Dårskap på Gråfjellet (05.03.2016)

Hadde begrenset tid til rådighet denne lørdagen, heldigvis gav Bjarte positiv respons på min forespørsel om turfølge. Planer om å gå på ski til Søtefjellet og Sveningen ble av forskjellige årsaker skrinlagt, bl.a etter rekognosering inn Hauglandsdalen. Vi bestemte oss etterhvert for Gråfjellet og kjørte til Øvredalen hvor vi parkerte. Fant straks merket sti som vi fulgte. Lite snø i nordvesthellingen av Gråfjellet, vel å merke i begynnelsen. Jeg antok; fullstendig feilaktig skulle det etterhvert vise seg, at plussgradene som hadde vært i ytre Hordaland de siste dagene hadde smeltet øverste laget av snø og laget et hardt nok skarelag til å gå på, slik jeg hadde hatt på Rødsfjellet et par uker tidligere. Stien bratnet etterhvert til og svingte et stykke oppe av til høyre i retning et trangt og bratt skard. Snødybden tiltok oppover, og snart mistet vi stien.

Et stykke oppe i nevnte skard tok vi igjen til høyre opp noen bratte skrenter og hamre, men bortsett fra den tiltagende snødybden gitt det noenlunde greit å gå oppover her med staver som vi til alt hell begge hadde hatt åndsnærværelse nok til å ta med oss, også takket være et dypere snølag som ga bra feste. Videre oppover ble det mer og mer klart at "turplanleggeren " ikke bare hadde tatt feil i forhold til konsistensen av den H2O vi basket med; i all hovedsak type pudder; også snømengden viste seg etterhvert å være atskillig rikeligere enn antatt, og fart og fremdrift ble deretter. Det var således helt på sin plass at "dåren" som hadde "forhåndsbestilt" skareføre gikk først og brøytet løype, og at turkameraten som hadde blitt lokket med på dette smått tåpelige prosjektet, fikk gå bak. Etter et par flatere partier igjen meget bratt opp nordvest for toppen, og her var snødybden i lesidene godt over 40-50 cm, og vi sank tilsvarende nedi. Nå var vi imidlertid så nære toppen i luftlinje at staheten fullstendig overskygget eventuelle innskytelser om å gjøre vendereis, og vi slet oss opp på topplatået, der det de siste drøye hundre metrene endelig var avblåst og noenlunde hardt å gå.

Vel oppe på varden kunne vi nyte en flott utsikt i det vakre ettervinterværet og i en lun lekrok rett syd for varden kunne vi uten å lide noen som helst nød innta matpakke og nydelig urtete som Bjarte velvillig vartet opp med. Bortsett fra slitet i den dype løssnøen var det jo en riktig fin naturopplevelse vi var med på med varmende sol, uberørte glitrende snøflater og en dypblå himmel som kulisser for forbausende uberørte fjell såpass nærme landets nest største by.

Ned igjen kunne vi holde meget høyere fart og takket være den dype løssnøen tildels småbykse og skli nedover selv de bratteste skrentene. Stavene var minst like nyttige nedover som de hadde vært på veien opp. Betegnende nok for dagens "noe spesielle forhold" brukte vi over 2 1/2 timer opp og 40 minutter ned; noe som vel sier det meste.