Spektakulær Strandåtindtravers (11.06.2016)

Vi var tre som dro til Kjerringøy på eventyr. Dette skulle bli min første skikkelige fjelltur på om lag et halvt år, og min første tur overhodet i Nordland fylke. Jeg var superspent, gira og entusiastisk. Planen om Strandåtindtraversen hadde kommet i stand da SAS hadde tilbud på full flex flybilletter, men heldigvis slapp vi å få pengene refundert, for da langhelgen nærmet seg lå både været og formen min an til å klaffe. Vi to som fløy fra Oslo landet i Bodø sent på kvelden, der vi møtte tredjefrøken som kom flyvende fra Tromsø og som allerede hadde rukket å handle mat og hente leiebilen. Det var ingen Festvåg/Misten-ferger å rekke godt over midnatt (siste ferga for kvelden går 23.30), så vi kjørte til en fin plass ved et vann ikke langt fra fergeleiet i Festvåg. Der sov vi under åpen himmel til det ble på tide å rekke 08.45-ferga over til Misten. På lørdager er det også mulig å komme seg over fra allerede 06.00 om morgenen, men da må man ringe å bestille dagen i forveien. Fergeturen tok 15 minutter. Fra Misten var det ca 20 minutters kjøring bort til Låter, som er utgangspunktet for blant annet Strandåtindtraversen.

Anmarsjen

Vi parkerte ved en parkeringslomme/plass ved Låter, og etter litt ompakking av sekker begynte vi på anmarsjen. Først gikk vi på en god sti opp til det nedre Låtervannet (reservoar for vannforsyningen til Kjerringøy). Derfra fulgte vi litt spredte varder og fotefar langs nordveggen på Strandåtind og videre opp i fjellsiden til vi kom opp på ryggen et stykke nordvest for Nordvestre Strandåtind. Herfra var det litt klyving bortover eggen, med ett punkt hvor man måtte smyge seg forbi en diger steinblokk enten på høyre eller venstre side. Begge sidene var omtrent like eksponerte og utsatte, men høyresiden vant for min del. Etter å ha sneket seg forbi der var det ikke lange biten igjen til innsteget for første taulengde. Strandåtindtraversen lå foreløpig an til å bli både spennende, supervakker, vill og spektakulær.

Traversen mot Halls hammer

Selve traversen starter med to greie taulengder på grad 3-4. Vi gikk på to halvtau og hadde med standard klatrerack med litt ekstra panikkammer, slynger og slyngebånd. I tillegg hadde vi med klatresko til bruk på Halls hammer, men for de som er ekstra drevne gjør vel også anmarsjsko nytten. Det var et taulag på fire før oss – kanskje ikke så rart med tanke på at det var en strålende lørdag med tørt og fint fjell. Det virket som om vi beveget oss litt fortere enn dem, så det var i grunnen greit da vi fikk tilbudet om å passere. Vi kom oss etter hvert til Nordvestre Strandåtinden, og derifra så Strandåtinden majestetisk og høy ut. Fra nordvestre var det tre rappeller ned til skaret mellom de to toppene. Selv om man visstnok skal kunne droppe den siste rappellen og gå usikret, syntes ikke vi det fristet noe videre. På denne siste rapellen mistet førstemann telefonen sin ut av lomma, men den landet ikke lenger enn 15 meter nedenfor skaret, så han greide å berge den. Den ble dessverre maltraktert, men fint å få den med seg likevel. Dette tok såpass tid at vi ble tatt igjen bakfra av firemannstaulaget. Fra skaret går det en passe bred egg bort og opp til Halls hammer og mens de andre to reddet telefonen satt jeg på denne eggen og nøt livet

Halls hammer

Halls hammer er en hindring man må forbi om man vil gå Strandåtindtraversen. Hammeren er en ca 15 meter loddrett vegg, og med evig lange stup på hver side av den er det ikke mulig å klyve seg rundt den heller – man må klatre opp. Da vi rappellerte oss ned fra fortoppen syntes jeg egentlig den så ganske umulig ut å klatre seg opp også, for med skyggene fra sola så den bare svart og skikkelig glatt ut. Men skinnet kan bedra, og hammeren har riss i seg. Det er visst flere mulige varianter opp hammeren og klatringen er gradert til rundt 5 på alle sammen. Det virket som om vi endte opp med direkterisset – den vanligste ruta. Grad 5 og gode sikringsmuligheter her.

