Sommerskitur til Søre Smørstabbtindane og alle Bjørnene (20.06.2015)

Morten og jeg skulle varme opp til brekurs med noen 2000-metetopper, men det var ikke bare lett å finne egnede turmål. Det var mer snø i fjellet nå enn det var en måned tidligere året før, og topptur til fots var derfor rimelig utelukket. Skulle det bli ski måtte vi finne noe der vi kunne starte turen på snø. Da ble det Sognefjellet. Vi kom sent av gårde fra Oslo, så vi fikk en fargerik solnedgang over Valdresflya og et stykke etter at vi hadde passert Lom og klokka hadde begynt å passere midnatt, fant vi oss en passende flat plass rett ved veien og sov der. Været var upåklagelig så vi droppet telt og sovnet heller under åpen himmel i den lyse sommernatta.

Morgenen etter kjørte vi det siste stykket til Krossbu og parkerte bilen der. Vi bestemte oss for at det var fjellski som gjaldt og dro dem fram fra den fullstappede bilen. Sol, varmt og vindstille var det – en skikkelig sommerdrøm. Planen for dagen var å gå over de Søre Smørstabbtindene først. Noen av de hadde jeg allerede vært på for noen år siden med brodern, men den gangen måtte vi droppe både Gravdalstinden, Øst for Søre- og Søraustre Smørstabbtinden. Det skulle vi gjøre noe med nå. Og hvis vi fikk tid og forholdene lå til rette for det foreslo Morten at vi kunne raske med oss Storebjørn og litt andre bjørner (selv om han hadde vært på dem før) og det var ikke meg imot.

Søre Smørstabbtindane

Først fulgte vi vinterløypa østover fra Krossbu og inn på Leirbreen. Litt våt var jo snøen, og i de første bakkene opp fra Krossbu var det noe gjennomslag enkelte steder, men skiføret funka flott likevel. Vi var ikke akkurat tidlig ute, men ble enige om at det gjorde ingen ting, for da kunne vi heller satse på å komme såpass sent tilbake at snøen rakk å bli litt kaldere til vi skulle stå ned fra breen. Akkurat i det vi begynte inn på breen kom det en mann kjørende nedover mot oss. Jeg var misunnelig på svingteknikken hans, men så slo han igjennom, stakkars, og landet pladask rett foran oss. Etter at han hadde kommet seg opp og fått plukket snøen ut av ørene, slo vi av en prat. Han hadde allerede vært på de Søre Smørstabbtindane, men droppet Gravdalstinden fordi han syntes det var for mye snø der. Han kunne også fortelle at renna opp fra Smørstabbrean til ryggen mellom Storebjørn og Veslebjørn så grei ut, og at han hadde sett folk gå opp der. Vi labbet videre over Leirbrean med friskt mot. Passerte Kalven og kom inn på Smørstabbrean. Det var mye snø på breen og ingen antydning til sprekker å se noen steder.

Omtrent en halv kilometer nordvest for Sørvestre Smørstabbtinden gikk vi av breen og inn på ryggen opp til toppen. Morten hadde helfeller og gikk lett opp hele veien på ski – kortfellene mine glapp for mye og siden jeg ikke gadd å bytte dem ut gikk jeg til fots det siste stykket. Det var litt gjennomslag her og der, så da vi hadde pause på toppen av Sørvestre Smørstabbtind byttet jeg til goretexbukse. Uten stilongs under riktignok – vågalt til å være meg, men det var litt varmt, i allefall når man var i bevegelse. Ned fra Sørvestre Smørstabbtinden var det et litt bratt parti. Siden vi hadde fjellski og det var gjennomslagsføre og vanskelig å ploge i den fuktige snøen, tok vi skiene på sekken ned der.

