Senja: Sukkertoppen (28.08.2016)

Vi ville på Breidtinden, turfølget mitt og jeg, men regnet hamret løs hele natta og da vi våknet var det fremdeles hamring på gang med et par minutters mellomrom. Skikkelig bygevær. Etter hva vi hadde lest av turbeskrivelser av Senjas høyeste fjell virket det ikke som noen god idé å surre seg opp dit med vått fjell og dårlig sikt - vi måtte finne på noe annet lurt. Først dro vi til det infamøse trollet i Senja og lekte turister og spiste kake. Så dro vi på tur til Sukkertoppen - en kort og enkel tur, men absolutt vel verdt et besøk.

Det er blåmerket og godt brukt sti hele veien fra parkeringsplassen og opp til Sukkertoppen. Først går stien langs en gammel rørgate opp til Storvatnet. Gjør man en liten avstikker til venstre når man kommer så langt, kan man beundre den gamle steindemningen i nordenden av Storvatnet. Demningen stammer fra 1882, da man bygde et lite vannkraftverk i tilknytning til Senjens Nikkelverk, som lå litt lenger nede i hugget. Dette var Norges første vannkraftverk, og noen kilder hevder tilogmed at det var verdens første vannkraftverk. Verdens første eller ei - det er uansett et fint kulturminne av pent dandert stein.

Fra Storvatnet får man raskt øye på Sukkertoppens tiltrekkende profil, og stien jobber seg videre oppover mot den. Nesten helt øverst, oppunder toppen, er det hengt ut tau som man kan holde seg i. Først gjorde vi narr av tauet, for vi syntes det verken var så bratt eller eksponert som informasjonen vi fant på nettet skulle ha det til. Da vi stod i enden av det var vi imidlertid skjønt enige om at på regnværsdager var tauet gull verdt - ikke på grunn av vått fjell, men fordi hele skråningen var forvandlet til en gjørmesklie av en annen verden. Teknikken ble litt preget av at man dro seg opp etter armene mens man slepte sine spinnende og skliende bein etter seg så godt det lot seg gjøre. Etter tauet var det ikke lange biten igjen før vi stod på toppen og så neste regnbyge rulle inn fra havet.

Etter fire regnbyger på toppen var vi våte nok til å ville begynne på returen. Vi gikk den samme stien tilbake til Storvatnet, men siden vi fikk øye på en hytte langs vannet vi ville se nærmere på, gjorde vi en liten avstikkerrunde før vi tok til vettet og siktet oss inn på stien igjen og fulgte den slavisk den siste kilometeren tilbake til bilen. Så kjørte vi til Senjabu for overnatting og opptørking.