Europas hvite dronning - fortsatt en drøm? (10.07.2004)

Endelig var dagen der, hvor det virkelige eventyret skulle starte, det som vi hadde forberedt oss for i flere måneder, med fellestreninger med både "fysisk fostring" og mere teknisk trening som trening på utglidninger og bruk av isøks og stegjern. Bl.a. hadde vi like før avreise hatt en styggeværstur til brefonna under Rasletind og til snøkammen øst for Falkungen hvor vi hadde øvet oss litt. Vi hadde lenge før avreise bestemt oss for "normalruten" til Mont Blanc, med taubane og tog til 2200 moh, og deretter gå til hytta Refuge de Gouter på vel 3800 moh hvor vi skulle ha vår eneste overnatting. Vi måtte da krysse det beryktete Grand Couloir, som er regnet som det objektivt farligste elementet på denne ruten. Toppdagen skulle vi ha grytidlig start, gå til toppen og helt ned til øvre togstasjon samme dag; en meget lang turdag, men fullt ut gjennnomførbart iflg. andre vi hadde snakket med og som hadde gått nettopp denne ruten. Vi var i tillegg til "cruxet" Grand Couloir også spente på den smale og eksponerte snøkammen rett under toppen.
Vår "private meteorolog" Fredrik, en venn av Jan Einar, som vi hadde konsultert både før og under vårt ca ukeslange opphold i Chamonix, hadde ikke vært veldig optimistisk i sine langtidsprognoser før avreise, noe som dessverre hadde slått til, med mye tåke og gråvær, en del nedbør og temperaturer som lå godt under forventet for årstiden. Kun på vår akklimatiseringstur til Aiguille du Tour hadde været kunne karakteriseres som pent. I dag hadde han imidlertid sett ett værvindu, og det var på høy tid for oss, dagen i dag var i praksis siste dagen vi hadde mulighet for å starte på en tur til Mont Blanc og samtidig rekke flyet hjem. Vi; dvs Tom, Cato, Øystein, Jan Einar og jeg, stod grytidlig opp, været var dessverre grått da vi ble kjørt til nedre stasjon for taubanen fra Les Houches som skulle føre oss opp til ca 1800 moh. Vi var likevel optimistiske, vi syntes vi hadde forberedt oss godt og vært over 2500 og til dels 3500 meter hver dag de siste 5 dagene. I tillegg stolte vi på vår private meteorolog Fredriks prognoser om et værvindu som ville øke våre muligheter til å bestige Europas Tak. Fra toppstasjonen til taubanen tok vi tog opp til ca 2200 meter, underveis var mest interessante observasjon murmeldyr som de nærmest krydde av i terrenget rundt jernbanen. Ved endestasjonen var det jevnt slutt med tekniske transportmidler, og sekkene måtte på.

Været var fortsatt grått, og snart møtte vi nysnøen og mere av sorten dalte ned fra skyene over oss, først som sludd, lenger oppe tørrere. Stien var god og gikk mange steder i slyng oppover, så de første timene var ganske så lettgåtte. Så sluttet det å snø, og da vi begynte å nærme oss 3000 meter begynte skydekket å sprekke opp, og humøret steg minst i takt med skydekket; her kom værvinduet som bestilt, akkurat som Fredrik hadde forutsett; ai ai dette skulle bli "alle fjellturers mor"!!

