For å presentere seg selv, gjennomfører Angjerd et selvkomponert intervju med seg selv:

Hvor liker du best å være?
- Ute. Helst på tur.

Hvorfor liker du å være ute?
- Fordi det er der det er morsomst å være, vel.

Hvorfor det?
- Fordi du skal få noe å spørre om? Neida, jeg skal svare skikkelig. Mye fint å se på, jeg trenger ikke å tenke på alt annet verdslig ræl, og selvfølgelig den velbrukte klisjèen om at man føler seg veldig levende i naturen. Den klisjèen trykker jeg til mitt bryst. Hardt. Særlig når jeg klatrer i fjellet og er småredd. Husk at du liker å føle deg levende nå da, Angjerd, tenker jeg da.

Favorittutstyr?
- Speilreflekskamera

Aldri en topptur uten?
- Laban! Og speilrefleksen, da.

Favorittvær?
- Hmmm, vanskelig spørsmål det der....jeg må nok nesten si....TÅKE!

Verste vær?
Snøstorm. Som i ordentlig storm altså, ikke bare det man refererer til som snøstorm i dagligtalen.

Ja, for din største svakhet er jo kanskje knyttet litt opp mot denne aversjonen for snøstorm. Hva er din største svakhet egentlig?
- Kalde fingre og kalde tær så lenge temperaturen holder seg under + 16'C. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke blodsirkulasjonen ikke skjønner at jeg trenger å bruke de fingrene og tærne. Det er derfor jeg ikke egner meg som Himalaya-farer eller Sydpolenkrysser. Hadde kommet til å måtte amputere på dag tre. Egentlig synes jeg det er bittelitt urettferdig. Jeg er tross alt ikke født og oppvokst i Syden.

Nå ble det jo litt negativt ladet her...hva med din største styrke?
- Sta! Jeg kan være litt sta. Det kan være fint, for da får man til å gå lange turer selv om man ikke er i toppform. Også er jeg ganske flink til å finne fordeler med ulempene. Det kan være en grei egenskap å ha når ulempene hoper seg opp. Sånn sett er det egentlig bare bra med ulemper, for hvis man greier å gjøre dem om til fordeler og legger dem sammen med de fordelene man hadde fra før, så blir det på en måte dobbelt opp med fordeler. For eksempel er det jo en fordel med at jeg ikke egner meg til Himalaya-ekspedisjon, for da slipper å finne ut at jeg er ekstremt disponert for høydesyke. Slipper jeg hjerneødem og amputasjoner, kan jeg bruke de kroppsdelene til andre eventyr i stedenfor. Og andre mennesker unngår å måtte å ta stilling til om jeg er en tapt sak eller om det er vits i å prøve å redde meg. Vinn, vinn for alle parter.

Det høres jo vel og bra ut, alt dette her. Er det noe mer du har lyst til å si før intervjuet avsluttes?
- Ja. Jeg vil på tur! NÅ! Noen som blir med?