Pico del Teide for 3. gang - og "nesten" arrestert! (05.11.1995)

I løpet av familiens 2 ukers ferie til Tenerife hadde jeg allerede vært 2 ganger til topps på Teide. 1 gangen hadde jeg gått veldig nærme mastene til taubanen og kommet bort i mye løs grus og sand og hadde brukt lang tid opp, noe høyst trolig dårlig akklimatisering bidro til at jeg brukte nærmere 5 timer opp til toppen. Jeg hadde også glemt det kunststykket å sette film i apparatet og hadde derfor "forhandlet meg" til en ny tur noen dager senere hvor jeg gikk opp samme ruten som i dag. Nok en gang filmkluss, nå hadde ikke filmen trukket seg fram; uttrykk for høydesyke hos fotografen, eller..? I dag hadde jeg sikret meg og tatt bilder med samme film før turen startet, slik a jeg var sikkert på at i hvert fall ikke noe filmteknisk skulle hindre forevigelse av dette majestetiske fjellet. Parkerte bilen rett forbi den sorte lavastrømmen fra utbruddet i 1912 og tok sikte på et uttørket elveleie eller lavastrømleie godt til venstre for traseen for taubanen El Teleferico. Hadde heller ikke denne gang skaffet meg "permit" for toppen, satset på å "lure" meg opp på toppen fra baksiden, som de 2 foregående gangene.

I begynnelsen fulgte jeg nevnte "leie" med fast og tørt fjell, og oppstigningen var lett selv om det var bratt. Etter hvert forsvant "elveleiet" mer og mer og jeg ble tvunget ut på meget bratte og ikke minst løse og ustabile rygger av hovedsakelig småsteinet lavastein, slik at det fra ca 2800 meter av ble ganske slitsomt. Likevel avanserte jeg klart raskere enn på første turen; jeg hadde tydeligvis akklimatisert meg i løpet av 3 turer til over 3000 meter(inkl en tur til Pico Viejo) Jeg siktet meg inn på det store lyse feltet sørøst for toppkjeglen, som nede fra stranden til forveksling hadde lignet et snøfelt, men som hovedsakelig bestod av lysegul sand, og holdt meg snikende i høyre kant av dette. Kom meg rundt toppen til sørvestsiden hvor jeg kløyv bratt opp på toppkjeglen.
Bra vær og ditto utsikt, som bildene ikke yter full rettferdighet, scannede dias som de er(Beklager i tillegg "hårete" bilder!). Hadde hatt stor respekt for toppkrateret på første turen, men visste nå at selv om det både røk og luktet stramt av svovel, var det grunne toppkrateret trolig godt ventilert og inneholdt neppe helseskadelige gasser i farlige konsentrasjoner. Selve toppunktet ligger på nordsiden av krateret, med enkel småklyving bort til dette. Nøt utsikten til Tenerife så vel som til 3 av naboøyene(El Hierro kan også ses under gode forhold, men neppe denne dagen)
Traff en god del andre turister, og trodde, fullstendig feilaktig skulle det vise seg, at toppen kanskje var "åpnet opp for alle". Tok derfor sjansen på å gå "normalveien" ned fra toppen, men nei; like før ankomst øvre stasjon til El Teleferico står det en politimann og samler inn "permits", og spør også meg etter mitt. Jeg hadde selvsagt ikke noe å vise til og forsøkte å gjøre meg enda dummere enn jeg er og forklarte at jeg hadde kommet opp fra baksiden og ikke kjente til denne ordningen med spesialtillatelse til å gå på toppen. Det hjalp ikke det spor; kort fortalt fikk jeg så mye kjeft på spansk som jeg hverken har fått før eller siden; jeg måtte bare se til å komme meg ned med banen bort fra dette fjellet, og det fortere enn svint! Jeg fant det greiest å ikke fortelle ham at det var 3. gangen på toppen på under 2 uker - uten permit, da hadde reaksjonen høyst trolig blitt atskillig mer håndfast enn spanske skjellsord...Litt slukøret tuslet jeg videre i retning stasjonen, men snudde meg og så at represententen fra ordensmakten var travelt opptatt og så mitt snitt til å ta av den stenlagte veien og løpe nedover sanddynene i sørøstflanken av fjellet. Da jeg ikke merket noe "anskrik" saknet jeg farten og fortsatte nedover i retning bilen 1300 høydemeter lavere, men skal innrømme at min paranoide beredskap var aktivert hele veien nedover; jeg nærmest så for meg et par biler merket "Policia" stod klar for å legge meg i jern for den store forbrytelsen jeg hadde begått... Heldigvis sto bilen min ganske så alene hvor jeg hadde forlatt den, og jeg kunne rolig kjøre tilbake til Playa Fanabe hvor vi bodde, forhåpentligvis endelig med bilder fra dette flotte fjellet, og definitivt uten bot!