Fra Harestua til Hakadal via Paradiskollen (15.03.2015)

Jeg var egentlig invitert til Demmevasshytta denne helgen, men måtte av ulike årsaker avstå fra den turen selv om jeg hadde intenst lyst. Det var høytrykk over hele landet inkludert Oslo, så da jeg på søndag oppdaget en mulighet til å klemme inn en skitur mellom skolearbeid og middagsinvitasjon var det bare å komme seg opp og ut i sola. Jeg fant ut at jeg kunne dra til Paradiskollen, for der hadde jeg aldri vært før. Plutselig oppdaget jeg at Blekketjernshøgda (kommunetopp i Nittedal) var helt i nærheten, så humøret steg i takt med ambisjonene. Det var ikke så nøye om ikke skiføret var helt optimalt, tenkte jeg, for så lenge jeg hadde fjellski med kortfeller burde jeg kunne komme meg fram overalt – inkludert litt bushing for å få med seg noen høydepunkter her og der. På Gjøvikbanen var det fullt av folk med ski, men av en eller annen grunn forsvant alle av på Stryken, og jeg gikk av som eneste menneske på Harestua. Jeg skjønte for så vidt hvorfor, for det var igrunn ikke så mye snø på Harestua. Faktisk var det helt bart. Jaja. Jeg bar skiene bort til veien som går opp mot Blekketjernhøgda parkeringsplass. Grusen var smeltet fram på veien, men brøytekanten var bred nok til at det gikk an å gå på ski der. Det hadde åpenbart vært varmt dagen i forveien og kaldt om natten, for brøytekanten var steinhard og ruglete å gå på. Jeg følte meg som en sta tufs der jeg gikk oppover og håpet på at jeg ikke kom til å møte folk. Et par kilometer oppover veien kom det en gammel mann med hund gående. Han kikket opp på meg, og jeg kikket ned på ham fra brøytekanten min. «Går det bra?», sa han. «Det går fint», sa jeg og lurte på hvor han plasserte meg på en idiot-skala fra en til ti. «Skal du langt?», sa mannen. «Vi får se», sa jeg. «Det blir bedre for deg inni skauen», sa han. Det hadde han for så vidt rett i. Jeg kom meg omsider inn i løype-terreng og selv om det var evigheter siden den var preppet, var løypa himmelrik i forhold til brøytekanten. Over Langpiperen var det fortsatt kvister, så jeg gikk over isen der. Ved sørenden av Dampiperen begynte jeg å se meg om etter en egnet vei opp til Paradiskollen, men det var masse trær og koller overalt så tilslutt endte med at jeg bare gikk på kompasskurs. Sikkert ikke lureste veien i forhold til letteste adkomst, men fin trening ble det i allefall og jeg kom meg hele veien til toppen uten å måtte ta av skiene. Utsikten fra toppen var kjempeflott! Jeg kunne se hele veien til Norefjell med snø på. Midt i all den fine utsikten oppdaget jeg plutselig at jeg ikke hadde så god tid hvis jeg skulle rekke 14.00-toget fra Hakadal. Og det skulle jeg jo. Dessuten hadde gnagsårene fra Hardangervidda begynt å klage igjen, så da konkluderte jeg med at Blekketjernshøgda fikk utgå for denne gang. Siden veien opp ikke var en vei jeg hadde lyst til å kjøre ned igjen, endte det med at jeg tok av skiene og fulgte et par harde trugespor ned den bratteste delen av Paradiskollen. Vel tilbake i løypa igjen prøvde jeg å gå i racerfart så godt det lot seg gjøre, men da jeg kom til Buvann skjønte jeg at jeg ikke kom til å rekke 14-toget uansett, så da slappet jeg av litt. Nedkjøringen mot Hakadal langs Buvassbekken var litt små-intens. Der var det hard is og myk slush om hverandre og framsmeltede trerøtter og steiner dukket hele tiden opp uten forvarsel. På tross av alle hindringer – jeg kom helskinnet ned til en parkeringsplass litt nord for Ås gård. Der var det bare å gi opp skiene. Heldigvis hadde jeg den store dagstursekken, så da var det bare å feste skiene på sekken og fortsette videre til fots. Jeg nærmet meg riksvei 4 og fikk litt småpanikk da det gikk opp for meg at togstasjonen i Hakadal lå på motsatt side av denne. Det hadde jeg oversett. Det var mye biler der og jeg følte meg ikke helt komfortabel med å krysse, men tilslutt ble det en stor nok luke til at jeg kunne løpe over uten å risikere å bli påkjørt. Etter riksvei-kryssingen var det bare å labbe i veikanten bort til stasjonen og vente i sola der på neste tog som gikk om en time. Fin søndagstur!