Januarforsøk på Vassdalseggi (15.01.2016)

Denne gangen var jeg fryktelig usikker på om det var lurt å dra på tur. Dagen før avreise var jeg på legevakta med vondt håndledd og fikk beskjed om å spise voltaren og ta det med ro i fem dager.

-Ikke ski?
-Nei, sa legevakta.
-Ikke ski med én arm?
-Synes du det er realistisk?, sa legevakta.
-Nei, sa jeg og deppa i et par timer.

Så begynte jeg å fundere på om det kanskje kunne bli realistisk likevel. For «ta det med ro» er en formulering med rom for fortolkning – skulle hele jeg være i ro eller bare hånda? Det hadde jeg ikke tenkt på å spørre legevakta om, men det sistnevnte gav mest mening, siden det bare var håndleddet som hadde betennelse og ikke resten av meg. Etter mye fram og tilbake i tenkeboksen ble det tur. Pulktur til Vassdalseggi. Pulk fordi det er mer anvendelig når man skal holde en arm i ro, og pulk fordi det var meldt litt kaldt. Pulk er fint til å få med flere varmeeffekter enn det gjerne er plass til i sekken. Vassdalseggi fordi det er en topp vi har villet på en stund, og fordi det er fint pulkterreng fra Haukeliseter og sørover mot Vassdalen. Morten var heldigvis forberedt på (og villig til) å måtte ta mesteparten av støyten med leirrutinene – for at denne enarmede banditten skulle få den foreskrevne roen sin.

Planen ble å gå litt vekk fra Haukeliseter fredag kveld og slå opp teltet. Siden det var meldt snø på lørdag morgen/formiddag ville vi ta en rolig dag lørdag og rusle ca 5 km sørover til enden av Kjelavatn hvor vi ville slå ny leir. Med tanke på terrenget opp til selve ryggen av Vassdalseggi hadde vi lyst på sikt dersom vi skulle prøve oss på toppen. Sikt er fint for å ha oversikt over skrenter og skavler. På søndag så værmeldingen bra ut med tanke på sikten – litt mindre bra ut med tanke på vindstyrken kombinert med kulda, men selv om det var mange usikkerhetsmomenter inkludert i turplanen vår (hånd,sikt,vind,kulde) hadde vi uansett tenkt til å se om ikke vi kunne få lurt oss opp på Vassdalseggi på søndagen før vi dro tilbake. Det blir i alle fall ingen fjell om man sitter i ro inne og lar forsøket være i fred.

Fredag
Vi fulgte planen. Det var en lur plan med rolig lørdag, for vi kom oss sent av gårde fra Oslo og var ikke på Haukeliseter før i ellevetida fredag kveld. Morten tråkket spor til oss over Ståvatn og det var såpass månelyst at vi kunne gå uten hodelykt. Ellers var det midt på treet kaldt, tørr snø og vind på rundt 8 m/s. I sørenden av vannet fant vi oss en plass å sette opp teltet. Ting tar tid – både når man har store votter man ikke kan ta av seg, og når man skal prøve å ta det med ro, så klokka nærmet seg halv tre før vi sovnet. Av en eller annen grunn frøs jeg om natta, selv om det ikke var så kaldt som forrige helg, og selv om jeg hadde lagt reinsdyrsitteunderlaget mitt under rompa.

Lørdagskveldsstemning på Haukelifjell:

Lørdag
Været ble bedre enn meldt – snøværet og vinden uteble. Treig morgen med knallsol og tilløp til påskestemning innen vi kom oss av gårde i ettida. Var ikke noe å stresse for når vi uansett ikke hadde tenkt oss så langt. Jeg hadde pakket meg godt inn i to balaclavaer, en buff, en lue og en tjukk ullhals, men måtte fort av med halvparten av det. Rett etter at bekledningen var ferdigjustert gikk vi inn i skyggen og da ble det for kaldt igjen. Det var ikke så veldig mange gradene varmere enn 20 minus, så det var kanskje ikke så rart. På igjen med det som var tatt av. I enden av Kjelavannet fant vi en plass der det var rikelig med snø til å sette opp teltet. Snøen var rimelig løs, derfor tråkket vi en stor plass og satset på at det skulle sette seg litt mens vi brukte siste rest av dagslys til å ta en liten rekognoseringstur videre opp mot Vassdalseggi. Det ble en helt vilt fin solnedgang med sånn iskald rosa himmel som man bare får tidlig på vinteren. Wææææv!! Da vi kjørte tilbake til vår vordende leirplass fikk Morten plutselig fart på seg, og innen jeg hadde kommet meg ned hadde han allerede fått spent opp teltet med ski i hver ende. Årsak: kritisk kalde tær. Vi fikk Morten inn i soveposen med varmeflaske, mens jeg surret rundt i sneglefart (viktig å bevare roen) og satte i resten av pluggene. Jeg hadde nyanskaffede elektriske varmesåler i skistøvlene mine, derfor var ikke mine tær spesielt kalde. Ikke før jeg skrudde ned termostaten til 37 grader for å spare på batterikapasiteten. Da måtte jeg i soveposen jeg og, gitt. Bare å pakke ut varmeposer (engangs som reagerer med oksygen og produserer varme) og kle på seg mer.