Snart så vi Refuge la Tete Rousse, og stakk pliktskyldigst bortom "bare for å kikke på", men vi skulle videre og kastet ikke bort tiden. Til høyre(syd for oss) tronet den vakre men utilnærmelige Aiguille de Bionnassay drøye 4000 moh, og rett forut(ca øst) den dominerende vestflanken under Aiguille de Gouter, som vi skulle opp før dagen var omme. Mange andre hadde samme mål som oss, og det var ikke vanskelig å se hvor ruten gikk; her var det klatrere å se så å si hele veien opp mot dagens mål Refuge de Gouter. Snart begynte vi å nærme oss Grand Couloir, og det ble lengre mellom vitsene. Den bratte snørennen Grand Couloir, som må krysses på normalruten opp til Refuge de Gouter, er beryktet for sine hyppige steinsprang, med stein i alle størrelser, og med tendens til økende hyppighet og -størrrelse på steinene utover i sesongen. Vi hadde alle hørt historien om kvinnen somfor et par uker siden skulle krysse snørennen, dessverre for henne usikret, da hennes turvenner ropte "stein ovenfra", hun begynte å småløpe og ulykkeligvis hektet stegjerna i buksebena, falt og styrtet i døden nedover snørenna med turfølge inkl ektemann som skrekkslagne øyenvitner uten mulighet for å hjelpe.
Vi hadde etter råd fra tidligere bestigere med oss hver vår lange slynge. Denne ble hektet inn på vaier som var spent tvers over snørennen. Bortsett fra et par småstein som kom farende nedover mens vi stod og ventet på tur, kom vi oss greit over, en etter en, og etter ytterligere traversering noen hundremeter skrått bortover, kunne vi begynne oppstigningen på den markerte ryggen som førte helt opp mot Refugen. Vi valgte å binde oss inn i tau, under mottoet "en for alle, alle for en", og tok på oss stegjern. Andre gikk uten tau, mange gikk med guider, som sikret sine "klienter" med tau rundt naturlige sikringspunkter oppover ruten. Ryggen var ikke vanskelig, men stedvis noe utsatt, og bevegelsesmodus kan vel ikke karakteriseres som mer enn stedvis lett klyving.
Vi var oppe litt før 17 på ettermiddagen, og kunne nå endelig se det forjettede mål og andre spektakulære blikkfang, særlig når vi gikk opp de få meterne på ryggen rett bak hytta. Utover ettermiddagen samlet det seg mer og mer skyer både i vest og i Chamonixdalføret, og snart var det bare de høyeste toppene som stakk opp. "Den hvite Dame" lå imidlertid fortsatt badet i sol, og viste fortsatt frem sin vennlige og forlokkende side. En værmelding som var hengt opp på hytten berettet dessverre om økende vind ila natten og nedbør. Auda; dette var en strek i regningen, det var da voldsomt så smale værvinduene skulle være denne sommeren da..!

Etter kveldsmat gikk vi tidlig til ro i medbragte soveposer, heldigvis av det varme slaget, termometeret hadde vist minus 10 da vi ankom Refuge de Gouter på ettermiddagen. Søvn ble det imidlertid lite av, stadig noen som "romsterte" på sovesalen, og spenningen i forhold til det som skulle skje om få timer bidro nok også til at skjønnhetssøvn ble et knapphetsgode . Man kunne høre vindkastene som ulende syntes å øke på; vindeksponert som hytten var ute på kanten av vestflanken av Aiguille de Gouter Kl. 0230 ble vi vekket, knapt nødvendig, og nå ble det en hurlumhei uten like. Lett stressete klatrere "virret" rundt, vi var sikkert ikke noe unntak. Frokosten ble forsøkt inntatt, men maten syntes å vokse i munnen; glupsk ville ha vært et malplassert adjektiv denne natten. Vel i seneste laget oppfattet jeg at hyttebetjeningen hadde kokt opp vann til drikkeposene våre, og det var med nød og neppe jeg fikk en tydelig irritert hytteansatt til å fylle på varmtvann på mine medbrakte til formålet kuldeisolerte drikkebeholdere.

