Hestbreapigger og 17.mai i Breheimen (13.05.2015)

Det var duket for langhelg med 2000-metertoppsamling i Breheimen. Planen ble til litt i siste liten, for jeg trodde først at jeg skulle på tur til Jostedalsbreen. Da det var to dager igjen til turhelg og Jostedalsbreen viste seg å ikke bli noe av, dro vi til Breheimen for å iverksette en plan Morten og jeg hadde begynt å snakke litt løst om en ukes tid i forveien. Vegard ble også med. Planen var å gå over Storivilen enten via Lomseggen eller fra Skjåk-siden, over Moldulhøe, Hesthøe og alle Hestbreapiggene, videre ned mellom Breidalen og Lundadalen og opp på Holåbreen der vi ville få med oss Holåtindene, før vi la returen over Hestdalshøgde tilbake til Skjåk. Det var meldt temperaturer ned mot -14 grader og første dagen skulle det være stiv kuling på Storivilen. Det ble med andre ord full vinteroppakning. Lange dagsetapper ville kreve sine skikkelige matrasjoner og selv om real turmat og havregryn utgjorde størsteparten av dietten, blir det fort litt vekt av mat for fire dager, ikke minst når man også skal ha nok drivstoff til å varme vann til alt sammen. Dessuten var vi usikre på om vi kom til å trenge sikringsmidler over eggen ut til Store Hestbreatind, så for sikkerhetsskyld pakket vi med oss både tau, sele, stegjern og isøks. Det var ikke mangel på utstyr som skulle hindre oss i å nå toppene i alle fall. Det var med andre ord litt ting og tang som måtte med i sekken. I kveldinga på onsdag kom vi med bil til Lom. Det så egentlig ut som om det var greie nok snøforhold opp Lomseggen (fra sør), men så reflekterte vi litt over hvor lett det ville komme til å bli å få haik fra Skjåk tilbake til Lom på en søndag når det attpåtil var en 17. mai-søndag. For å unngå hele problemstillingen kjørte vi videre innover til Skjåk, for da fikk vi muligheten til å legge opp turen som en runde hvor vi endte opp igjen ved bilen til slutt. Vi parkerte på en p-lomme der det var god plass til mer enn én bil, satt opp teltet og la oss til å sove.

Himmelsprett – opp og opp til Storivilen og videre.

Det ble himmelsprett og vi skulle sette kursen til himmels – bokstavelig talt. Først skulle vi 1500 høydemeter opp fra parkeringsplassen til Storivilen – de første drøye 500 av dem ble med skiene på sekken, grunnet snøsmeltingen som på denne tiden av året var godt i gang. Jeg hadde gruet meg litt for sekken på denne turen. 27 kilo er litt over mot «i meste laget» -siden for meg, kun et par-tre kilo unna halve kroppsvekta, men her var det bare å stålsette seg og like gjerne først som sist innstille meg på at jeg ikke kom til å greie å holde det samme tempoet som gutta. Håpet var at jeg ikke skulle være altfor mye til brems likevel. Vi fulgte først en traktorvei som ikke var helt på kartet, og så gikk vi over på stien som gikk til Lendhytta. Det var bratt nok med så tung sekk, men heldigvis så å si snøfritt til like over tregrensa, og ikke lenge etter denne begynte skiføret. Det var deilig å få ski på beina, og med helfeller var det bare å jobbe seg jevnt og trutt videre oppover og oppover. Et stykke oppi oppoverbakkene ble vi tatt igjen bakfra av tre folk. De hadde tenkt seg hele veien over Hestbreapiggene som dagstur, og siden de da hadde veldig lett sekk i forhold til oss, var det ikke så farlig å bli tatt igjen likevel. Det var heller ikke så farlig at vi møtte folk, for de var spreke og forsvant dermed fort ut av synsfeltet vårt uansett. De var de første og eneste folkene vi så på hele resten turen. Storivilen kom omsider nærmere, og vips så var vi på toppen. Rakk akkurat så vidt å oppdage at utsikten var feiende flott, før det plutselig kom seilende litt grå tåkeskyer. Jammen blåste det yrs lovede kuling på toppen også (og hadde egentlig gjort det en god stund), men jeg tror den var nærmere liten enn stiv. Vi tok oss en tiltrengt lunsjpause i ly av varden før vi tok skiene fatt mot Moldulhøe. Mellom Storivilen og Moldulhøe lå snøen i harde bølger bortover – det var ganske hardt og avblåst føre. Jeg var egentlig sliten allerede da vi begynte på oppoverbakkene til Moldulhøe, jeg. Men det var enda et stykke igjen til vi skulle gi oss for dagen, så det var bare å late som ingen ting og fortsette ferden. Vi hadde byttet til kortfeller på Storivilen, men de glapp hvis man prøvde å gå rett opp, så det endte med litt sikksakk-trasking selv om det egentlig ikke var så altfor bratt. Ned fra Moldulhøe var det dårlig sikt, så her var det bare å legge nedkjøringen i slake sikksakk-svinger.

