Strålende skitur til Årsdalsryggen/HP Masfjorden kommune (30.04.2016)  

Høyeste punkt i Masfjorden har "stått på tapetet" i flere år, men flere ting har gjort at denne destinasjonen har blitt utsatt. Yr hadde hatt mildt sagt skiftende langtidsvarsler dagene i forkant, men nå så det ut til at det skulle bli strålende vær; ingen ulempe til en såpass lang tur som denne, dog med meldt tilskying utover ettermiddagen. Gledelig mange ble til slutt med på turen; og etter avkjørsel fra E39 i Matre mot Stordalen lot Ivar, Trond, Bjarte, Gunnstein og jeg oss smått imponere over den trange dalen med steile fjellsider på begge sider før denne lenger oppe videt seg ut og ble åpnere og lysere. Parkering ved Stordalen Fjellstove, og til all lykke kunne skiene spennes på med en gang. Alle valgte rando/telemark, men ville det være lurt på en såpass lang tur? Slakt opp til Bukkedalsvatnet, som vi krysset over før vi startet den bratte oppstigningen en tanke sør for sommerstien opp mot Gygrevatnet. Gikk sør for dette og gikk unødvendig høyt opp og måtte renne ned et stykke videre innover mot Gygrebotn i sørsørøstlig retning. Frisk bris rett i mot og sol, med skyer som lurte hele tiden like under solen. Hadde kjørt i bil i drøye 2 timer før vi begynte å gå og vi var skjønt enige om at litt kalorier ikke var dumt etter stigningene opp til Gygrebotn.

Videre herfra fulgte vi stort sett sommerruten mot Vardadalsbu, som i bunnen av Gygrebotn svingte østover, først bratt opp østhellingen av Gygrebotn. Videre noe siksak grunnet dels bratte heng, dels skavler og vindgryter som sperret for den rette linjen. Peilet oss inn mot Fjellvassbu, som er ca halvveis mellom Stordalen og dagens destinasjon Årsdalsryggen, men ingen hytte var å se; kun litt av pipen stakk opp av snøen! Enkelte i følget som hadde fablet om nystekte vafler i hytteveggen måtte nøye seg med medbrakt niste..Ingen tvil om at vi nå befant oss i et av Norges alle mest nedbørrike områder! Landskapet her var kupert og bølgete med stadige koller som vi enten måtte over eller rundt, og noe vanskelig å orientere seg i, men etter en stund fikk vi endelig øye på det vi mente var Årsdalsryggen; det var enda et godt stykke distanse igjen å gå. 1-2 km øst for Fjellvassbu, der merket sti igjen gjør en markert sving fra øst mot sørøst forsatte vi videre en tanke nordøstover og forlot nå for godt sommerruten med retning mot sørvestflanken av Årsdalsryggen. Mens føret til å begynne med hadde vært hardt og lettgått, ble det etterhvert mer og mer nysnø/fokksnø, stedvis med klabbetendens. Skyfronten holdt seg hele tiden på høflig avstand akkurat langt nok sør at vi hadde sol, sol, sol; hele dagen skulle det til slutt vise seg!

Vi jobbet oss etterhvert oppover sørvestflanken av Årsdalsryggen, også her var det en god del opp og ned, men omsider kunne vi peile oss inn på sørvestryggen og traff ganske bra på Masfjordens høyeste punkt som var markert med noen solide bautaer. Utsikten ble etterhvert formidabel mot sørvest, vest og nord, mens det øst for oss var preget av noe høyere litt pregløse Stølsheimstopper. Vi kunne ane Sotra/Øygarden langt ute i sørvest og i vest var både Brossviksåta, Krakhellenipa og Lifjell lett synlige. I nord og nordvest kunne vi peke ut kjente topper som Blegja, Kvamshesten, Ålfotbreen og selveste Gjegnen.

På toppen 1100 moh så det ut som at en høyde ca 600 meter lenger nord på ryggen var høyere, og 4 av oss måtte selvsagt bort dit og sjekke, men vi konkluderte med at den med varde markerte toppen måtte være marginalt høyest.

Det blåste godt på toppen og ekstra tøy kom nå godt med. På vei ned fra stortoppen passerte vi nok en gang punktet som markerte Masfjordens høyeste punkt.

Herfra fikk vi en herlig nedkjøring i løssnø; dessverre ble det litt tråere lenger nede, men dette gjorde til gjengjeld at vi slapp å ta på oss fellene i de tallrike små stigningene på tilbaketuren.
Vel tilbake ved Fjellvassbu så vi at 3-4 stykker hadde ankommet hytten og gravd seg ned, og tydeligvis hadde tent på ovnen. Vi ropte til dem uten å få svar, og gikk for sikkerhets skyld ned for å sjekke at alt stod bra til; veldig god trekk antok vi ikke at det var i den ovnen. "Beboerne" hadde det heldigvis bra, og ga oss råd om å følge "vinterruten" tilbake. Vi fulgte deres spor 1-2 kilometer i en noe sydligere bue enn vi hadde gått opp, inntil vi via et markert skar kom inn på våre egne spor igjen. Videre herfra kunne vi holde vedvarende nedover helt til Gygrevatnet. Etter dette ventet bratt nedkjøring i snø som nå hadde blitt omdannet til slush og stedvis var på grensen til gjennomslag,men bare på grensen; det ble virkelig en nydelig nedfart til Bukkedalsvatnet og her nede var det nå vårtemperaturer; vinden hadde spaknet og solen skinte rett inn fra vest og ga skikkelig "gryteeffekt". Det smakte derfor fortreffelig med forfriskninger da vi ankom Stordalen badet i sol på en sen lørdags ettermiddag.
Vi hadde brukt lang tid på denne flotte turen, men hadde hatt mange stopp underveis og brukt lang tid på toppryggen. Vårskitur til Årsdalsryggen mener vi er et bra alternativ til sommertur, men obs snøforhold ift skred. Stigningene fra østenden av Bukkedalsvatnet til Gygrevatnet er stedvis bratte, og kan absolutt være skedutsatt under ugunstige forhold, likeledes stedet hvor vi steg bratt opp mot øst fra innerst i Gygrebotn, som var turens bratteste punkt. Folka vi snakket med på Fjellvassbu hadde gått over Rusta med start fra vestenden av Bukkedalsvatnet og sør for to markerte renner på ca 800-meterskoten i sørenden av Gygreboten og holdt en sørlig sløyfe opp mot Fjellvassbu, samme som vi fulgte på nedturen, og som de benevnte som "vinterruten".
Opplevelsesmessig ble turen i overkant av forhåndforventningene, takket være nydelig vær og ikke minst trivelig turfølge. Takk for turen Ivar, Trond, Bjarte og Gunnstein!