Etter å kledd på ytterklær og satt på stegjern bar det ut i natten. Vinden ulte nå rundt hytten, og det var tendens til snøføyke, selv om det var lite løssnø i vestflanken hvor vi hadde kommet opp og vinden syntes å komme fra. Mange andre taulag var klare og noen hadde allerede begynt å gå da vi bandt oss inn og startet vandringen. Snart begynte det å snø, tilsynelatende vannrett, og ansiktet måtte forsøkes tildekket fullstendig. Jan Einar lå fremst og jeg bak ham. Vi hadde ikke GPS(det var vel ikke spes. vanlig turutstyr i 2004), og hadde en litt "sleip" strategi; vi ville følge lysene til de i all hovedsak guidete taulagene foran oss. Tempoet i begynnelsen ble derfor ganske friskt, men dette var uproblematisk, da vi gikk ganske flatt i begynnelsen før stigningen begynte å komme for alvor. Vi holdt oss "i anstendig avstand" fra taulaget foran oss og gikk slik en stund. Vinden og snøen økte på, etter hvert med tiltagende dårlig sikt men vi følte vi hadde kontroll, og hadde hele tiden kontakt med taulaget foran oss og ville ikke gi oss sånn uten videre; kanskje var uværet av det kortvarige slaget(og værmeldingen hadde lover spaknende vind og oppklarning ut på dagen) I tillegg hadde vi ale spader og soveposer med oss, i fall vi ble nødt til å grave oss ned. Snøværet var ikke av det tetteste slaget, men vinden var oppe i liten kuling, i alle fall i kastene. Opp en halvbratt bakke på breen fikk en av de bakerste en liten utglidning og dro mannen foran med seg, men resten av taulaget "stod som en påle". Denne lille utglidningen har blitt en del omtalt av enkelte i etterkant; selv opplevde jeg den som lite dramatisk.
Etter et par timers gange(vanskelig å si hvor lang tid det gikk) opplevde vi plutselig at taulaget(egentlig var det 2 taulag som fulgte hverandre på rekke) foran oss stoppet opp. Vi "slentret" fram til dem, og oppfattet, trass i noe begrensete franskkunnskaper, en heftig disputt mellom det som viste seg å være 2 guider; de visste rett og slett ikke hvor de var, og hadde kort og godt kommet ut av "tråkket". De bestemte seg for å gjøre vendereis, og vi hadde ikke så mye annet å gjøre vi heller, og etter en liten diskusjon snudde vi også i retning Refuge de Gouter, trolig gjorde vi "vendereis" på drøyt 4200 moh. Dagslyset hadde nå begynt å komme, og nattens spor var ennå synlige. Litt desillusjonerte var vi tilbake på ryggen rett bak hytten, hvor en hyggelig franskmann foreviget 5 turkamerater som var rimelig nedrimete, men ellers i fin form og rimelig sikre på at vi hadde gjort det eneste riktige valget under de rådende værforholdene. "Den Hvite Dame" er i sannhet uberegnelig og selektiv i hvem hun viser sin gunst!

Etter litt hvile og mat begynte vi, litt slukkørete må innrømmes, på nedstigningen. Ikke lenge etter at vi startet, begynte solen igjen å vise seg og vinden begynte å spakne, selv om det fortsatt var ganske friskt. Nedover ble været stadig bedre, Grand Couloir gikk greit også på returen, og på breen under Grand Couloir var det faktisk så varmt at det største problemet var klabber på stegjerna og truende dehydrering! Det gikk ganske raskt nedover, vi passerte R de Tete Rousse og snart var vi under 3000 meter. Men; dette var tydeligvis en skikkelig møkkasommer; da vi ankom endestasjonen for jernbanen hadde det sannelig skyet over igjen og vi returnerte med toget og senere gondolbannen ned til Les Houches i overskyet vær, nok en gang. En fattet men litt skuffet gjeng ble vel tatt i mot av Catos kone Cathrine da vi om ettermiddagen ankom Chamonix. Om kvelden hadde vi en lengre aften "på byen", noe "lengre" for enkelte enn for andre..
Hjemreisedagen var det flere av følget som hadde "veldig lyst" til å forsøke verdens neste høyeste(dypeste..) strikkhopp i et juv ved Sion rett over grensen i Sveits. Jeg var helt klar på at jeg IKKE hadde til hensikt å utsette meg for den slags, eldst som jeg var og begynte å nærme meg "en farlig alder". Det ble til at vi alle dro opp på denne attraksjonen, og alle var med ut på hengebroen som var spent ca 250 meter over et juv. 3 av følget hadde etter sigende uforglemmelige opplevelser i det 190 m høye strikkhoppet, og slik hørtes det også ut da fryde(?)ropene gjallet mellom bergveggene lagt under oss tilskuere. Hjemreisen ble i seg selv et "adrenalinkick" av de sjeldne; vi ble stående i bilkø vel og lenge og "så" hjemreisen "forsvinne i det fjerne". Mirakuløst nok løste køen seg opp akkurat tidsnok til at vi løpende klarte å sjekke inn bagasje og oss selv langt på overtid på Geneve Int Flyplass. Anpustne og svette satte vi oss lettet inn i flysetene hvor de andre passasjerene vel hadde etablert seg, men flyet ble bare stående, hva var dette for noe? Etter litt ble "en av oss" ropt opp, måtte ut av flyet og gå gjennom bagasjen sin sammen med en av sikkerhetsfolkene. Han hadde i farten glemt å ta ut gassbeholderne til sitt kokeapparat og dette hadde man sett ved gjennomlysning av bagasjen. En smule rød i toppen kom vår turkompis "etter en god stund" inn igjen i kabinen og kunne i en blanding av forlegenhet og lattermildhet fortelle oss hele historien.

