Maraton til Hårteigen - siste kommunetopp i Hordaland (18.09.2016)  

Hadde lenge ventet på en mulighet til å gi meg i kast med den siste, og mest utilgjengelige, av kommunetoppene i Hordaland, og endelig bød muligheten seg denne septembermåneden som hadde vist seg fra sin aller beste side. Bjarte sendte melding lørdag morgen etter noen timers betenkning om at han takk ja til å være med! Kl 0430 om morgenen 18. september var det revelje og avkjørsel i mørke i retning Øvre Eidfjord etter at Bjarte var vel lastet på. Tok av fra Rv 7 i Øvre Eidfjord og kjørte inn til Hjølmo og bratt opp hårnålssvinger på ganske bra grusvei til parkering ved Berastølsdalen. Litt tåkeskyer da vi begynte å gå, men det tegnet til å bli en nydelig dag. Begynnende høstfarger satte en ekstra koloritt på storslåtte naturkulisser. Etter 10 min gange kom jeg på at jeg hadde glemt lommeboken og jogget tilbake til bilen etter denne. På høydedraget mellom parkeringen og Vivelid fikk vi første glimt av turmålet, det så veldig langt ut...

Praten gikk om løst og fast og ved passering Vivelid fulgte vi litt dårlig med og fulgte stien mot Stavali et stykke, inntil jeg fant på å sjekke kartet; tapte vel en drøy halvtime på denne "abscensen". Stedvis steinete og litt tungt å gå mellom Vivelid og Hedlo. Ved Hedlo tok vi første matbiten, selvutnevnt "turleder" var streng med tidsbruken, men under "lunsjen" var vi heldige og ble passert av en stor saueflokk som ble drevet til dals.

Videre fra Hedlo gjennomgående lettgått underlag på tildels slett granittfjell. Vi traff her 2 damer, selvsagt kjente Bjarte til den ene av disse, hun var 70 år; begge hadde vært på toppen av Hårteigen et par dager tidligere; sprekt! Stien gjorde en stor sving i østlig retning rundt de store myrpartiene ved Rjoto og deretter nesten 200 høydemeter over et langstrakt høydedrag mellom Rjoto og Hadlaskard. Været var praktfullt, og vi hadde tidlig inntatt lette gevanter med shorts og T-skjorte(og knapt nok det for enkelte). Overalt var det søte deilige blåbær, som vi, med ambisjon om å innta Hårteigen samme dag, bare måtte nøye oss med små munnfuller av. Etter knappe 6 timers gange(inkl "feilnavigering") var vi fremme ved Hadlaskard og la fra oss en del vekt og inntok sårt tiltrengte kalorier. Fortsatt var det langt igjen til Hårteigen, og vi kunne ikke vente for lenge hvis vi skulle rekke opp og ned fra fjellet før mørket begynte å falle på.

Vi beveget oss nå, i motsetning til flere ganger tidligere på dagen, rimelig rett på dagens fortsatt fjerntliggende mål; det var langdrygt oppover med en del opp og ned. Vi fulgte merket sti mot Torehytten/Litlos, og ved ankomst Viersdalen hadde vi tilbakelagt ca halve distansen mellom Hadlaskard og Hårteigen. Videre herfra fortsatte vi på sti mot Litlos, som passerer rett under østflanken av Hårteigen, mens stien mot Torehytten tok av til høyre(vest). Videre over et høydedrag sørvest for Viersdalen og ned 40-50 høydemeter og heretter småbratt opp Smøygsdalen med passering på venstre side av en stor snøfonn. Videre oppover i mer og mer karrig høyfjellslandskap, og nå begynte Hårteigen endelig å ruve i synsfeltet. Bjarte, som påstår han(nesten) ikke trener, følte seg tung i bena, men gikk ufortrødent på; all "klagingen" tror jeg mest var for å understreke hvor ekstrem han(vi) følte turen var..
Da vi nærmest oss så fjellet fullstendig umulig ut å bestige, men etter omsider å ha kommet opp til foten av denne "klossen" av et fjell, så vi at vi måtte følge østflanken et lite stykke sørover, og her dukket det frem en kløft som åpenbart var den selvsagte veien opp.
Ura opp var i begynnelsen fast og storsteinet, litt løsere lenger opp, men langtfra det verste man har vært ute for å så måte. Øverst smalnet kløften og ble brattere, og merkingen svingte tvert mot høyre opp mot et luftig hyllesystem. Her var lagt ut tau og vaiere, som jeg glatt innrømmer var greie å ha til å holde seg i. Fjellet var tørt og fint, og snart var vi oppe på det flatere topplatået og svingte igjen mot venstre i retning toppen.
Vi var oppe på toppen etter nøyaktig 10 timers gange, og det var tilløp til jubel etter endelig å ha kommet fram til denne desidert minst tilgjengelige av kommunetoppene i Hordaland(om ikke i Kongeriket også?)
Det blåste en kald vind oppe på toppen, og de siste brødskivene ble inntatt bak en lun bergvegg under toppen med den siste halvtimen av dagens tilmålte solstråler. Oppholdet ble ikke langvarig, vi ville ned fra fjellet og helst gjøre unna potensielt beinbrekkende urer før mørket for alvor satte inn. Ned den småbratte Smøygsdalen kom vår ene hodelykt på og nå mørknet det for alvor. Med en hodelykt går det nødvendigvis sent nedover, men heller det enn risikere en brukket ankel eller arm... Været var nydelig og snart steg en vakker måne opp i øst. Det var stille og mildt og bortsett fra såre føtter og verkende muskler led vi ingen som helst nød der vi snirklet oss nedover mot Hadlaskard. Klokken var over 23 da vi ankom hytten, etter å ha tilbakelagt 42,3 km; en god maraton; og det var usigelig deilig å ta av seg sko og innta horisontalen etter 14 timer på tur.
Neste dag våknet vi til frokoststøy fra andre beboere på hytten, bl.a. to hyggelige par fra Rogaland som vi hadde passert og hatt en trivelig fjellprat med på Rjoto dagen før, og som i dag ville forsøke seg på Hårteigen. Som "alleredebestigere" "øste" vi selvsagt villig vekk av våre erfaringer..
Litt tidlig morgentåke lettet snart, og da vi satte oss i bevegelse ca kl 1000 så dagen, både vær -og temperaturmessig, ut til å bli en blåkopi av dagen før, og snart var langbukser byttet ut med shorts igjen. Såre føtter, stive muskler og uimotståelige blåbær bidro til et atskillig mer bedagelig tempo på returen, og vi inntok inntrykk på inntrykk fra den utrolig flotte naturen på Vestvidda, som for oss begge var et nytt og meget tiltalende bekjentskap.

Tusen takk til Bjarte, som igjen imponerer med en utrolig fysikk og utholdenhet, for nok en gang trivelig turfølge!