Knalltur til Ålfotbreen i tidenes oktobervær (22.10.2016)
Start point | Åskora Kraftverk p-plass (2m) |
---|---|
Endpoint | Samme (2m) |
Characteristic | Hillwalk |
Duration | 9h 15min |
Distance | 22.3km |
Vertical meters | 1,514m |
GPS |
Ascents | Punkt på Ålfotbreen (1,385m) | 22.10.2016 |
---|---|---|
Visits of other PBEs | Åskora Kraftverk P-plass (2m) | 22.10.2016 |
Etter de første bratte 300 høydemetrene litt ned rett nord for det nedtappete Litle Åskorvatnet, hvor vi holdt til venstre(øst) for en steinur med glatte steiner. Etter å ha forsert nevnte ur kom vi opp på en rygg som var atskillig mer lettgått og med tørt fjell. På ca 500 moh kryssing av en liten bro over et utsprengt bekkefar, og herfra kunne vi se ruten de neste kilometrene; den gikk i relativt jevn stigning oppover stort sett bart fjell med stadige mindre lett forserbare skrenter i sørvestlig retning, helt til et "hjørne" som viste seg å være nordvestskrenten på høyde 1061 moh. Vi steg jevtt oppover, med Nedre Sødalsvatnet langt under oss i nordvestlig retning, og med flott utsyn til smått imponerende Snønyken bortenfor dette.
Vel opp ved hva som så ut som et "hjørne" nedenfra, og som viste seg å være en markert brattskråning på vår venstre side, foreslo Svenn Petter at vi skulle klyve opp på denne, for å komme opp i solen, og fordi han ikke hadde gått denne veien før og ville kikke på en hytte NVE hadde oppført nærme brekanten i nordvest. Vi så gjorde, og etter lett klyving var vi oppe, og ble møtt av solen, som varmet riktig så bra, og vi ble inspirert til å slå oss ned på en liten bergflate hvor dagens første matbit ble inntatt i definitivt behagelig omgivelsestemperatur.
En turdeltager hadde jeg nesten glemt å nevne; Svenn Petters border collie Fant. Dette var en godlynt og leken hund som ganske snart sjarmerte oss i senk; ja i slik grad at jeg, som aldri har vært i nærheten av å vurdere å anskaffe hund; ikke lenger er helt sikker på akkurat dèt(de som kjenner meg vet at dette innebærer en formidabel anerkjennelse av denne nydelige hunden...)
Etter matpause gikk vi i steinete og kupert alpint terreng frem til den malingsslitte NVE-hytta, som vi fra utsiden kunne se var bra utstyrt med kokemuligheter mm. Vi gikk så ned til brekanten, som i dag kunne by på førsteklasses snøforhold, passe hard snø med de fleste steder et ca en cm knasende rimlag som ga godt feste. Vi vurderte breen til å være trygg i nærheten av "land" og lot derfor være å bruke tau, og med de perfekte snøforholdene ble de siste kilometrene opp til breakulen reneste parademarsjen med varmende "påskesol" rett i mot; hvilken frydefull "spasertur"!
Etter forsikringer fra Svenn Petter hadde vi heller ikke på oss breutstyr da vi ankom høyeste punktet. Her var det så å si helt vindstille, etter at det hadde vært litt trekk(kaldluft"ras") lenger nede på breen. En ca 5 meter høy målestang var satt opp like nordvest for toppunktet, som vi etter en del leting og trasking frem og tilbake over toppområdet ble enige om var en liten metallstang som såvidt stakk opp av snøen. Svenn Petter foreslo at vi markerte dette ved at hver av oss stod med hver sin fot i hver av de tre kommunene med skotuppene pekende inn mot stanga; "kult"!
Utsikten var enda bedre enn jeg hadde forventet, eneste minus var en noe disig horisont i sør og vest. Langt i sør kunne Brossviksåta, Lifjell, og de 2 hovedtoppene i Solund skimtes, og i sørvest umiskjennelige Alden. I vest flere for meg ukjente fjell som Svenn Petter hadde full kontroll på; helt i det fjerne Svartevassegga og Hornelen på Bremangerlandet. I nord Bukkenibba og Gjegnen og i det fjerne spisse tinder vest på Sunnmøre. I nordøst og øst Strynetopper med bl.a Skåla, og Snønipa tegnet sin kjente profil i østhorisonten, med Jostedalsbreen enda litt lenger til høyre
Etter å ha brukt god tid i det strålende været på høyeste breakulen gikk vi bort på fjellryggen like vest for denne inkl den flotte varden nordvest for bretoppen.
Det flotte toppområdet var definitivt "et blivende sted" i dag, men dagene er korte i oktober, og Svenn Petter skulle attpåtil på jobb kl 18, så nedover måtte vi. Svenn Petter ledet oss som sikker kjentmann inn på et langt snøfelt som brakte oss et godt stykke nedover med minimalt strev.
Litt lenger nede, omtrent hvor vi hadde klyvd opp på 1061-ryggen på oppturen, sa vi farvel til Svenn Petter og Fant, mens Knut og jeg inntok niste nr 2 i lav, fortsatt varmende ettermiddagssol.
Videre nedover lettgått til vi kom til nevnte steinur øst for Litle Åskorsvatn. Her om mulig enda glattere enn på oppturen, og i siste bratte stigningen ned mot parkeringen også skikkelig glatt med isglasur i den avsolte nordskråningen, så siste delen av nedstigningen tok sin tid. Snodig fenomen i stille solrikt høstvær dette; ofte varmere i høyden enn i lavereliggende skyggepartier. Vi ankom bilen da dagens siste solstråler kastet sitt røde lys på de høyestliggende ryggene og toppene, etter drøyt 9 timer på tur. Hvilken utnyttelse av en perfekt dag! Tusen takk til Knut Sverre og Svenn Petter for trivelig turfølge og en alle tiders tur til et spennende og særegent fjellområde!
User comments