Vinterhøst på Skredahøin, Bruri og Larstinden (30.09.2016)

Fredag 30.september: fra Snøheim til Svånådalen

I kveldens mulm og mørke ankom vi innerste Svånådalen, Morten og jeg. Det blåste kuling med snø, og vinden prøvde å rive teltet ned mens vi gjorde vårt beste for å få teltet opp. Vi hadde kommet til Dovrefjell for å bestige de tre siste 2000-meterne vi manglet der, Store Skredahøe, Bruri og Larstinden. Kveldens siste skyttelbuss hadde sluppet oss av ved Snøheim og vi hadde gått i mørke de 5-6 kilometerne til den flata vi nå stod og etablerte leir på. Jeg hadde pakket med nok av varmt turutstyr, men for mitt indre øye hadde jeg hatt et bilde av at dette skulle bli en høsttur på linje med Rondane for to helger siden. Det ble imidlertid hakket mere vinteraktig enn mitt indre bilde skulle ha det til, og det ville ikke være helt feil å si at vi nå var på sesongens første vintertur. Da vi omsider hadde fått barikadert bardunene med kampesteiner, krøpet inn i teltets lune sfære og ned i soveposene våre kunne vi lure spent på hva morgendagen ville bringe, mens vinden kunne herje så mye den bare orket utenfor. Det gjorde den også. Hele natta igjennom.

Lørdag 1.oktober: Store Skredahøe og Bruri

Vinden var ikke helt ferdigherjet da vi stod opp neste morgen, og det passet i grunn bra med at vi (og værmeldingen) allerede hadde bestemt oss for at det beste Larstindværet skulle inntreffe på søndag. Det betød at denne lørdagen skulle vies Skredahøin og Bruri. Godt tips: Sover man i telt i Svånådalen kan man halvvere anmarsjen til Store Skredahøe, sammenlignet med om man skal gå til toppen fra Snøheim. Man slipper også unna folkemengdene som har en tendens til å hope seg opp på Snøheim (særlig når det er høstferie). Man er dessuten rett ved føttene til både Svånåtindane og Bruri, og forøvrig ligger Langvasstinden og Larstinden i det samme nabolaget.

Etter at vi hadde en uproblematisk kryssing av elva Svone (den kan steingåes helt tørrskodd), satte vi kursen mot Fisketjønne og krysset elva som renner ut derifra akkurat i utløpet. Vi valgte å passere dette vannet på sørsiden, for terrenget der så mindre humpete og klønete ut enn det gjorde på nordsiden. Fra Fisketjønnet kom vi etterhvert opp på østryggen til Store Skredahøe, og derifra viste det seg å være enkel ur opp til topps.

Nysnøen lå fra 1400-1500 moh og opp, men det var ikke særlig til frost i bakken, så de fryktede "is-under-snø-i-ura"- forholdene uteble. Det var likevel enklest hvis man greide å tråkke på de steinene som lå over snøen, så da gjorde vi stort sett det. Turen opp (og ned) østryggen blir morsomst hvis man går kant i kant med stupene på nordsiden - det syntes i allefall vi. Mange fine utkikkspunkter langsmed der.

Under hele anmarsjen hadde Store Skredahøe vært den eneste 2000-meteren som helt og holdent var fri for skyer og tåke, men da vi nærmet oss toppen la det seg selvfølgelig en hvithet over fjellet og vi så ingenting annet en snø og steiner som stakk opp av snøen. Vinden, som hadde løyet siden vi gikk fra teltet, fant oss igjen ved toppvarden. Siden det ikke var så mye annet enn hvit tåke og et og annet utsiktshull ned i Kjelsungdalen vest for oss ble vi ikke så lenge på toppen.

Da vi kom ned fra Store Skredahøe var det Buri som stod for tur. Vi var allerede på riktig side av Svånå så da ruslet vi bare langsmed elva på vestsiden av den, omtrent opp til utløpet fra vann 1499, og så skrådde vi bortover mot det lille 1524-vannet. Uryddig og knotete ur/morenehauger på denne strekningen - kanskje er det et eller to hakk mindre knot når det ikke ligger snø her.

Vi gikk ikke bort til breen, men skrådde ganske direkte opp mot sør-ura fra 1524-vannet. Der fikk vi øye på det som måtte være den renna Morten hadde lest at det var mulig å gå opp, og som ikke skulle være altfor løs. Opp den gikk vi, i et nyankommet snøvær. Morten virket veldig useig i sine bein, men mine bein var seige som bare det oppover ura der. Det heter så fint at "uten mat og drikke duger helten ikke", men når helten har drukket opp drikken og er for tørr i kjeften til å tygge brødskive - da er det ikke så lett å opprettholde heltestatusen. Det hjalp litt på fremdriften at kameraet fikk ligge i sekken og at vi dessuten hadde lyst til å komme oss ned bratta mens vi enda hadde dagslys. Eller kveldslys om du vil, for da vi nådde toppen av Bruri var klokka halv sju. Tidlig til å være oss, men i oktober betyr det at det er mørkt om en times tid. Vi ble med andre ord ikke så lenge ved toppvarden. Selv om ura verken hadde vært altfor løs eller kranglete på vei opp, gikk det mye fortere på vei ned. Det var fint, for da rakk vi å ta noen bilder av et fryktelig spesielt og rar-pent kveldslys og likevel komme ned bratta før mørket kom sigende.