Ny topp stod for tur – Hesthøe. Hesthøe var mest som en stor snøhaug med en luretopp først som viste seg å hete Sandgrovhøe. De andre to var oppe på toppen før meg og da jeg kom fram stod det allerede tre topplaban pent oppstilt på varden. Stas! Ned fra Hesthøe var det stort sett ganske myk og fin snø, med enkelte avblåste flekker innimellom. Jeg var så sliten i beina at jeg var redd for å dette å mose kneet (som for øvrig har begynt å oppføre seg skikkelig igjen), derfor ble svingene nedover veeeeldig slake og med mange stopp underveis. Omtrent midtveis i nedkjøringen spottet vi teltplassen – en liten flate badet i kveldslys rett vest for høydedrag 1812 et par kilometer sør for toppen av Hesthøe. Morten mente at plassen kom til å ha finfin utsikt innover mot Hurrungane (og det fikk han jammen meg rett i). Jeg var kjempe sliten, og det var lenger bort dit en det så ut som fra der vi stod. Det gikk med andre ord i krabbegir de siste kilometerne, men lenge leve sprekhet og effektivitet, for da jeg omsider kom fram til leirplassen var allerede teltet oppreist! Leirplassen var fantastisk med utsikt blant annet til Hurrungane, Loftet og Bukkehøe. Sola hadde rukket å pakke seg sammen for kvelden, men det gjorde ikke så mye for klokka nærmet seg allerede ni og da var det uansett på tide å få seg middag og krype ned i soveposen.

Hestefesten

Jeg hadde ikke trukket lua godt nok over øynene og kunne allerede i femtiden konstatere at det lå an til å bli en bra soldag. Tingenes tilstand endret seg ikke nevneverdig innen vi stod opp og fjellene ønsket oss god morgen med sol og knallblå himmel trukket godt nedover seg. Ikke et vindpust var å oppdrive. Perfekt dag for toppturer. I dag var dagen for alle Hestbreapiggene – her skulle det bli skikkelig toppfest! Skikkelig hestefest, faktisk! I skarp kontrast til gårsdagens kulde og jakkevær, ble det etter hvert så varmt at det var ullundertøy og luefri som var tingen.

Vi gikk oppover og bortover og oppover helt til vi kom til toppen som heter Heksete. Videre derfra var det veldig flott og vennlig terreng å gå i, med hele Jotunheimen på den ene siden og stup ned til Hestbrean under oss på den andre siden. Første hest ut var Austre Hestbreapiggen. Den føltes ikke helt som noen topp da vi var på den, men da vi hadde kommet et stykke bortover mot Vest for Austre Hestbreapiggen og så oss tilbake, så var den litt fin likevel. Eggen mellom Midtre og Store Hestbreapigg kom nærmere, og vi så fotspor i snøflanken under eggen. Sikkert fra folka vi møtte dagen før. Fra avstand så snøflanken altfor bratt ut til at vi syntes det var et bra alternativ å gå der, nei da ville vi heller holde oss på eggen. Vi kom oss opp på den Midtre Hestbreapiggen, hadde lunsj i sola og satt fra oss sekker og ski ved varden før vi tok eggen i nærmere øyensyn. Det viste seg at det lå såpass mye snø på den at vi endte opp med å slå den fra oss og heller følge snøflanken likevel, som de andre hadde gjort før oss. Med stegjern var det uproblematisk. Vi måtte selvfølgelig opp på det lille toppunktet på eggen, og gikk opp dit fra nordsiden. Etter det satt vi fra oss stegjernene og labbet til fots opp på Store Hestbreapiggen. Snøen var forholdsvis myk, så det var ikke behov for stegjern her. Tilbake til Midtre Hestbreapiggen samme vei som vi kom.

