Den siste turen med gamle-teltet (01.03.2013)

Avreise med bil fra Trondheim ca. 10.30. Den lokale værmeldingen for området var grei, vindstyrke oppimot frisk bris, men mye nedbør. Vi var derfor forberedt på at det kanskje ikke kom til å bli langtur, men syntes det viktigste var å komme seg ut. Planen var å gå innover mot Fongen så langt vær og føre tillot. Parkerte i Gressli og kom i gang med å gå ca 13.30. Bratt oppover mot Græslihytta. Det var ca 10-15 cm nysnø i sporet så litt tungt, men greit å gå. Staket løype gjorde det lett å finne veien. Siste kneika opp mot Græslihytta var veldig bratt og tung med pulk, i tillegg glapp fellene. God sikt og stort sett opphold. Lite vind opp bakkene. Oppe ved Græslihytta tok vinden seg opp, men vi fant fin ly og rasteplass på hyttetrammen. Brukte litt tid opp bakkene, så klokka var nærmere halv fire da vi gikk videre. Passerte Gresslivola. Inne ved Seteråjønna begynte det så vidt å skumre så vi fant oss leirplass i ly for vinden. Satte teltet ca 2 meter fra leveggen og plasserte pulkene mellom den og teltet. Våknet et par ganger i løpet av natta og registrerte at det snødde. Litt før sju om morgenen var det brukbar sikt tross snøbygene. Litt vind, men ikke noe jeg reagerte på. Etter frokost tok vinden seg opp, og sikten forsvant. Vi ble enige om å utsette avreisetidspunktet litt for å se om været bedret seg før vi la avgårde videre innover mot Fongen.

Vi konkluderte omsider med at det ikke var turvær og vi begynte å forberede oss på å bli i leiren den dagen og natta og gå ned til bilen igjen på søndag da vi viste at vindstyrken var meldt å minke. Spilte litt yatzi før vi kledde godt på oss og gikk ut for å sjekke forholdene rundt teltet. Utenfor teltet var det helt andre forhold enn inni teltet. Det var ekstremt sterk vind, og det hadde føyket såpass at det var vanskelig å komme seg ut av inngangen til teltet. Snøen som hadde føyket opp mot teltet hadde nok isolert litt for lyden av vinden. Vi begynte å grave vekk snø fra sidene av teltet. Det føyket igjen nesten med en gang, og nå så vi at teltduken begynte å bule innover. Det var snø nesten opp til taket på teltet i den enden som stod mot leveggen. Etter hektisk graving kom vi fram til at vi ikke hadde sjans til hverken å lage en forbedret levegg eller holde teltet fritt for snø. Det var som å øse en synkende båt. Snøen føyket igjen fortere enn vi fikk gravd den vekk. I tillegg var vinden nå så sterk at det var en utfordring å holde seg oppreist.

Vi tok avgjørelsen om å slå retrett og komme oss ned fra fjellet, for teltet ville ikke kunne greie å holde stand hele dagen/natta. Vi pakket så fort det lot seg gjøre. Allerede på dette tidspunktet bulte teltet såpass mye innover på sidene at en del av tingene våres var klemt fast under duken. Vi fikk pakket ut oss ut, og begynte kampen for å befri teltet. Vi gravde og gravde, men hadde ikke sjans. Stanga i bakkant av teltet hadde allerede knukket på grunn av presset fra snøen. Vinden ulte rundt oss og føyket på snøbrillene så det var vanskelig å se. Etter en stund med håpløse kraftanstrengelser bestemte vi at teltet måtte være og at vi måtte konsentrere oss om å få opp pulkene så vi kunne komme oss ned. Nytt gravearbeid begynte. Det var tungt og vi begynte å bli slitne og sure i rygg og armmuskler, men vi fikk omsider gravd fram både pulker og drag (under halvannen meter snø), pakket pulkene og tatt på oss ski. Den ene skistaven min var brukt som bardunfeste på teltet og allerede snødd ned. Vi fant den ikke igjen så jeg var bare nødt til å klare meg med en stav. På dette tidspunktet hadde teltet kollapset helt under snømassene.

Så var vi klare til avmarsj. Vi hadde slått leir rett ved en av stakene på løypa, så den var det ikke vanskelig å finne. Stake nummer to så vi ikke med en gang, men vi hadde tatt ut kompasskurs så vi visste retningen. Problemet nå var at vinden var så sterk at det var vanskelig å håndtere skistavene, de føyk i alle retninger og vi måtte presse dem ned i bakken for hvert stavtak. Selv når vi ikke var i bevegelse var det vanskelig å holde balansen på grunn av den sterke vinden. Det var nok storm på ordentlig. Etter noen meter tok vinden tak i pulken min og snurret den rundt på tross av at den veide 25kg og var festet til meg med stivt drag. Dette fikk meg selvfølgelig til å falle selen ble skrudd inn i min stakkarsmage. Det var vondt og jeg fikk ikke rørt på meg, men heldigvis ble mitt høyfrekvente hyl hørt og jeg fikk hjelp til å vri pulken tilbake så jeg fikk igjen pusten. Det håpløse var at vi omtrent ikke kom av flekken før det samme skjedde igjen. Og igjen og igjen og igjen. Den andre pulken (med taudrag) tok de villeste rundkast. Vi falt og falt og det tæret på kreftene. Vi skjønte at vi måtte sette kursen rett nedover mot lia og inn i skogen, selv om det ville føre til en omvei. Vi var nødt til å komme oss unna vinden.

Det var selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Vi vurderte å prøve å grave oss ned, for vi begynte å bli så slitne, men var redde for ikke å få det til (med tanke på at det kom til å føyke igjen for oss med en gang) og at vi skulle bruke masse verdifulle krefter på et mislykket forsøk. Vi avgjorde derfor at vi måtte bare prøve å fortsette nedover. Jeg kjente at jeg begynte å bli apatisk og likegyldig til hele situasjonen og at evnen til rasjonell og logisk tankegang begynte å svikte. Ekkelt. Vi brukte veldig lang tid ned fra vidda for det var vanskelig å bevege seg og vi ville ikke komme vekk fra hverandre.
Omsider kom vi oss nedover tregrensa og til et område med litt større trær. Der løyet det betraktelig og selv om vinden fortsatt var kraftig, blåste den oss ikke lenger over ende, og pulkene holdt seg relativt stabile. Vi kunne begynne å gå vanlig igjen. Vi hadde tatt oss ned fra fjellet mot vest (mer eller mindre med vinden), så vi visste at vi hadde havnet i området rundt Vælhølen. Det innebar en lengere retur, men det var tross alt det beste alternativet syns vi. Nå hadde vi noen krevende kilometere framfor oss – i kram nysnø som varierte i dybde mellom 30-50 cm. Tungt. Innimellom kom vi over treløse områder der vinden slo ned på oss med full styrke, men etter noen timer hadde vinden løyet såpass at det gikk an å ta av seg stormbrillene. Det var deilig, for det var bedre å se. Gleden var stor da vi plutselig kom ut på en slette og fant en trase gjennom skogen som lignet på en vei. Plutselig fikk vi øye på en stake med pilegrimsleden-symbol på og da visste vi akkurat hvor vi var! Det var bare å følge den veien i 2 km, for det ville føre oss rett til bilen. Slitne og trøtte, men veldig lettet, kom vi fram til bilen litt etter klokka seks da det hadde begynt å mørkne. 8 timers kamp med naturkreftene var overstått.