Søndag 2.oktober: Larstindforsøk og retur til Snøheim

04.50 ringte vekkeklokka mi. Fordi jeg er treig i teltet om vintermorgenene. Og fordi vi hadde tenkt til å rekke oppom Larstinden før 17.30-skyttelbussen fra Snøheim. Natta hadde vært vindstille og stjerneklar og minus elleve grader kald. Kvart over seks gikk vi fra teltet i knirkesnø og en oransje himmelstripe bak oss i øst. Knallfin morgen. Vi fulgte DNT-stien som går mellom Snøheim og Åmotdalshytta, på vestsiden av Snøhettamassivet. Det var så pent ute at det en periode bare gikk et par minutter mellom hvert fotostopp.

Langs vannene vest for Larstinden brukte vi fryktelig lang tid, for der var ura av en sånn karakter at førstemann måtte børste vekk snø med føttene for å forsikre seg om at føttene ble plassert på (relativt) fast grunn, og ikke ned i beinbruddhull. Sånn fortsatte det også i ura oppover fra nordenden av vannet som ligger ved foten av Larstinden. Slik gikk det altså til at vi greide å bruke 4,5 timer fra leiren og opp på egga et par hundre meter nord for Nørdre Larstinden.

Først fulgte vi egga rimelig greit bort til den første varden, som ligger på et lite toppunkt nord for Nørdre. Det var snø og rim og is i omløp. Fra varden og bort til Nørdre Larstinden ble vi nødt til å slippe oss ned i vestsiden av egga, og vi kom til et punkt jeg ikke likte fordi jeg måtte legge an leggen på en stein i hoftehøyde og dra meg opp etter armene sånn at jeg fikk foten opp der leggen var, og da foten skulle få vekt på seg var det glatt. Dessuten var vindvottene mine helt stive av gårsdagens fukt kombinert med dagens minusgrader, så det nyttet ikke å ha de på. Tjukke ullvotter på nysnøstein gir ikke akkurat verdens beste håndgrep og det var flere steder det var litt ekkelt og uforutsigbart underlag. Vi kom oss opp til Nørdre Larstinden og var så nær så nær selveste hoved-Lars. Vi greide imidlertid ikke å komme oss bort til der hvor rappellen begynte. Ikke skjønte vi hvor vi skulle gå, og selv om det helt sikkert er åpenbart når alle lister og sprekker i steinen ligger framme i glaninga virket det rimelig håpløst og ikke minst utsatt nå som fjellet var bedekt av snø og mesteparten av fot- og håndtak var godt gjemt.

Ikke minst var det et tidsaspekt inne i bildet. Vi hadde allerede brukt 4,5 time opp til egga, og ytterligere 1 time på de 150-200 meterne bortover til Nørdre. Vi snudde. Og var enige om det. Og selv om det var kjipt og snu så nærme toppen (bare 100 meter igjen), så var forholdene så gufne at jeg heller ville ned enn å fortsette. Jeg mener, det var ikke bare fornuften som sa det var lurt å snu, vilja ville det virkelig også.

Ikke lenge etter retretten var det et sted man måtte holde seg fast etter armene og slippe seg forsiktig ned til man hadde føttene på en liten hylle under seg. Hylla hadde nysnø på og da jeg hadde tærne langt nok ned til at jeg så vidt kunne begynne å slippe vekt på dem, kjente jeg at underlaget var glatt. Akkurat da jeg tenkte at her gjaldt det å være forsiktig, glapp jeg taket med armene, føttene sklei unna, og jeg var ute av kontroll, i full fart nedover fjellet. Jeg hørte Morten som sa "nei,nei,nei!", og rakk og tenke sånn ca det samme selv, før jeg landet på rumpa på en hylle et par meter lenger ned. Der ble jeg sittende. Heldigvis. For under hylla var det bare bratte, nedoverpekende sva med et tynt snølag på. Hadde jeg fortsatt ned der, hadde det nok antakeligvis ikke gått helt bra. Trøsten fikk være at vi skjønte at det var lurt å snu før denne hendelsen inntraff. Det bidro til å opprettholde en viss følelse av at dømmekraften var i orden, selv om vi sikkert burde ha snudd enda litt før.

Resten av returen ble kameraet liggende i sekken, for at vi skulle greie å holde det tempoet som skulle til for å rekke siste skyttelbuss fra Snøheim. Under over alle under gikk det mye fortere ned igjen (det hjalp nok å ha fotoforbud og ferdig opptråkkede spor å gå i), og vi kom oss både ned fra Nørdre Larstinden, bort til teltet, fikk pakket sammen leiren og gått med full oppakning bort til Snøheim - alt unnagjort på fire timer. Akkurat i tide til å kjøpe solo og bolle/vaffel før nest siste skyttelbuss gikk fra Snøheim. Når enden er god er altting godt. Ei heller er det noen katastrofe å måtte tilbake til Larstinden, for Dovrefjell er så fint et turområde, atte. Takk for nok en enestående turhelg, Morten!