På med skiene igjen i bunn, og videre bort til Vesle Gravdalstind. Derfra så vi fotspor i snøen hele veien opp til Gravdalstinden – det var åpenbart noen som hadde syntes det var greit å gå her likevel. Vi vurderte det også sånn. I den første bratte snøbakken var snøen fastere enn den hadde vært opp til Sørvestre, men det var likevel ikke så hardt at utglidning var noen stor fare i det bratteste henget. Vi fikk altså ikke bruk for stegjernene vi hadde tatt med for sikkerhetsskyld. Etter bratta var det et lite flatt parti før ryggen fortsatte litt mindre bratt hele veien opp til toppen. Fellene mine glapp også her, så da ble det litt mer kaving til fots hvor jeg slo igjennom med varierende dybde – alt fra ingenting, til knærne, til nesten hofta. Dagens ekstra-trim. Ned fra Gravdalstind og opp til Søre Smørstabbtind. Fra Søre Smørstabbtinden skulle vi følge eggen videre bort til Søraustre Smørstabbtinden. Akkurat rett ned fra Søre var det et bratt parti vi måtte ned for å komme ut på eggen. Folk hadde gått der før oss, så vi hadde fine fotsporhakk å tråkke i, og selv med ski på ryggen var det helt fint å komme seg ned der. Et bittelite hakk luftig, men slettes ikke ille. Vi gikk videre til beins bortover hele eggen og fikk med oss både Øst for Søre og en humpedump før vi kom til Søraustre Smørstabbtinden. Videre derfra var det ingen som hadde tråkket spor og det var jammen lurt å skalke alle luker på goretexbuksa for her fantes det snøhull som ville sluke beina og aller helst være med inn i buksa og lage kuldesjokk på lår og legger. Tilslutt ble eggen litt vanskelig å følge videre og da gjorde vi en liten sving for å prøve å komme ned på breen på vestsiden av eggen. Det var litt bratt, og et lite sted synes i allefall jeg det var litt småguffent. Det var fordi det var en litt smal steinblokk man måtte smyge seg forbi, og hvis man skled der var det stein på nedsiden som det var lite fristende å lande på. Det hjalp litt når Morten fikk hakket vekk den snøen og isen som lå på steinblokken sånn at fotfestet ble stabilt. Det hjalp enda mer når Morten gikk først og tok i mot sekken min så jeg slapp å smyge meg med den på ryggen. Det var gode tak til armene og hendene når man først fant ut hvor man skulle holde dem. Vel forbi denne passasjen fant jeg ut at jeg ville ta bilde av den og oppdaget dermed at linselokket hadde falt av. Selvfølgelig måtte linselokket falle av på feil side av den ekle steinen, men det måtte reddes. Altså måtte jeg tilbake over den ekle passasjen. Det var et eller annet med vinkelen og helningen på steinene som gjorde det litt verre å gå motsatt vei, men når det først var gjort, og linselokket var gjenvunnet, var det mye lettere å komme seg tilbake gang nummer to. Kanskje var det egentlig ikke SÅ ekkelt likevel. Rart med det.

Storebjørn, labben, Veslebjørn og Bjørnungen

Vel ute på Smørstabbreen igjen fortsatte ferden mot bjørnegjengen på andre siden. Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for å prøve oss på renna som går opp fra breen litt vest for Veslebjørn Sørøst, men når vi kom nærmere syntes vi at det kanskje så vel så greit ut å gå den renna som går opp rett vest for Bjørnelabben. Når vi kom enda nærmere så egentlig begge rennene bratte ut. I tillegg både hørte og så vi at det raste en del stein og isklumper/snøkladder ned fra fjellsidene. Æsj. Det var dumt. Vi innså at vi nok ikke hadde tid til å gå rundt via Bjørneskardet (som var en reserveplan). Det tar tid med to fotonerder på tur og ettermiddagen hadde allerede begynt så smått å gjøre kveld av seg. Vi bestemte oss for å sjekke Bjørnelabb-renna først, og hvis vi ikke likte det vi så der kunne vi gå videre til neste renne og hvis vi ikke likte den heller fikk vi vende nesa hjemover.

