En slags Uranosreprise (16.07.2015)

Vi var en gjeng som dro til Vinjerock på Eidsbugarden. Den første dagen var det flere enn meg som var ivrige med tur, så fem av oss dro avgårde mot Koldedalen med en plan om å gå Uranostraversen. Jeg hadde egentlig mest lyst til å gå på noen fjell jeg ikke hadde vært på før, men så ble jeg enig med meg selv om at det jo kunne være morsomt å gå traversen i sikt, og jeg tenkte at det skulle mye til at utsiktsforholdene ble særlig mye dårligere enn da Morten og jeg gikk den året før. Dagen begynte litt grå, men det var meldt oppklaring utover dagen. Optimismen rådet.

Jeg hadde vært i kontakt med Fondsbu uka før, så jeg visste at veien innover i Koldedalen skulle brøytes tidligere denne uken. Overraskelsen var derfor stor da vi etter å ha kjørt gjennom to svære snøfonner med meterhøye brøytekanter plutselig kom til snødekt vei ca 2 km før bommen i enden av Koldedalsvatnet. Hva var nå dette? Det var ikke annet å gjøre enn å parkere langs veiskulderen og starte turen derifra. Vi skjønte fort hvorfor brøyteambisjonene hadde fått en brå slutt - veien var søkkvåt og hang omtrent ikke sammen enkelte steder. Fra bommen ved brua fulgte vi sommerstien sånn omtrentlig, men det var mye snø igjen i fjellet, gitt! Det kom noen små regnskurer og egentlig var det litt småsurt.

Ved Uradalsvatnet, som fortsatt var is/snødekt, måtte vi krysse elva som renner derfra og ned til Koldedalsvatnet. I utgangspunktet er det et fint vadested over elva, men nå rant vannet et godt stykke over vadesteinene og det var ikke godt å si hvor dypt det var lenger ut i elva. Derfor lot vi guida-turfølget som hadde ligget bak oss fra parkeringen slippe forbi, sånn at vi kunne se hvordan det gikk med dem. Det så ikke ut til at vannet gikk så altfor langt over støvlene på dem, og med unntak av en deltaker som datt og ble liggende litt i elva, så det ut til å gå ganske greit med dem. Vi krysset vi også, og bare man greide å flytte beina fort nok mellom steinene rakk ikke vannet å trenge inn i fjellstøvlene. Supert! Guidafølget satte kursen mot Uranosbreen, mens vi siktet oss inn mot ryggen opp til Søre.

Det var masse store snøflak å gå oppover og lite ur som stakk opp i begynnelsen. Uvanlig mye snø til å være juli. Vi kom et godt stykke opp på ryggen før snødekket gav tapt og ura tok over. Her oppdaget vi at det til gjengjeld lå en ikke helt ubetydelig mengde nysnø, noe som i kombinasjon med litt vått fjell ikke var helt trivelig. Selv om sikten var littegrann bedre enn da jeg gikk her sist var det likevel ikke særlig til utsikt. Vi kom til et lite klatreopptak og der kjente jeg meg igjen fra sist, for jeg husket at jeg ikke hadde likt meg helt der. Nå som det i tillegg var glatt, likte jeg meg i allefall ikke, så da de to første hadde kommet seg opp, sendte vi tre siste sekkene våre opp til dem før vi fulgte på med oss selv. Det var mye lettere uten sekk og ikke fullt så ekkelt. Vi bestemte oss for å gå opp til S2 og ta en diskusjon der på om det var en god plan å fortsette hele traversen eller ikke, men da vi kom til det punktet der eggen flater ut og ender i et lite hakk før den siste hammeren opp til toppen, ble diskusjonen framskyndet. Fra der vi stod kunne vi nemlig se at vestsiden av hammeren var glasert av vindpakket is og snø. Sannsynligvis ville vi få tilsvarende forhold hele resten av traversen i og med at det stort sett var vestsiden av eggen vi skulle holde oss på, og da konkluderte vi med at det sikkert var mulig å fortsette, men at det ville komme til å ta fryktelig lang tid og at det ikke ville være verdt bryet. Vi to som hadde vært der før var litt på tilbudssiden og foreslo at vi kunne la de andre få med seg S2, men stemningen for det var ikke tilstedeværende. For min del var det også en problemstilling å holde liv i fingrene i slikt et føre, så jeg var glad at det andre tenkte som meg. Da ble det altså retrett. Uten å ha vært på S2, men heller ikke veldig langt unna.

Returen gikk omtrent samme vei som vi hadde gått opp. Ikke lenge etter at vi hadde snudd begynte det å snø. Lett først, skikkelig snøvær etterhvert. Litt nedi høgget møtte vi et annet taulag på vei opp og de aktet å fortsette litt til selv etter at vi hadde fortalt om forholdene. Skjønner jo det (vi møtte dem igjen senere på kvelden, og de hadde snudd før den siste hammeren de også). Snøværet fortsatte og sikten var ikke særlig god. Etter klyvingen i ura kom vi ut på snøen og da gikk det raskt unna i nedoverbakkene. Ved Uradalsvatnet begynte det å lette litt og sikten ble etterhvert mye bedre, men heldigvis kom Uranostinden aldri fram fra tåka - det passet jeg nøye på å sjekke med jevne mellomrom. Best for den. Uranostravers i utsikt er fremdeles på ønskelista!