Senja: Konge og Hest (27.08.2016)

Dagen begynte litt som gårsdagen sluttet, regntung og grå. Goretex på. Halvstusslig værmelding, men med et lite halmstrå/værvindu et par timer utpå dagen. Vi klamret oss fast til halmstrået og tenkte at vi kunne begynne med Hesten og se hvordan saker og ting utviklet seg.

Vi parkerte ved slalombakken i Fjordgård. i bunnen av slalombakken er det satt opp et gapahuklignende skur med bålplass og litt benker, og omtrent derifra går det en tydelig/velbrukt sti oppover slalombakken mot skaret mellom Hesten og Stavelitippen. Den fulgte vi i oppover. Og oppover. Og 400 høydemeter oppover til vi kom til skaret. Fra skaret og opp til Hesten går det en litt mindre velbrukt, men like fullt synlig (og lettgått), sti opp til toppen av Hesten. Noen par bratte meter opp en gressrenne, ør-bittelitt miniklyving for å runde et slags steinblokkhjørne, og så var toppen bare noen meter unna. Det passet bra, for nå hadde det sluttet og regne og skydekket trakk seg oppover = utsikt! Segla i sør var flott. Jeg vil på den.

Nede på ryggen igjen fra Hesten fant vi en sti som gikk nord og ned. Vi fulgte den til den gikk i oppløsning, og så siktet vi oss inn på en bregnefri rygg som gikk hele veien ned til bunnen av Korkedalen, og endte opp i østenden av et lite vann. Herfra hadde vi god oversikt over veien videre. Vi skulle krysse Korkedalen og ta oss opp i en bratt gressrenne som kom opp ved foten av Svartevasstind. Dalbunnen til Korkedalen består av kanskje 90% myr, men det er mulig å unngå de våteste partiene ved å følge noen moserabber gjennom litt glissen bjørke"skog" bortover mot renna.

Da vi omsider kom oss hele veien opp renna og tenkte at "den skal bli kne-intens å gå ned", kjente vi at vinden hadde litt den skulle ha sagt, selv om sola begynte å få stadig mer overtak over skyene. Særlig i Kongsskaret, det lille fjellpasset under Svartevasstind, blåste det slitsomt hardt. I Kongsskaret var det en hel del digre steinblokker, så vi trykte oss ned mellom et par av dem og spiste mat før vi rundet hjørnet av Svartevasstindens sørflanke, traverserte bort til enda en bratt gress/moserenne og kløv oss opp videre via nordryggen.

‹

›

Nordryggen er enkelte steder nokså smal, men man kan fint slippe seg litt ned på vestsiden av den hvis man ikke liker smalt, og selv om det er et par klyvesteder er det langt i fra vanskelig klyving. Likevel litt lurt å ha kontroll på kroppens tyngdepunt når man balanserer bortover der i sterk vind. Svartevasstind har to toppunkter, hvorav det sørligste er høyest.

Fra Svartevasstinden gikk vi tilbake samme vei som vi hadde kommet, over eggen, ned gressrenna og deretter traverserte bort til vi var på linje med Kongsskaret, bare 20 høydemeter lavere. Derfra satte vi kursen mot ryggen Mellom Inste- og Midtre Kongen og fortsatte altså bortover langsmed fjellveggen på nordsiden av Inste Kongen. Fra avstand så det ut som om det var litt halvklønete svaterreng og hylleformasjoner i veien for oss, men det løste seg fint opp, og det var ikke noe problem å tråkle seg igjennom. Dog en del løst. Vi kom opp på ryggen snaue 200 meter nordvest for Inste Kongen.

Der vi stod på ryggen mellom Inste Kongen og Midtre Kongen så det veldig naturlig ut å gå opp til et lite skar mellom to hammere. For å komme videre derifra så det beste alternativet ut til å være klyving opp den største hammeren (den lengst til høyre). Det var gode tak, og rikelig med tak, til både hender og føtter så klyvingen i seg selv var ikke så vanskelig. Det var mer det at den var eksponert og utsatt. Pluss at man noen steder måtte tråkke på mosedotter som liksom gled saaaaakte ut under føttene på en, uten at de løsnet helt. Uforutsigbar vegetasjon er herk. Etter hammeren var det litt småklyving videre oppover en egg og ut til toppen.

‹

›

Kongeutsikt over storslagen natur - toppen bærer navnet sitt med rette. Det ble dessverre ikke noen Midtre- og Ytste Konge på oss denne gangen, men det er absolutt mulig å rekke innom de to toppene på samme tur som Inste Kongen. På returen fant vi en renne ned i sør, hvor det så ut til at folk hadde gått før oss. Vi konkluderte med at dette måtte være omgåelsen av den bratte hammeren, og det viste seg å stemme. Det var fremdeles forholdsvis bratt enkelte steder, men langt i fra like eksponert, og fall/utglidning her vil sannsynligvis ikke få like fatale konsekvenser som fall fra hammeren. Fra enden av renna traverserte vi omlag 100 meter nedi sørsiden av flanken, og kom opp på ryggen igjen en 30-40 meter nord og nedenfor hammeren.

Fra Kongeryggen tilbake til Korkedalen fulgte vi mer eller mindre samme ruta som vi kom opp, og siden vi var så mentalt forberedt på at gressrenna ned fra Kongsskaret skulle være fæl, ble den mye mindre fæl og slitsom enn vi hadde forberedt oss på. Opp fra Korkvannet fulgte vi den samme ryggen som vi kom ned, men siden vi ville innom Stavelitippen på vei hjem satte vi kursen rett opp ryggen, i stedenfor å dreie mot høyre. Dette sparte vi hele 200 "bortover-slak-rygg"-meter på. Til gjengjeld fikk vi 100 høydemeter som var mye brattere enn om vi bare hadde siktet oss inn på laveste punktet på ryggen mellom Stavelitippen og Hesten (der vi kom fra). Jaja. Man skal ha seg litt motstand her i verden. Vel oppe på ryggen var det bare å følge den en halv kilometer i nordøstlig retning, så fant man toppen av Stavelitippen. Et par klyvesteder med enkel klyving. Resten var en fin spasertur. Det ble kveldssol og nå kunne vi se hvor vi hadde vært dagen før. Det var gøy! Senja er fotogent!