Småbarnscamp i Koldedalen (19.07.2015)


Characteristic Hillwalk
Duration 139h 00min
Distance 42.6km
Vertical meters 2,157m
Map
Ascents Koldedalsnose (1,567m) 20.07.2015
Kvitevatnet Sør for (1,591m) 20.07.2015
Ørneberget (1,540m) 20.07.2015
Torshamaren (1,440m) 22.07.2015
Vest for Torshamaren (1,391m) 22.07.2015
Breikvamsnosi (1,720m) 23.07.2015
Raudehaugen (1,270m) 24.07.2015
Visits of other PBEs Fondsbu (1,065m) 19.07.2015
Jotunheimen Nasjonalpark 19.07.2015
angjerd_20150726_55b554b23f3b4.jpg

Småbarn på tur

I fjor sommer fikk kusina mi sitt første barn. Omtrent i samme slengen ønsket hun seg fjelltur i sommerferien året etter. Vi lagde en plan om å dra en uke i fjellet sammen, kusina mi, mannen hennes, ungen og jeg, og i tillegg rekrutterte vi fetteren min som er glad i å bære tungt. Innen begynnelsen av sommeren hadde fetter fått seg kjæreste og en annen kusine erklærte et ønske om å være med, så da var vi plutselig en gjeng på sju – i allefall deler av tiden.

Turvante som vi er hadde likevel ingen av oss hadde vært på en ukes telttur med en 1-åring før, men vi hadde trua. Planen var å kjøre bilveien så langt det gikk inn i Koldedalen og så gå et lite stykke oppover langs sommerstien for å slå leir ved elva et eller annet egnet sted nord for Raudehaugen. I løpet av turene jeg hadde på Vinjerock skjønte jeg at det ikke lot seg gjøre. Derfor fant vi en superfin og stor plass ved elvebredden lenger sør i dalen. Den okkuperte vi. Vi hadde altså bil ved veien og kunne evakuere om nødvendig, og om alt skulle skjære seg i teltet kunne vi alltids ta inn på Fondsbu. Dessuten hadde vi masse lurt utstyr og varme, varme klær. Ingen grunn til panikk. Når været viste seg fra sin beste side hadde vi til og med utsikt til selveste Falketind. Det med været og den beste siden skjedde ikke så ofte som vi kunne ha ønsket oss. Faktisk var det ganske kjølig, med temperaturer godt under +10-tallet, og ganske mye regn. Men også litt sol og litt snø innimellom.

Det er mye man må ta som det kommer på tur med en 1-åring. Ambisjonsnivået må senkes en smule eller tre, og kanskje er ytterligere ambisjonssenkning nødvendig også etter den første justeringen. Planer endres sikkert ti ganger i løpet av dagen. Nå skal ikke denne turrapporten hovedsakelig handle om soverutiner som går dukken, bleieskift uten moderne våtromsfasiliteter, hvordan man skal unngå at ungen spiser opp alle kullrester fra gamle bålplasser og krabber ut i elva hele tiden, og hvordan seks store- og et lite barn overlever på sin aller første telttur sammen. Jeg nøyer meg med å si at vi klarte oss bra i det store og hele, og at vi satser på reprise til neste år. Fordelen med småbarnscamp er at de turene man aldri ville ha funnet på å gå ellers, blir akkurat de turene man ender opp med å gå, og jammen kan man finne flotte perler utenom de fjellene som i utgangspunktet hadde størst tiltrekningskraft. Her følger en liten oppsummering av toppturopplevelsene vi hadde:

«Langtur» til Ørneberget og Koldedalsnosi

angjerd_20150729_55b8001d07384.jpg

Vi våknet til en ganske grå morgen, men det var i det minste oppholdsvær. Etter utendørs frokost tok 1-åringen seg en lur som varte og rakk – og dermed var vi ikke klare til avmarsj før nærmere halv fire. Da var det til gjengjeld blitt litt sol. Jeg hadde prøvd å finne et passelig turmål, ikke alt for langt eller krevende – en rundtur over Ørneberget, Koldedalsnosi og Sør for Kvitevatnet. Da vi omsider kom av gårde tenkte jeg at vi skulle være fornøyd om vi i det hele tatt kom oss opp på Ørneberget, men det skulle uansett bli bra med tur. Først gikk vi et lite stykke langs veien for å unngå de verste skrentene på sørsiden av Ørneberget. Videre fulgte vi et snøflak som lå i bekkedraget mellom Ørneberget og høyde 1293, før vi tråkket oss opp bratta på vestsiden av Ørneberget. Egentlig helt greit terreng, om enn noe knotete for faderen som hadde bæremeisen med ungen på ryggen. Litt sva og skrenter her og der, men ingenting det var umulig å forsere. Vi kom opp på en liten flate før toppen og nå begynte utsikten å bli riktig så bra. Vi kunne se innover mot Galdebergtinden og Slettmarkspiggen blant annet. Siste stykket til topps var det tørt og fint svafjell med god friksjon. Artig å gå der. Så var vi på toppen og nå dukket også Uranostinden og resten av fjellgjengen rundt Uranosbreen opp. Det var rett og slett veldig flott utsikt fra Ørneberget. Vi tok oss en bæremeisfri matpause der oppe og 1-åringen fikk styre med kartmappa og kompasset. Stor stas. Siden stemningen var god og været var på topp, bestemte vi oss for å gå litt videre – i allefall til Koldedalsnosi som var rett borti høgget. Det var også litt fordi det ikke var så fristende å gå ned den veien vi kom opp, særlig ikke med bæremeis. Litt steinete terreng og småhyller som måtte forseres oppunder toppen, men det var bare gøy. På Koldedalsnosi bestemte vi oss for å fortsette videre til neste topp, og fjellnerden i meg jublet. Mesteparten av nedstigningen fra Koldedalsnosi og en god del av oppstigningen mot Sør for Kvitevatnet var snødekt, så da gikk det radig. Ned fra Kvitevatnet-toppen gikk vi først den slakeste ryggen vi fant, og deretter var det snøbakke hele veien ned til bilveien. Det gikk også radig. Fantastisk utsyn mot Hjelle- og Koldedalstindene hele veien ned. Så var det vandring langs bilveien et par kilometer, og vi fikk med oss to giga-digre ras som gikk i siden til Øst for Koldedalstinden. All snøen som kom ned så mest ut som en svær foss. Bråkefoss. Det var gøy å se på.

angjerd_20150729_55b802e352b0f.jpg
angjerd_20150729_55b803fe68353.jpg
angjerd_20150729_55b804d0b2992.jpg

