer om å gå mot Glitter Rundhøe og over Ryggjehøe for de sprekeste, ble fort skrinlagt under dagens rådende forhold. Etter fotografering etter alle kunstens regler; dessverre med totalt fravær av noe i nærheten av utsikt, begynte vi nedturen, nå med guide som baktropp.

Tråkket nedover hadde blitt såpeglatt og glasert av alle som hadde gått på rekke, og det ble diverse knall og fall, heldigvis uten noen skader. Etter 9 timer på tur ankom baktroppen Glitterheim, alle var med god grunn stolte over å ha besteget Glittertinden og behersket de småbarske forholdene som hadde rådet denne toppdagen. Guidens og folkehelsekoordinatorens belønning var erkjennelsen av å ha fått være med på å få så mange til å bryte barrierer, overvinne seg selv og gjennomføre et prosjekt de var usikre på om de var kapable til fysisk og/eller mentalt, og det uten skader eller uhell av noe slag. Takk til dere som var ledere og spesielt takk til Geir for flotte fotos. Men mest av alt takk til alle deltakerne; for en tur og for en gjeng!