Det ble etter hvert ganske bratt opp til Bjørnelabb-renna, så jeg måtte på med langfeller. Jeg likte meg litt dårlig der, litt fordi det var bratt, men mest på grunn av at det raste ovenifra. Etter å ha fulgt litt med på hva som kom ned og hvor det landet hen, mente vi likevel at det skulle gå fint å komme seg opp. Litt oppi renna ble det så bratt at det var bedre uten ski. Da likte jeg meg litt bedre igjen. Vi passet på å holde oss inne ved fjellveggen så lenge som mulig, for der var det noen beskyttende slags utspring som tok av for det som måtte finne veien ned. Etter hvert måtte vi krysse litt ut til venstre, og da gikk vi èn og èn. Så var vi oppe og nå var det duket for Bjørnefest!

Det ble uten ski opp til Bjørnelabben først. Jeg var over meg av begeistring for utsikten derfra, og kjente at jammen likte jeg Bjørnelabben veldig godt. Så skulle vi videre til Storebjørn og på ryggen opp dit var det ikke en eneste liten bresprekk, bare masse masse snø. Det var tydelig at mange hadde tatt turen oppom toppen den siste tiden for det var en god del spor der. Vi fulgte de sporene som var lagd allerede, for da slapp vi stegjern. Jeg likte meg skikkelig godt på Storebjørn også og siden det var kveld hadde vi hele toppen – ja hele Jotunheimen for oss selv. Ikke en kjeft å se i mils omkrets. Perfekt! Det måtte fotograferes og glanes, men tilslutt måtte man rive seg løs. Vi ville jo innom Veslebjørn også. Snøen i flanken ned fra Storebjørn var blitt såpass hard at det var lurt å følge de fotsporene som allerede var opptråkket. Nede igjen ved renna «vår» gikk vi på ski over ryggen videre mot Veslebjørn. Vi kikket ned den alternative renna og konstaterte at selv om det var mulig å komme seg opp der også, var den best den ruta vi valgte. Det var mere masse som potensielt kunne rase ut i denne renna her, pluss at den var brattere. Vi tok av skiene igjen og gikk oss opp på Veslebjørn og jammen meg var det fin utsikt herfra også! Hurra for bjørnefest! Det begynte å bli kjøligere og siden det var helt vindstille oppå Veslebjørn funka det fint med stilongspådragelse her. Morten kom på at Veslebjørn Sørøst var et toppunkt. Den hadde vi greid å hoppe over, så på vei ned fra Veslebjørn var det på sin plass med litt nerding oppom der før vi satte kursen mot Bjørneskardet. Ned fra ryggen mellom Store- og vesle bjørn hadde jeg trodd jeg måtte av med skiene, for der var det hardt og bratt for fjellski, trodde jeg, men det gikk visst fint å skli seg ned likevel. Lagde nok de største svingene i siden der, men pytt sann.Da vi kom opp i Bjørneskardet var kveldslyset blitt så varmt at fjellene hadde gulskjær selv uten solbriller på. Bjørnungen (Veslebjørn nord) lå innbydende til venstre for oss, så nok en gang ble skiene satt igjen mens vi gikk oss til topps. Oppe på Bjørnungen hadde vi den fineste sommersolnedgangen jeg har vært borte i på lenge. Utsikten rett bort på Veslebjørn og Skeie med Hurrungane i bakgrunnen, en time før midnatt, var rett og slett trollbindende og vanskelig å løsrive seg fra. Wææææv! Selv om sola gikk ned var det fortsatt lyst og fint så det var ingen grunn til å ta på vei for at det begynte å bli litt sent. Man skal jo uansett ikke sove bort sommernatta. Etter at vi hadde kommet ned fra Bjørnungen var det bare å skli nedover breen de siste kilometerne på hjemvei. Snøen var ganske tørr, bar fint og det var rett og slett nydelig skiføre. Da vi kom av breen igjen var det litt fuktigere og bar ikke fullt så godt over alt, men vi kom oss det siste stykket ned til Krossbu uten at jeg tryna mer enn èn gang.

På Krossbu var det fredelig og rolig og intet tegn til liv – kanskje ikke så rart for klokka hadde visst rukket å bli halv ett, gitt. Tiden flyr når man har det bra (og når man er mer enn èn fotoentusiast og fjellnerd på samme tur). Takk for en magisk midtsommertur, Morten!