Torshamran med innslag av villdyr

Etter den første fine toppturen vår hadde vi en dag med øspøs regn hvor vi lå i teltet første halvdel av dagen, og dro til Fondsbu for å spille kort andre delen av dagen. Når vi nå våknet til en ny, kjølig regndag var det på tide med tur igjen. Det er ikke særlig stas å sitte i bæremeis i sånt slags vær. Derfor bestemte vi oss for at vi tre kusinene skulle gå fra leiren, litt over fjellet og ned til Fondsbu, mens faderen og sønnen skulle kose seg litt i teltet først og så kjøre til Fondsbu og møte oss der noen timer senere. Jeg fant ut at vi kunne gå oppom Torshamaren. Og at det var en Vest for Torshamaren som kunne være på veien hvis vi la ruta riktig. Kusinene var med på planen. Vi fulgte veien i retning Tyinholmen et par kilometer før vi begynte å bushe oppover i retning høyde 1268, litt sørvest for Vest for Torshamaren. Det var skikkelig bushing i masse våt dvergbjørk, vier og annen lyng, men når vi kom opp mot 1268 ble vegetasjonen lavere og mer medgjørlig. På Torshamaren Vest og videre innover var det bare masse reinlav og fin bakke. Mellom Vest-Tor og Hoved-Tor var det en del vann og elvgreier vi måtte over, og de var delvis dekt med snø og halvskrøplige snøbroer, men ganske rett nord for Vest-Tor fant vi et bra sted å komme oss over. Nå var det bare å gå mot Torshamaren, og det var kortere enn det så ut til. Vips så var vi på toppen ved den forseggjorte steinvarden og skuet utover grålyset på Tyin. «Se, reinsdyr» sa kusine 1. «Det der er ikke reinsdyr», sa kusine 2. «Jo, det er reinsdyr», sa jeg som nå hadde fått øye på dem. Reinsdyra var et stykke nedenfor Torshamaren Vest, og forsvant bak en haug. Da de kom til syne igjen neste gang var de mye nærmere, og i full fart på vei rett mot oss (bare under oss, siden vi stod oppe på toppen og de var nedenfor toppen), en flokk på 8 fine reinsdyr. Og nå så vi at vi hadde hatt rett alle sammen: det både VAR og var IKKE reinsdyr vi så, for hold deg fast! Ikke langt bak reinsdyrflokken løp det en jerv. En vaskekte JERV! Og der stod vi, og kunne se på noe de aller fleste ikke får se her i livet; en jerv som jager en reinsdyrflokk. Tenke seg til. Stemningen var ekstatisk. Reinsdyr og rovdyr forsvant ut av syne, og kusine 1 var lettet over at vi slapp å være vitne til selve reinsdyrdrapet, dersom jerven skulle komme til å ha suksess. Vi fortsatte på en liten sti vi fant, ned fra Torshamaren og inn på den DNT-merkete stien som går over Sløtafjellet. Nedover i gjørme og snø – snart var vi på Fondsbu. Der møtte vi fader og sønn, spiste kanelbolle og spilte litt kort før vi returnerte til elvebredden vår og grillet middag.

