Skogsøytua-eksponert møte med ekstremværet "Nina" (10.01.2015)

Det er mange år siden det har vært "skikkelig" storstorm på Skogsøytua. I noen dager nå hadde man meldt om ekstremvær for Vestlandskysten når uværet døpt "Nina" var ventet å treffe land lørdag 10. januar, med ventet vindstyrke 30 og opp i 45 sekundmeter i kastene, altså sterk storm med godt over orkan i kastene. Med slike meldinger var det fristende å avlegge Skogsøytua et besøk. Denne ligger helt vest på Skogsøy i Øygarden og stiger relativt bratt opp til 49 m.o.h. der storhavet møter land; altså et høyeksponert landemerke under de ventete forhold. Roger og Sunniva slo følge. Det hadde blåst sterkt fra vestsørvest midt på dagen; minst full storm, men på vei utover hadde det spaknet litt. Vi kunne allerede i begynnelsen av turen se at havet der vest var i skikkelig kok.

Litt lenger enn midtveis på den ca 2,5 km lange stien til Skogsøytua krysser denne Ytre Mjølkeviki der man normalt stiger på noen store steiner i flomålet før man etter 20-30 meter er oppe i mere høyereliggende terreng igjen. I dag fosset "stråket" i ett sett ut og inn av viken og gjorde en omgåelse av viken helt nødvendig.
Bortsett fra noen eksponerte nabber hvor vi måtte holde lavt tyngdepunkt klarte vi å legge "ruten" i relativ ly inntil vi kom til ytre delen av Skogsøy. Klokken var nå 1430-1500 og vinden hadde snudd til nordvest og øket nå skikkelig på igjen. Siste biten ut til klippene var det en kraftanstrengelse å bevege seg mot vinden, tyngdepunktet måtte holdes lavt og man måtte ha en høy grad av muskulær "alertness" for å være forberedt på plutselige "lommer"/spakninger i vinden. Vi stod en stund på en avsats i klippene, i MEGET TRYGG avstand til de svære, tunge sjøene som kom rullende som i sakte film for så å bli knust i kaskader av skum i møtet med klippene. I neste nu ble skum og sjørokk tatt av vinden og ført i stor fart oppover hauger og nabber. Etter litt bildetakning og videofilming gikk vi opp på selve Skogstua.
Vi gikk relativt i le opp til sørsiden av Skogstua og krøp så opp på selve toppunktet. Vinden var nå trolig på sitt sterkeste, og det var kun med aller største kraftanstrengelse det var mulig å ha en slags stående stilling et kort øyeblikk; stort sett lå vi i åle/krypestilling bak den lave toppvarden. Sjørokket kom med slik fart at det kjentes ut som hagl mot ansiktshuden, og vinden gjorde hele tiden iherdige forsøk på å blåse lue og hette over øyne, nese og munn. Det ble likevel tatt noen videosnutter og bilder mens elementene herjet med vind, vannsprøyt i 30-40 m/s og en øredøvende støy fra vind og klaprende blafring fra diverse deler av påkledningen. Det var komplett umulig å holde det lille, vanntette kameraet rolig.
I tillegg til at Skogsøytua er høyeste punkt i flere kilometers omkrets og ligger helt vest mot storhavet, fikk vinden ekstra fart opp de bratte stigningene fra havet og opp mot toppen. Etter 5-10 minutters "brytekamp" med "Nina" på det eksponerte toppunktet startet vi på returen, og fant en godt skjermet rute i den rasende stormen.
Vi opplevde på hele turen full kontroll, og vil påstå at det i dag hadde vært klart større fare forbundet med å bevege seg utendørs i bebygd strøk og i storvokst skog, med fare for å bli truffet av flygende løse gjenstander eller veltende trær. De lave trærne på Skogsøy er "herdet" gjennom mange år med sterk vind, men vi hadde likevel i tankene at dette kunne være en mulig fare også her.

Et advarende ord er dog på sin plass avslutningsvis. Turer som vår tur i dag bør definitivt ikke bli noen "folkesport", og mange kjenner til den tragiske hendelsen på 1990-tallet da 3 arkitektstudenter ble tatt av en brottsjø og forsvant ytterst på Skogsnovi. Vi valgte likevel å gå turen i dag; jeg kjenner området og forholdene svært godt etter et 4-sifret antall turer inkl. mange "storm-turer" til Skogstua og lokalkunnskap og -erfaring er etter min mening en betingelse for å gi seg i kast med Skogsøytua under slike forhold som hersket i dag.