Firemannstaulaget ville ha oss forbi selv om de kom først til hammeren, og vi på vår side slapp forbi et tomannstaulag som plutselig hadde åpenbart seg og som åpenbart var raskere enn oss. Da det ble vår tur hadde jeg klart å bygge opp nervøsiteten ganske brukbart og rukket å tenke at femmerklatring kanskje ikke var den beste måten å trene opp armer som hadde vært inaktive i et halvt år og som ikke hadde klatret overhodet på over ett år. Dessuten kom jeg til å tenke på farfar som alltid sa at «gale hunder får revet skinn». Og dessuten en gang til: jeg var bekymret for om jeg overhodet kom til å greie å få meg opp hammeren, selv med klatreskoene som nå hadde overtatt for fjellstøvlene og selv om jeg slapp å gå på led. Etter en hel del oppmuntring fra turfølget fikk jeg imidlertid litt trua igjen, og selv om det ble en veldig lite grasiøs klatrings, med to fall og et dusin rifter i håndskinnet, så kom jeg meg omsider opp for egen maskin. Stor seier! Å, hvor jeg var fornøyd. Og lettet.

Strandåtinden

Etter Halls hammer kunne vi gå et stykke uten tau igjen helt til vi kom til den siste taulengden på traversen. Den går opp et sva hvor det er forholdsvis enkel klatring, men hvor det er veldig magert med sikringsmuligheter. Den klatreføreren vi brukte oppgav graderingen til 2, men vi var ikke helt sikker på om vi var enige i det. Jeg synes i allefall det virket litt vanskeligere (3-tallet kanskje?), men det er mulig det føltes sånn fordi det var litt utsatt i tillegg. Siste stykket fra denne taulengden og opp til toppen var det klyving i bratt blokkterreng, og det var et eller to steder som var relativt utsatt og hvor konsekvensene av fall eller utglidning muligens ville ha vært fatale. Det ble verken fall eller utglidning, så den gode stemningen vedvarte. Så var vi oppe på Strandåtinden. I 1807 var det visst en geolog ved navn Leopold von Buchs som mente at «dens fjeldrand oppe i høiden er saa skarp at den neppe synes at kunne by en fugl et hvilepunkt, og den ligner de ubestigeligste tinder», men vi fikk nå god plass på toppen likevel, vi tre. Hurra for en utsikt! Sola skinte på havet og tilværelsen var på sitt aller, aller beste. Det begynte etter hvert å bygge seg opp tåkebanker på nordsiden av Strandåtindmassivet og det kom en skikkelig stilig halo-effekt i tåka med flere regnbuefargede ringer utenpå hverandre ut fra et senter med skyggen av oss selv (se bilde under).

Rappellene ned fra toppen

Videre fra toppen av Strandåtinden er det fire rappeller, på henholdsvis ca 45, ca 35, ca 15 og ca 40 meter. Da vi kom til den første rappellen hadde tåka lagt seg under oss, og vi kunne ikke se hva vi rappellerte ned i. Det forsterket inntrykket av luftighet. Det viste seg å være ganske luftig også – rappellen gikk ned en lang kamin. Jeg hadde for ordens skyld laget meg en altfor stram klemknute på tauet, og greide bare så vidt å presse knuten nedover når jeg tok i med begge hender. Det var derfor en slitsom og tidkrevende prosess å komme seg ned fjellveggen. I enden av kaminen var det en hylle hvor jeg stod veldig greit og jeg tok derfor og bandt om klemknuten før jeg fortsatte ned svaene til enden av rappellen. Det var en helt annen verden, gitt. I enden av den andre rappellen fra toppen (traversens femte) bør man være obs på mulig pendel, men resten av rappellene var greie og tåkelyset var fryktelig fotogent. Alt i alt er det et par av rappellfestene som er boltet, men jeg skal ærlig inrømme at jeg ikke husker helt nøyaktig hvilke det var. De øvrige rappellfestene blir visst sjekket jevnlig, men man bør selvfølgelig alltid vurdere dem kritisk selv og det kan være greit å ha med egne slyngebånd for forsterkningens skyld.

Tilbaketuren

Etter siste rappell var kom vi oss ut på snøflanken og fulgte den nedover i gryta. Myk snø med godt hold – i allefall når man fikk gått seg baklengs ned de første bratte meterne. Etter hvert kom vi inn på stien vi hadde fulgt opp, og den fulgte vi nå ned til bilen igjen. Deretter ble det telting ved stranda med utsikt til morgendagens eventyr og grillings og øl i fjæra. Strandåtindtraversen vår hadde virkelig vært super - en nydelig dag å være ute på, med optimale forhold i fjellet, gode venner, spennende klatring og uslåelig utsikt. Jommen kjente jeg meg levende og lykkelig denne juninatta!

Nyttige nettsider
Fergetider Festvåg-Misten: http://www.rutebok.no/nriiisstatictables/tables/ruter/t/18-538.htm
Klatrefører Strandåtindtraversen (s. 16-17): http://www.isklatring.no/bodo/Fjellruter_Bodo_2014.pdf