angjerd_20150729_55b7fe5fd1383.jpg
angjerd_20150729_55b7feece7ec7.jpg

Rusketur til Breikvamsnosi

En eller annen gang i løpet av natta ankom fetteren min og kjæresten hans, så da vi våknet neste morgen var vi enda flere som ville på tur. Været var ikke så verst, så vi greide å komme oss av gårde før første soving, slik at denne kunne foregå i bæremeisen. Dagens mål var Breikvamsnosi, for den så vi litt av fra leirplassen vår. Vi måtte over elva, og det kunne bare gjøres over bru. Derfor gikk vi ned til den nærmeste brua, krysset elva og gikk langs elvebredden opp igjen til vi kom på høyde med leiren vår. Videre fulgte vi snøflakene langs elva. Jeg hadde vært spent på et parti hvor vi måtte krysse en snøbakke som endte rett i elva og de frådende vannmassene. Det var vanskelig å se helningen på denne bakken fra den siden vi bodde på, men det viste seg at det ikke var så bratt som fryktet. Altså kunne vi krysse snøflaket uten å bekymre oss for å skli ut i elva. Derifra skrådde vi oppover på nordsiden av Breikvamsnosi. Vinden tok seg opp og det blåste surt. 1-åringen ble smått blå i kinnene der han satt, så det eneste smarte var å snu. Foreldre og barn stod for retretten, men insisterte på at vi andre skulle ta oss turen opp. Vi var ikke vonde å be, verken kusine, fetter, fetterkjærste eller jeg, så da fortsatte vi. Vi havnet litt på hver vår side av et stort snøfelt som gikk oppover, men jeg orket ikke å krysse tilbake til de andre så jeg fortsatte min linje i ura oppover, siden den gikk så å si rett mot toppen, mens de andre hadde en kurs hvor de ville ende opp et godt stykke øst for toppen. Så lenge jeg så dem og de så meg var det greit, syntes jeg. Et stykke opp langs min vei ble det mer og mer sva, og mange steder var det vått på grunn av snøsmelting. Det var litt småbratt og glatt og noen steder ble det bittelitt småguffent, men det gikk bra tilslutt. Jeg kom opp på ryggen og så toppvarden på 1712 noen hundre meter til høyre for meg. Det var imidlertid blitt litt dårlig sikt, så jeg fant ut at jeg fikk gå å finne de andre først. Jeg var litt engstelig for at de ville snu uten å få med seg det høyeste punktet på Breikvamsnosi som lå en snau kilometer lenger vest for 1712-varden, men både fetteren og fetterkjærsten var ivrige. Da vi omsider hadde skrevet oss inn i postkasseboka på 1712-toppen av Breikvamsnosi gikk vi tre videre vestover til toppen-toppen, mens kusina mi gikk østover ryggen for å vente på oss i ly av noen digre steinblokker vi hadde funnet der. Hun så ikke helt poenget med toppen-toppen når alt var pakket inn i tåke. Jeg var hoppende blid og fornøyd med at det ble skikkelig bestigning av Breikvamsnosi og selv om det var snøbyger og nullsikt på toppen gjorde det absolutt ingenting. Forstå det den som kan. Vi fant igjen kusina vår og spiste lunsj med henne. Det ble utsikt igjen, og vi så masse snødekte fjell. På vei ned bestemte oss for å følge steinryggen de andre hadde gått opp, for den hørtes greiere ut enn ruta jeg hadde gått opp. Etter å ha gått litt i steinura våget vi oss ut på snøflanken der folk hadde stått ned på rando tidligere – det var ikke brattere enn at vi hadde kontroll nedover, og snøen var myk nok. Vi stod på ski uten ski, og jeg fikk til og med til å ta et par svinger med bare fjellstøvlene. Kjempeherlig-gøy! Høydemetrene raste unna. I stedenfor å slippe oss helt ned til elva med en gang holdt vi oss på ca 1200 meter og gikk over høyde 1270 på tilbakeveien. Det var et mindre knotete rutevalg. Før vi visste ordet av det var vi tilbake i leiren.

angjerd_20150729_55b807535509b.jpg
angjerd_20150729_55b807d549ef3.jpg

Avslutning på Raudehaugen

Det var siste dag på småbarnscamp. Sola strålte fra morgenen av, men det skyet raskt til. Først tenkte vi stort. Snøggeknosi? Fleskedalsnosi? Langskavltind? Høgbrøthøgde? Så tenkte vi oss om og kom fram til at det ville være hyggelig å ha et turmål alle kunne nå, sånn at vi slapp å dele oss. Det var ålreit å være alle sammen samlet på denne siste dagen. Hva passet vel bedre enn Raudehaugen da? Vi la i vei. Fulgte veien innover Koldedalen til parkeringslommen ved bommen, og kom oss fort opp på toppen – det er bare en liten avstikker fra sommerstien til DNT som går fra bilveien og innover mot blant annet Skogadalsbøen. Toppen på Raudehaugen var fin og flat og her ble det fellesbildefotografering, lunsj og moro for 1-åringen som kløv over sva, ryggsekker og oss. Vi bestemte oss for å returnere før den gode stemningen tok slutt, altså mens humøret til ungen enda var på topp. Det viste seg å være lurt, for akkurat i det vi hadde kommet ned på veien igjen satte det i med en skikkelig kald regnbyge med gjennomtrengende vind i seg. Dusj-byge. Klissvåt-i-løpet-av-fem-minutter-byge. Solskjermen på bæremeisen var ikke beregnet på den slags, så vi ble nødt til å surre goretexjakka til kusina mi rundt for å beskytte passasjeren. Klissvåt og kald kusine var tross alt bedre enn klissvåt og kald unge. Etter turen pakket vi med oss skift og dro til Fondsbu for å dusje av oss regnværskulda og en ukes møkk. Etter det unnet vi oss en tre retters middag for å feire at vi hadde overlevd.

angjerd_20150729_55b809bec632c.jpg

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.