Ferden fortsatte videre over den lille Vest for Midtre Hestbreapiggen og litt ned fra denne satt vi nok en gang fra oss sekkene for en liten svipptur innom Låven. Selv om Låven ikke var så stor i seg selv, var det innmari fin utsikt herfra bort til Store Hestbreapiggen og eggen mellom den og Midtre Hestbreapiggen. Fint å se ned i brebotnen også, med det festlige navnet Grautfatet. Etter Låven begynte dagen å nærme seg kveld. Siden Hestefesten enda ikke var slutt, foreslo Morten at vi i istedenfor å gå opp igjen på ryggen for å følge den over begge de Vestre hestene rett og slett kunne gå på nedsiden, nord for dem, til vi kom til skaret mellom de to. Her kunne vi sette fra oss sekkene, gå opp i skaret og deretter bestige dem én etter én. Siden det var et tidsbesparende forslag som innebar enda litt mer sekkefri, var det stor enighet om å vedta denne planen. Det innebar at vi mistet Vesle Hestbreapiggen på veien, men det oppdaget vi uansett ikke før senere, og av ulike årsaker som inntraff etterpå var det egentlig var likegreit at vi ikke hadde brukt tid på den.

Etter å ha satt fra oss sekkene gikk vi på ski opp til skaret mellom Vestre- og Vestraste Hestbreapigg. Der satte vi fra oss skiene fordi videre opp på begge sider var det litt vel bratt for fjellski. Vi bestemte oss for Vestre Hestbreapiggen først, siden den hadde mest stigning. Stegjern og øks var med for sikkerhetsskyld, men vi fikk ikke bruk for det denne dagen. Snøen var nemlig ikke hardere enn at det var greit å tråkke seg oppover uten. Dessuten var det allerede noen hjelpende spor her fra før av (sikkert fra gårsdagens folk det også). Nå var det virkelig verdens nydeligste Jotunheim som lå for våre føtter der vi jobbet oss oppover dagens nest siste motbakke. Hurrungane og Smørstabbtindane lå og glitret i kveldssola og alt var vakkert. Videre innover i Breheimen så vi hele veien bort til Jostedalsbreen. Vi studerte Holåtindene som stod for tur dagen etter, vel vitende om at vi kanskje ikke kom til å få se snurten av dem hvis snøværet som var meldt slo til, men akkurat denne kvelden var det litt vanskelig å tro på at værmeldingen skulle få rett. Det var rett og slett en fager kveld.

Ned igjen fra Vestre Hestbreapiggen og opp ryggen på Vestraste Hestbreapiggen. Jeg begynte å bli tung i beina, så de to andre forsvant i forveien. På toppryggen det siste stykket ut til varden var det litt snøskavler som hang over stupet på østsiden, så det gjaldt å ikke tråkke for langt ut mot kanten, noe som ikke var spesielt vanskelig å få til, da det var veldig mye annen snø å tråkke i der oppe også. Ved varden ble dagens siste topplaban høytidelig fortært. Vestraste Hestbreapiggen var også veldig fin. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble helt overveldet av all den fine utsikten fra disse toppene, egentlig alle Hestbreapiggene, men særlig de vestre. Jeg hadde jo regnet med at det skulle være fint, men skjønte ikke helt rekkevidden av HVOR fint det skulle være her oppe. Og vi hadde alt for oss selv! Tjohei!

Selv om det var aldri så fint kveldslys på Vestre- og Vestraste Hestbreapiggen ble det etter hvert på tide å rive seg løs, sette punktum for hestefest og fotografering, og komme seg ned igjen til sekkene. Med morgendagens værutsikter var vi skjønt enige om at det var lurt å komme seg ned det bratte henget fra Vestraste Hestbreapiggen før vi tok kvelden. Fra sekkene traverserte vi over breen langs med foten av Vestraste Hestbreapiggen til vi kom til bratthenget. Der ville jeg definitivt av med skiene, og det ville de andre også. Skiene ble spent på sekken og vi fortsatte til fots. Til å begynne med var det helt uproblematisk å gå, for selv om det var bratt gav snøen godt fotfeste. Inntil det plutselig sa stopp. Det var brått blitt steinhardt og under oss ble det bare enda brattere. Fra der vi stod så det ut som om det gikk en litt slakere ryggformasjon ned et stykke lenger sør, men da vi begynte å traversere bort dit, var det så hardt at det ikke var forsvarlig å gå videre uten stegjern, noe som ikke var verdens letteste oppgave å få på seg der vi stod midt i henget. Vi fikk omsider sparket ut en liten plattform så Morten og Vegard kunne få satt fra seg sekkene. Jeg ble stående med min sekk på, og fikk hjelp til å stramme stegjernene rundt føttene. Så fortsatte traversen videre. Det var en helt annen verden med stegjern på, men fortsatt litt guffent siden snøen innimellom var halvløs og gli-villig under skarelaget. Slitne og sultne på slutten av dagen – her gjaldt å bevare konsentrasjonen og roen sånn at man ikke skled ut.