På tross at vi fortsatt har bestigning av Mont Blanc til gode; i godt selskap for øvrig, hadde vi hatt mye moro og spennende opplevelser for livet vår sommeruke i Chamonix!

EPILOG: Like før nyttår 2014/15 kom Vidar og jeg hver for oss over annonsert tur til Mont Blanc på Hvitserk.no, med Sigurd Felde som norsk turleder. Vi meldte oss begge på og la oss i trening. Ruten skulle gå fra Aiguille du Midi via Mont Blanc du Tacul og Mont Maudit til toppen, som en lang dagstur, og med solid akklimatiseringsopplegg i forkant. Nå skulle denne lunefulle Damen avlegges besøk igjen! Selv hadde jeg vært ganske så aktiv på turfronten fra sensommeren 2014 og holdt dette ved like hele vinteren. Jeg hadde riktignok kjent at det noen ganger de siste årene hadde buttet vel mye i mot på enkelte av turene mine, og etter et par turer i midten av mars da jeg hadde "guffet ekstra på" i motbakkene følte jeg meg en dag såpass dårlig med brystsmerter, kvalme og nærbesvimelse at jeg ble innlagt på Hjerteavdelingen Haukeland US. Påfølgende undersøkelser påviste et såkalt lungearterieaneurisme, en unormal utvidelse av lungepulsåren, trolig på bakgrunn av en lettgradig medfødt klaffefeil, som i alle fall tidligere neppe(?) hadde hemmet meg noe vesentlig og aldri hadde vært aktuelt å operere. Min tilstand er temmelig sjelden, og ekspertene var en stund usikre på hvor alvorlig dette var og om det måtte opereres innen kort tid eller ei. Min bestilte tur til Mont Blanc måtte selvsagt avbestilles, og det ble bråstopp i turaktiviteten, søvnløse netter og mer eller mindre forestilling om at min "karriere" som "ein fjellets mann" var over, i alle fall hva angikk de mere utfordrende turene. Etter hvert gjenopptok jeg gradvis mine fjellturer, med selvpålagt maxpulsbegrensning til 120, og utover sommeren og høsten har det likevel blitt atskillige flotte turer (med atskillig lavere pustefrekvens og væsketap enn tidligere...) De resterende ca 25 toppene av mitt 2000-meterprosjekt(30m pf) har pent måttet bli parkert for 2015, og det går faktisk fint an å ha et godt liv uten å fullføre... Pr i dag er det bestemt ikke å operere meg så lenge tilstanden er stabil, hvorvidt dette er en riktig avgjørelse på sikt vet jeg ikke. Mont Blanc må nok derfor mest sannsynlig fortsatt ligge der i fred for meg, og høyst trolig mange andre "vidløftige" alpine destinasjoner også, men "Livet blant Tindene" vil likevel fortsatt leves så godt det lar seg gjøre så lenge som mulig!