Påskeføre til topper vest for Romarheimsdalen (04.04.2016)

Jeg var straks med da Knut Sverre (knutsverre) om kvelden 2. april ringte og spurte om turfølge til Blåfjellet vest for E39 gjennom Romarheimsdalen. Jeg lurte litt på værmeldingene; de var nokså grå fra Yr's side, men Knut var overbevisende i sin forsikring om et meldt værvindu midt på dagen mandag 4. april. Været var fortsatt noe grått da vi kjørte fra Bergen i 10-tiden, men nordøstover E39 sprakk skydekket mer og mer opp. Vel oppe i Romarheimsdalen funderte vi litt på hvilket gjel vi skulle gå opp; begge varianter vi hadde tenkt ut via kartet(Nipedalen og Høgefjelldalen) så ganske bratte og "rufsete" ut i nedre del, og flere steder hadde det nylig gått våtskred. Vi kjørte i stedet litt lenger nord hvor vi fant en innkjørsel mot Tjørndalen. Sørvest fra denne så vi en oppgang som så grei ut, dog stedvis noe bratt denne også. Knuts profeterte værvindu åpnet seg gradvis til skikkelig "panoramastørrelse" med strålende sol, lite vind og meget behagelige temperaturer. Vi spente på oss "tungt skiutstyr" og labbet i vei opp nevnte bratte dalføre/gjel og deretter over en kam til vi var over i nordvesthellingen av Høgefjellsdalen.Til å begynne med gikk vi her i bratt sørøstvendt skrånende terreng, som med hardere underlag ville ha vært rimelig skummelt å gå på med mange høydemeter å skli ned i Høgefjellsdalen. Heldigvis hadde skarelaget som lå under de få centimetrene med våt nysnø begynte å bli mykere, og ved å tråkke skiene bestemt ned i underlaget opplevde vi å ha brukbar kontroll. Litt lenger sørvest ble det mindre bratt og snart kunne vi ta peiling i retning Høgefjellet SV, attpåtil med gamle skispor som vi kunne følge. I tillegg hadde vi en imponerende varderekke nordvest for oss som ledet samme vei.

Vel oppe på Høgefjellet rente vi litt ned på et lite vann før vi svingte i nordøstlig retning slakt opp på Blåfjellet. Vid utsikt her oppe, og vi kunne; på tross av noe disig horisont, kjenne igjen både Gullfjellet og (såvidt) Tveitakvitingen i sør, og bl.a Sørdalsnuten og (fjernere) Kvitanosi i østlig retning.

Medbrakt niste ble inntatt på toppen under meget levelige værforhold.
Med utsikt til fortsatt "åpent vindu" ville vi videre nordvestover til Storevarden, men først et herlig nedrenn den slake vestflanken på Blåfjellet. Vi måtte ned endel høydemetre før vi steg småbratt opp til Storevarden, hvis varde har preget navngivelsen til fjellet, eller er det omvendt?
Ned igjen fra Storevarden gadd vi ikke å ta fellene av, vi måtte likevel opp igjen på Høgefjellet SV før vi kunne begynne på de siste lange nedrennet.
Vi bestemte oss for å legge inn Høgefjellet SV som eget Peakbookelement da vi anslo en brukbar primærfaktor. Da vi tok av oss fellene på toppen hadde det begynt å skye til og det var tendenser til "småblindt" føre. Lenger nede ble det igjen bedre kontrast, og det var tilløp til trivelig skikjøring i slushføre siste småbratte partiet ned; moro. Imponerende av Knut i godt voksen alder å debutere med Randonne-utstyr; den karen har tydeligvis ikke tenkt å la seg langtidsparkere i godstolen på en stund; nei!
Tusen takk Knut for en på alle måter trivelig tur til et flott fjellområde!