Da vi omsider var kommet ned fra den gufne bratta skulle vi bare opp en bitteliten bakke på noen få meters stigning før vi skulle sette opp teltet. Klokka nærmet seg visst halv elleve på kvelden. I denne lille bakken ble jeg brått så kvalm. Intenst kvalm. Og litt svimmel. Ekkelt. Like etter måtte jeg plutselig spy og det har jeg bare gjort én gang siden barneskolen. Så ble jeg kald på fingrene og overalt, og hele organismen Angjerd var i krise. De andre måtte fikse hele leiren mens jeg surra rundt i halvkoma og hadde det fælt med meg selv. Fikk ikke med meg en gang at Vegard hjalp meg med å pumpe opp liggeunderlaget, men omsider lå jeg i fosterstilling i soveposen og sovnet med hodelykta på. Våknet rundt halv ett og da hadde de andre spist. Følte meg litt bedre, men måtte likevel jobbe hardt med å få i meg en liten pose nøtter og en kopp tomatsuppe som Morten fikset til meg. Sovnet igjen i halv to-tiden og våknet halv fire. Da var jeg sulten, gitt. Benyttet anledningen til å få i meg real turmaten som skulle ha vært til middag. Det tok tre kvarter å få ned den, men da sov jeg mye bedre etterpå.

Holåtindene og toske-whiteout

Vi sov til åtte og var treige med morgenrutinene. Ikke så rart etter en lang gårsdag. Ute var det hvitt og hvitere ble det innen vi kom oss avgårde. Vi var riktig så fornøyde med at vi hadde kommet oss ned de siste par hundre bratte høydemetrene fra Vestraste Hestbreapiggen dagen før. Hadde ikke vært mye moro å kave seg ned der denne dagen her, nei. Kursen ble nå satt mot den 20 kvadratkilometer store Holåbreen, men terrenget mellom teltet vårt og breen var utfordrende å bevege seg i når sikten var såpass dårlig. Det gikk med andre ord ikke så fort, noe som egentlig passet bra for meg siden jeg fortsatt følte meg ganske herja. Frokosten lå ikke helt godt i skroget og selv om sekken var mye lettere nå enn første dagen (det hadde tross alt forsvunnet litt mat og bensin), prøvde kroppen likevel å påstå at den var for tung. Kroppen prøvde også å påstå at den ikke ville gå mer, men det fikk den ikke gjennomslag for.

Innimellom var det synlig steiner som gjorde det mulig å lese terrenget, men oftere var det bare hvitt så langt øyet kunne se, både oppover, nedover og til alle sider. Da vi var på Store Finsenuten to uker tidligere hadde Morten og jeg diskutert hvordan man kunne erstatte snøballkasting med en mer effektiv måte å kartlegge terrenget på ved whiteout. Den diskusjonen var nå på nytt aktuell, og da Morten holdt på å forsvinne utfor en skavl (han beveget seg sakte og greide å rygge før det ble for sent), bestemte vi oss for å iverksette det omtalte tiltaket. En rødoransje pakksekk ble fylt med snø og Morten bandt sammen alle taustumpene han hadde tilgjengelig til en 10-15 meter lang snor som pakkposen ble festet i. Så var det bare å kaste pakkposen inn i whiteouten for å sjekke om terrenget foran oss gikk opp eller ned, bevege seg fram til posen, kaste den ut på nytt og gjenta denne prosessen mange, mange, mange ganger. Utrolig effektivt og genialt hjelpemiddel! Og selv om vi fremdeles ikke akkurat gikk i superfart ble det likevel mulig å øke framdriften litt.

