Botnafjellet - ad "uortodoks" pioner(?) rute (31.08.2014)

Jeg hadde denne helgen pekt meg ut attraktive topper på Nordvestlandet ettersom værmeldingene i mitt adskillige mer frekventerte "kjerneområde" de siste 10 år(høye fjell i sentrale Sør-Norge..) var heller traurige; Sunnmøre og Nordfjord hadde derimot bra meldinger med mulighet for sol i perioder. Etter sedvanlig sen avreise fra jobb og langsomtbevegende kø på E39 i Bergen Nord ankom jeg Raftevold Hotel i Hornindal litt over kl 2300 fredag kveld. Lørdag var jeg for første gang på en topp på Sunnmøre; Skårasalen, se egen turrapport. På hjemreisen søndag hadde jeg tenkt å gjøre et forsøk på Botnafjellet, en koloss av et massiv, også denne i likhet med Skårasalen med høy primærfaktor. Jeg var nå i "riket" til min gode venn Ivar, og han hadde velvillig lånt meg GPS og gitt meg en oversiktsbeskrivelse av anbefalt rute på sms. Været var strålende, men jeg innså at jeg hadde litt dårlig tid, særlig ettersom det tok en del ekstra tid å kjøre vestom Breimsvatnet, og jeg ønsket å komme hjem i "skapelig tid" søndags kveld. Kjørte opp til Ytre Kandalsstøylen(knapt 500 m.o.h.) hvor jeg parkerte. Fulgte så Sørsendalen sørvestover. Jeg hadde blitt anbefalt at jeg skulle gå opp noen morenerygger mot et vann(Øykjeheivatnet) på knappe 900 meter, forbi dette mot sør og følge østryggen til topplatået av Botnafjellet. Jeg fulgte Sørsendalen inn i bunnen av denne og fulgte morenerygger på venstre(sørlige) side av elven. Jeg så på GPS at det på ca 900 meter i vestenden over dalbotn lå et vann(2 faktisk..), men det var ikke navngitt på GPS. Gikk forbi dette, svingte så i sørøstlig retning i tildels bratt, grovblokket ur, ingen varder eller stier å se..Etterhvert kom jeg opp på ca 1200 meter, og hadde nå en stund hatt breflanker i nord-nordøstflanken av Botnafjellet på høyre side(vest). Foran meg så jeg ingen østrygg, derimot en bratt vegg med til dels sva. Sør(øst) for denne bar det nedover igjen, med en bratt bretunge som neste syd for nevnte vegg/flanke; det kunne neppe være nedover her jeg skulle fortsette. Ja, ja, tenkte jeg, kommer andre seg opp her, må vel jeg også klare det. Her var bratt og til dels eksponert klyving, etter hvert med adskillig høyde ned. Jeg kom meg, lett skjelven etter smått nervepirrende klyveklatring, opp på en smal hylle som jeg kunne følge horisontalt mot venstre(sørøst). Halvveis bortover denne fant jeg bratt kløft/renne som jeg markerte med en liten varde, denne så litt mindre skummel å klatre ned enn svapartiet jeg hadde fulgt opp. Etter ytterligere noen meter horisontal travers var det slutt og jeg måtte singe 120 grader til høyre(vest) og nå følge en bratt egg opp og vestover til jeg kom til en kort ikk veldig bratt snødekket brepassasje. Breen brekket både mot nord og mot sør, men jeg vurderte den til å være sprekkfri akkurat på det smaleste hvor jeg stod og jeg gikk over ca 40 meter bre til jeg nå nesten var oppe på topplatået av Botnafjellet. I vegetasjonsløst høyfjellsterreng videre lett gange mot toppvarden.

Etter toppbilder ned igjen, og var nå glad jeg hadde track'en på Ivars GPS å gå etter.

Fant samme rute ned og klyveklatret ned renna som jeg hadde markert på vei opp, kun 3-4 meter som kunne karakteriseres som klatring, videre greit nedover, og snart kunne jeg puste lettet ut og takke min Skaper. Videre ned til bilen gikk greit og etter ca 6 timer på tur var jeg i gang med kjøreturen til Bergen, meget godt fornøyd med å ha besteget Norges 7. og 9. høyeste fjell målt etter primærfaktor på en kort helg. Da Ivar noen dager senere skulle sjekke tracket mitt, viste det seg at jeg hadde misforstått hans anvisninger og gått en hittils ukjent sommerrute til Botnafjellet..