Jeg fant imidlertid ikke helt kroppsvarmen i soveposen, og bestemte meg likegjerne for å gjøre et forsøk med kveldsfotografering ute. Varmeposene til tærne var i full gang, og med «leirfottøyet» (innerskoene til Sorrel-vinterstøvlene mine + fotposer med såle av dobbelt oppklippet liggeunderlag) hadde i det minste tærne det ganske bra på dette tidspunktet. Resten av kroppen kom seg overraskende bra etter litt bevegelse rundt leiren. Morten kunne meddele at det var kaldere enn 25 minus, for vindmåleren hans sa «low». Den sier alltid low når temperaturen synker under 25. Ikke rart det var kaldt. Da jeg stod på haugen og tok bilde av teltet foran enden av Kistenuten kom det et vinddrag. Ikke stort mer enn 2-3 m/s tror jeg, men nok til å sende en vond ising gjennom den eksponerte ansiktshuden. Jammen bra det hovedsakelig var vindstille. Etter fotografering og middag var det soveposetid. Jeg gikk for tre stilongser og primaloft på underkroppen og to lag tynnull og tjukk ullgenser på overkroppen. Enn så lenge behagelig varm, sovnet jeg fra Morten som satt og fikset skiskoovertrekkene sine.

Søndag
Vekkeklokka stod på seks, og nattas bekledning gjorde virkelig susen – en god natts søvn uten å fryse. Seier! Nok en kald morgen. Da frokost, smelting av drikkevannssnø, påkledning og pakking av dagstursekk var unnagjort og vi var klare til å gå hadde klokka rukket å bli halv ti. Sånn blir det når man er to personer med frostfølsomme fingre og tær som på liv og død skal på telttur i januarkulda. Vassdalseggi neste!

Morgenstemning på Haukelifjell:

Selv om skistøvlene var litt forhåndsvarmet med varme vannflasker og jeg hadde lagt i varmeposer oppå tærne, ble det fort kaldt på føttene oppover bakkene. Jeg måtte skru varmesålene mine på full guffe for å holde tærne i gang og det var effektivt, gitt. Først fulgte vi våre egne spor fra dagen før, og etter det tråkket Morten nye spor i løssnøen. Urørt snø så langt øyet kunne se – her hadde det ikke vært noen på en stund, nei. Bortsett fra en rev. Snøen hadde begynt å pakke seg til et skarelag i overflaten, og jeg gikk fortsatt med én stav, så det gikk ikke superfort oppover bakkene mot Lisledalen.

Et lite stykke oppi bakkene kom vi inn i sola og det var superstas! Dessverre sluttet varmesålene mine å fungere (batteriene varte kortere enn jeg hadde håpet, men hadde tross alt brukt dem litt på fredag og lørdag også) og da ble det fort kaldt igjen. Da vi kom inn i skyggen igjen og begynte på bakken (fra nord) opp til ryggen av Vassdalseggi begynte tærne å bli problematisk kalde. Jeg sa fra til Morten, men jeg ville fortsette å gå litt til mens jeg funderte videre på avgjørelsen jeg allerede visste burde komme. Snu. Æsj. Når jeg ikke engang greide å holde varmen i tærne på vei oppover virket det ikke særlig sannsynlig at de skulle holde seg i live opp til ryggen, 3 km bort til toppen og hele veien tilbake til teltet igjen. Det var verst på den ene foten, for der kjente jeg ikke forskjell på tærne. De føltes mer ut som en sammenhengende tåklump enn fem separate enheter. Vi snudde. Dritt! Da ble det ikke Vassdalseggi denne gangen heller. Menmen. Da er den toppen spart til en senere anledning. Morten ofret det ene neopren-støvleovertrekket sitt til den mest kritiske foten min sånn at den skulle klare seg på vei ned til teltet. Det isolerte fascinerende mye mer enn det overtrekket jeg hadde selv. Tror jeg vet hva som blir neste på innkjøpslista til prosjekt «holde-varmen-på-vintertur»! Da vi kom ut i sola igjen virket det som om tærne hadde stabilisert seg litt, og i allefall ikke ble vondere enn de allerede var. Derfor ble det litt fototid. Nydelig dag, nemlig.

Tilbake i leiren var det rett i soveposen for å tine tær, og etterpå rive leir og gå tilbake til Haukeliseter. Den gode armen var begynt å bli vond – sikkert fordi den ble sliten av å gjøre alt arbeidet til den betente – derfor trakk jeg pulken uten staver på vei tilbake. Med langfeller funka det faktisk ganske greit. I enden av Kjølavannet kom det et par hundespann susende forbi og da hadde vi brede spor hele veien tilbake til Haukeliseter. Fornemt!

Det ikke ble noen fylkestopp denne gangen heller, men turen i seg selv var superbra, med mengder av magisk lys. Selv om januar måned kan slå til med noe av det vakreste vinterlyset som finnes, har jeg likevel laget to nye handlingsregler:

- Ikke lov til å dra på telttur i januar med mindre det er meldt varmere enn -10
- Ikke lov til å dra på vintertelttur med en hånd som skal være i ro (for det er vanskeligere å finne roen enn man kanskje skulle tro).

Takk for turen, Morten, og for alt ekstraarbeidet med et rolig turfølge :)