Like etter Lundadalsbandet kom vi plutselig kom vi inn i litt bedre sikt og da fikk vi jammen øye på en lang rekke kvister som beveget seg oppover mot Holåbreen. Ble litt overrasket, for vi hadde ikke kart hvor merkede ruter var tegnet inn, så vi hadde vel ikke tenkt over at det skulle finnes slike tegn til sivilisasjon her. I første omgang skulle kvistene samme vei som oss, så vi fulgte dem et stykke oppover før vi skilte lag med dem igjen. Fellene kladdet, men det var egentlig bare bra, for det var greit bratt oppover. I tretiden begynte det å bli på tide med lunsj og da satt vi rett og slett opp teltet (på en liten flate ved vann 1589) for å komme litt unna vinden og snøværet. Det var fort gjort og ekstremt virkningsfullt. Ære være teltlunsj! Etter lunsj fortsatte vi oppover, det ble hvitt igjen og vi beveget oss omsider inn på Holåbreen. Morten hadde allerede gjort en super innsats både med navigering og sondering av terreng, og fortsatte det gode arbeidet også etter lunsj – en krevende jobb under de rådende forholdene. Det ble dessverre ikke noe bedre sikt (selv om vi prøvde oss med «det er bare morgentåke» -tankegangen) og da vi omsider hadde kommet opp til der hvor breen begynte å flate ut, måtte vi ta en sur avgjørelse: Holåtind-toppstøtene ble avblåst. Klokka var allerede halv seks og sikten var like elendig som før. Vi tenkte på at dersom det samme været skulle velsigne oss neste dag, burde vi heller bruke kreftene på å komme oss så langt som mulig på vei for å få en kortere siste-etappe (som uansett kom til å bli lang nok) dagen etter. På tross av sliten form for min del, var det kjipt å gå glipp av Holåtindene, særlig når vi nå visste at Midtre Holåtind lå og lurte inni tjukketåka bare 600 meter unna der vi stod. Men, men. Fornuften seiret og vi genererte en bråte med voksenpoeng på å ta den ansvarlige, riktige avgjørelsen. Det VAR tross alt ikke det rette været (eller nok tid) for topptur.

Snøen på breplatået var tørrere og vi bestemte oss omsider for å prøve lykken med blåswix. Akkurat da vi stod og skulle ta av fellene ble det brått noen glipper i tåka, et par-tre horisonter kom til syne, og plutselig så vi både den ene og andre Holåtinden. Det var rett og slett en slags oppklaring på gang! Er det ikke typisk? Erte-fjell og erte-vær! Til vår trøst så vi at det hang en skikkelig feit, langsgående skavl over hele ryggen på Vestre Holåtind, så det hadde utvilsomt vært idioti og gale-matias å ferdes der under de forholdene som var da vi stod ved foten av den. Vi hadde to timer igjen til selvpålagt leirtid klokka åtte og sikten ble etter hvert så god at det bare var å gli framover så fort skiene bar oss. Med den nysnøen som hadde falt i løpet av dagen var det i grunn et ganske så herlig skiføre. Det ble leir et par kilometer unna brekanten i nordøst, med en etter hvert storslagen utsikt til både Holåtindene i sørvest og Hestbreapiggene i sørøst. Fagert var landet i solnedgangen!

17. maitog i Lundadalen

Morgenen etter var det selveste nasjonaldagen. Hurra for 17.mai til fjells! På med 17. mai-sløyfepynt, og flagg stukket ned i snøen utenfor teltet. Vegard hadde tatt seg bryet med å bære med seg pannekakerørepulver, syltetøy og bacon til oss i tre dager, så nå var det duket for skikkelig 17. mai frokost der oppe på breen. Det var relativt vindstille da vi stod opp halv seks, men innen alt drikkevannet for dagen var smeltet i kokegropa ute, hadde en sur vind kommet rekende. Utefrokost ble derfor gjort om til innefrokost. Jeg mekket pannekakerøra, som av en eller annen mystisk grunn (annen en mine pannekakerørelageferdgheter) ble veldig tynn, og Morten satt i teltåpningen og sendte pannekaker inn i teltet etter hvert som han stekte dem ferdig. Hyggelig morgen.

