Gjendealpene (06.07.2013)

Dro fra Oslo fredag 5. juli litt før kl. 17.00. Kom til Valdresflye i 21-tiden. Parkerte om lag en km sør for Valdresflye Vandrerhjem. Med tanke på at det var såpass sent fant vi ut at vi skulle prøve å finne oss en teltplass et sted ved Fisketjerni. Var i seng i 24-tiden og satte vekkeklokka på 06.00 dagen etter.

Stod opp etter planen lørdag 6.juli. Spiste frokost ute i finværet. Veldig disig, men sol og blå himmel. Avmarsj kl. 08.00. Det ble fort varmt, og goretexklærne måtte av. Videre oppover Steindalen måtte også tynnulla av og vi fortsatte i nettingundertøy/shorts. Da vi kom oppover mot Raslet fant vi masse snø. Gigantiske snøfelt med dyp snø. I begynnelsen bar snøen greit, men snart ble den råtten, og vi slo ofte igjennom til knærne, og innimellom til hofta. Da vi nærmet oss brevannet som ligger på 1798 moh, kom vi over snøflater som åpenbart var nært forestående total nedsmelting, for der vasset vi i slaps/vann. Fjellstøvlene ble våtere og våtere og da vi kom fram til en fin rasteplass på en diger, flat stein i enden av brevannet, kunne jeg vri en betydelig mengde vann ut av sokker og såler. Vi tok oss en times lunsjpause. Hadde brukt 3 timer dit. Etter brevannet begynte oppstigningen til Skaret mellom høyde 2088 og Rasletinden. Her var snøen litt fastere, så høydemeterene ble fort spist opp. Jeg hadde en naiv forestilling om at snøen kom til å være unnasmeltet oppå topplatåene. Den gang EI! Mer snø møtte oss gitt.

Fra topp 2088 og bortover til Mugna fortsatte snøen og her slo vi igjennom på omtrent hvert bidige skritt. Ofte helt opp til hofta. Goretexbuksene kom fort på. Slitne, men stae fortsatte vi bortover mot Mugna. Vi byttet på å brøyte vei, så andremann hadde det lettere. Da vi kom opp til toppvarden til Mugna ble vi overveldet av den fine utsikten. Mengder av fjelltopper og breer åpenbarte seg. Jotunheimen lå for våre føtter. Klokka var litt over tre da vi fortsatte sørvest mot Austre Kalvehøgde. Vi tenkte at vi skulle være fornøyde om vi kom oss dit, snøforholdene tatt i betraktning. Heldigvis var snøen fortsatt myk og varm og gav mer enn godt nok feste, så eggen ut mot Austre opplevdes veldig enkel og grei.

Da vi stod på Austre Kalvehøgde skjønte vi at vi nok ikke kom til å rekke helt bort til Vestre Kalvehøgde – vi skulle tross alt tilbake også, og det gjennom dyp snø. Midtre Kalvehøgde derimot – det kunne vi ta oss tid til. Når vi hadde kommet dit var Vestre Kalvehøgde så nær, så nær, men det gjelder jo å gi seg mens leken er god. Vi fikk ikke til å gi oss mens leken var god, derfor gikk vi jammen meg videre til Vestre Kalvehøgde og stod på toppen av den like etter kl 17.00.

Veien tilbake over eggen var lang og tung. Vi hadde pause på hver topp tilbake igjen, og da vi var nede igjen ved høyde 2088 i 20-tiden tok vi oss en times hvil og lunsj nummer tre. Vi lå og koste oss i det varme kveldslyset. Besluttet å ta returen samme vei som vi kom. Ingen grunn til å bale seg over Rasletinden i utrådd snø når vi hadde spor å gå i. Fra 2088 og ned til brevannet gikk det i superfart. Vi kunne bare jogge nedover snøfeltet uten å bruke krefter i det hele tatt. Videre fra brevannet stoppet superfarten. Der var det ørlitegrann stigning igjen, i den våteste av den våte snø. Kreftene begynte å avta. Litt over 23.00 ankom vi leirplassen gode og slitne. Lagde middag ute under solnedgangen og la oss i 01-tiden. Fantastisk dag i fjellet!