Amputert Soleiebotntravers med én mosebefengt og løs tind. (18.08.2016)

Dette var dagen derpå-turen som ble litt mer slitsom en Storen-turen. Det begynte jo ganske avslappende med en sneglefartmorgen/frokost/sekkpakking. 4 timer med øynene igjen og kroppen i vater (også kalt søvn) hadde vi også fått oss. Finvær er turvær, var vi enige om, og vi la i vei fra campen ved Turtagrø for å gjøre Soleiebotntraversen. Klokka 13.00. Morten har laget en utmerket rutebeskrivelse av det som endte opp med å bli et litt mer strabasiøst prosjekt enn vi først antok at det skulle bli. Den inneholder mose, løsmasser, fine bilder og en herlig forferdelig taulengde opp det vi døpte for "Søppelruta". Alt dette, og mere til, kan man lese mere om i Mortens rapport, men jeg vil bare føye til et par bilder, et par ord og en liten tilleggsopplysning om "Søppelruta": Skulle man la seg forlede til å klatre opp der, må man nok dessverre belage seg på at store mengder av de opprinnelige moseklæddene er pirket løs og kastet vekk, men heldigvis er mesteparten av de store steinblokkene man ikke har lyst til å putte sikringer i (eller holde seg i for den saks skyld) bevart i sin opprinnelige form.

I mellom fjellbildet over og solnedgangbildet under skjedde det en hel del jeg ikke tok bilde av. Antakeligvis skyldtes det hovedsaklig at jeg sikret Morten mens jeg skjønte i mitt stille sinn at vi nok ikke kom til å gå ut på de søre Soleiebotntindene. Det var jo litt synd, men det som var veldig fint var at Morten greide å lede oss hele veien opp til Nørdre Soleiebotntind. Det var en skikkelig intenst fin solnedgang på ferde, men Morten sa at han ikke greide å nyte den helt fordi han var stressa. Da ordnet vi det sånn at jeg tok bilder mens Morten ordnet tau. Morten var dessuten stressa på en veldig rolig og ustressende måte, så jeg greide nesten helt å fortrenge uroen over at vi stod midt oppå et klatrefjell akkurat i det det ble mørkt.

Vi kom oss ned fra Nørdre Soleiebotntind i en rappell som endte med hodelykt omtrent to tredjedeler ned. Vi hadde såpass med flaks at regnbygene som hadde rullet inn mens vi stod og klargjorde oss for nedstigning ikke begynte å tømme seg før begge var ute av tauet og tauet var nede fra fjellet. Våt og sliten retur, men humøret var det ingen ting å si på. Selv om vi har en tendens til å ikke ville gi oss når vi burde, Morten og jeg, så har vi også en tendens til å bevare et godt humør selv når det røyner på. Det er ikke så dumt. Takk for denne episke turen, Morten. Den kommer til å leve lenge i hukommelsen :)