Planen var å gå over Hestdalshøgde på vei tilbake til bilen. Reserveplanen (som ble lagt dagen i forveien) var å ta seg ned i Lundadalen fra breen dersom sikten var for dårlig oppe i høyden. Det var i grunn ikke så lett å vurdere om sikten var for dårlig oppe i høyden eller ikke, så vi bestemte oss først for å gå fjellveien om Hestdalshødge. Allerede de første meterne oppover i bakkene var jeg på nippet til å si fra at jeg trodde det var en bedre plan å snu og stikke ned i Lundadalen, for jeg hadde virkelig null krefter i beina. Sleit fortsatt med et litt anstrengt matinntak og hadde bare fått i meg en halv pannekake og to baconbiter til frokost før kroppen bestemte seg for at den ville være kvalm igjen. Ikke så mye mat å gå på for en allerede sliten skrott, men så oppdaget jeg at førstemann var så langt foran allerede at jeg ombestemte meg. Det skulle da være mulig å komme seg fram her i verden likevel. Ett stykke oppi høgget der endte det likevel med at vi stoppet for å ta en ny vurdering. Det så rett og slett veldig grått og hvitt ut videre innover/oppover. Kunne bli bra, kunne bli dårlig. Vanskelig å si. Ny plan. Det ble Lundadalen istedenfor. Litt på grunn av tilstanden min, tror jeg nok, men de andre var greie og vi skyldte heller på været. Det føltes bedre.

Vi snudde og stod ned på breen igjen og videre av breen og inn i Lundadalen. Forsøkte å holde høyden så lenge vi kunne og kom ned i dalbunnen ved Salhus, omtrent der Lundadalsvatnet går over i et elvedelta. Rent avstandsmessig var det ikke så stor forskjell på de to veivalgene men Lundadalen bød på færre høydemetre og bedre sikt (siden den lå 900 meter lavere enn Hestedalshøgda) – og ville derfor være det raskeste og mest skånsomme alternativet (for meg), trodde vi. I ettertid er vi ikke helt sikre, for etter at skiføret tok slutt omtrent ved Gjørva, der vi greide å krysse elva og komme inn på merket sti, var det fremdeles innslag av store felt med snø som måtte krysses til fots. 90% av denne snøen var gjennomslagssnø og det gikk nok mye ekstra krefter der, gitt. Så kom trærne, og med ski på sekken ble det en del akrobatikk med sekken for å styre unna de verste greinene. Ved Heimaste Lundadalsætre bestemte vi oss for å velge traktorveien på vestsiden av elva selv om bilen stod parkert på østsiden lenger ned. Langs traktorveien var det ingen trær og ingen snø i veien, nemlig. Den andre siden av elva så mer tvilsom ut i så måte. Denne siste strekningen ble veldig lang, hvert fall for meg. Veien var hard, særlig med skistøvler på beina, sekken gnagde på knoklene og jeg var rett og slett skikkelig sliten, mye mer sliten enn jeg pleier å være etter langturer. Og på et tidspunkt var veien vi skulle følge plutselig blitt spist opp av et digert grustak.

Etter noe som føltes som en evighet var vi nede ved elvebredden for å finne et sted å krysse sånn at vi slapp den 3 kilometer lange omveien ned til nærmeste bru og opp igjen til bilen. Det var nok vann i elva til at det ikke gikk an å komme seg tørrskodd over, men ikke så mye at det var særlig vanskelig å krysse når man først var villig til å bli våt. Jeg var mer enn klar for snarvei. Uheldigvis var beina mine litt for matte til å stå imot strømmen på et punkt midt i elva der og da ble det et lite slags havari, men jeg tok meg i det minste inn igjen før overkroppen havnet nedi vannet. Siste bushing fra elvebredden og opp til bilen. Jammen hadde klokka blitt halv seks da vi omsider var framme! Raskeste veien gjennom Lundadalen var kanskje ikke raskest likevel? Det får vi aldri vite. Det som imidlertid var sikkert var at det var på tide med mat, for vi hadde visst kommet i skade for å hoppe over lunsjen der vi kavet oss fram i 17. maitog-formasjon gjennom Lundadalen. Vi slang oss i bilen, kjøpte en nød-is og solo på bensinstasjonen i Lom sånn at vi skulle overleve over Valdresflya, som vi måtte rekke før den stengte for kvelden, og SÅ! Så kom vi endelig til Beitostølen og der kunne vi skuffe i oss Peppes Pizza av hjertens lyst, noe vi gjorde alle sammen, til og med jeg som endelig hadde fått matlysten tilbake.

Selv om det ble en lang og tung tur for meg, var Hestbreapiggene og (nesten) Holåtindene en fantastisk flott vårskitur i skikkelig vintervær – en tur som alle med sansen for teltliv, fjell, utsikt og ski burde ta seg en gang her i livet. Spør du meg. Den må faktisk få lov til å være med blant favoritt-turene mine.