Fagerliheii, vårvær og en bever (16.04.2016)

Lavterskeltur til Telemark ble helgens utflukt for Paal og meg. Jeg hadde funnet en lettvint topp til oss - Fagerliheii. Visste at det skulle være en del sva oppover og var litt spent med tanke på hva snøsmelting og evt resterende is og snø ville føre til av utfordringer. Håpet likevel på at vårsola skulle ha tatt nok i sørhellinga til at det var greit å komme seg fram til fots. Det var bare én måte å finne det ut på, så derfor pakket vi med oss telt og dro i vei. Ankom åstedet i kveldinga på lørdag, kartla hvor stien opp til Fagerliheii begynte, og så oss deretter om etter en brukbar teltplass.

Helt vest i Kaldvatn, der vannet går over i elv, fant vi oss et fint nabolag med beverhytte i vannkanten rett overfor teltet vårt. I skumringen mottok vi et slags nabovarsel i form av en bever som plutselig kom flytende. Den svømte noen mistenksomme runder fram og tilbake foran oss før den begynte å niplaske med halen. Da disse tiltakene ikke fikk oss til å forsvinne, dukket den under vann og forsvant selv. Om kvelden sovnet vi til orreleik på en av myrene i nærheten. Stas med dyreliv!

Det hadde regnet et jevnt dryss vårregn mesteparten av natta og da vi kikket ut søndag morgen kunne vi se at natta hadde vært kald nok til at nedbøren hadde kommet som snø høyere opp. Vårtegn. Det er en parkeringslomme ikke mange meterene unna der stien til Fagerliheii starter, og selve stien var markert med en blå flekk og en grånet trepil (på vei ned igjen fant vi et treskilt liggende i grøfta, Fagerliheia stod det på skiltet, og vi satte det opp igjen som best vi kunne). Den første delen av stien gikk gjennom furuskog, men ganske snart kom vi til sva og da ble det moro. Selv om det var en del smeltevann ute og gikk, gikk det greit å komme seg oppover.

Stien var merket med både varder og blå sirkelflekker på svabergene. Lett å finne fram. Noen steder var det naturlig nok glatt, og litt brattere enn flatt, men ikke verre enn at man kom seg greit forbi bare man tok henda litt til hjelp.

På rundt 500-600 meters høyde fant vi i økende grad nattas snøfall. Rundt 5-7 cm lå igjen på tuer og trær, men sola hadde allerede begynt å smelte fram svaene innen vi nådde den høyden så derfor bød ikke nysnøen på de helt store framkommelighetsvanskene så lenge man var litt oppmerksom på hvor man plasserte beina. Vi kom etterhvert til en stor svaformasjon (bildet under, til høyre) som så ganske glatt ut, men hvor det selvfølgelig fantes en lur vei opp midt i mellom de to grønne svapartiene. Etter å ha kommet seg opp der flatet det ut litt og toppen var rett rundt hjørnet.

På 911 moh er det bygget en diger varde på tross av at det høyeste punktet på Fagerliheii ligger lenger nord. De siste hundre høydemeterne opp til denne varden lå det en del mer gammel snø enn vi hadde tråkket oss gjennom tidligere, i tillegg til nysnøen, men vi sank likevel ikke særlig mye dypere enn til litt over ankelen og et og annet tråkk opp til knærne. Varden var stor og solid og utsikten bra. Jeg erklærte meg nødt til å gå bortom den ordentlige toppen av Fagerliheii og kommunetoppunktet til Drangedal, noe Paal ikke så seg nødt til å bli med på. I og med at det bare var et par-tre hundre meter bort, og god sikt den veien var det uansett grenser for hvor mye jeg skulle kunne greie å forulykke uten at han fikk det med seg. Jeg prøvde å legge kursen over de rabbene som så mest mulig framsmeltet ut, men det ble uansett litt pløying i knedyp snø enkelte partier.

Etter å ha tatt innover meg utsikten både fra Fagerliheii og punkt ved Fagerliheii, som var til forveksling lik hverandre, tråkket jeg meg tilbake til varden, Paal, brødskive og kjeks. Vi beundret utsikten enda litt til (jeg konkluderte med at jeg synes varden bød på den beste utsikten) før vi tråkket gjennom snøen samme vei som vi kom. Det hjalp på fremdriften å ha spor å gå i. Egentlig hadde vi regnet med at vi skulle bruke omtrent like lang tid på vei ned som opp på grunn av våte/glatte svaberg, men sola hadde rukket å tørke opp en hel del siden sist så nå var faktisk det meste av vår vei tørrlagt. Nedoverframdriften ble derfor litt raskere enn antatt og vips var vi tilbake til bilen igjen.

Denne vårturen var skikkelig, skikkelig bra og Telemark er pent. Området anbefales på det varmeste til alle som har et behov for å oppholde seg blant stein, sva og fjell, som av en eller annen grunn er forhindret fra å gjøre dette på ski, og som ikke greier å vente med fjelltur til snøen smelter bort fra høyfjellet.