Tåketur i Hurrungane og Leirdalen (13.09.2013)
Startpunkt | Bomstasjonen på Tindevegen (1.320m) |
---|---|
Endpunkt | Leirdalen (1.300m) |
Tourcharakter | Hochtour |
Tourlänge | 38h 30min |
Entfernung | 21,0km |
Höhenmeter | 2.096m |
Karte |
Besteigungen | Vestraste Austanbotntinden (2.020m) | 14.09.2013 |
---|---|---|
Vestre Austanbotntinden (2.100m) | 14.09.2013 | |
Midtre Tverrbottinden Nord (2.151m) | 15.09.2013 | |
Midtre Tverrbottinden Sør (2.106m) | 15.09.2013 | |
Store Tverrbottinden (2.161m) | 15.09.2013 | |
Tverrbottinden V1 (2.113m) | 15.09.2013 | |
Vest for Tverrbottinden V1 (2.110m) | 15.09.2013 | |
Besuche anderer PBE | Turtagrø | 14.09.2013 |
Vi dro på tur med ambisjoner om å bestige Store Austabotntind. Yr påstod at det skulle bli regn og vind, men vi levde i håpet om at Yr skulle ta feil, så vi dro likevel. Vi slo opp teltet ved veien ikke så langt fra bomstasjonen og stod opp i seks-tiden dagen etter. Fra morgenen av var det opphold og skyet. Litt senere på morgenen, da vi hadde kommet oss opp på Vestre Austabotntind, begynte Yr å få rett i sine antakelser om ekkelt klatrevær. Fjellet ble vått. Vi fortsatte ned fra vesttoppen og bortover eggen uten å sikre. Det føltes greit. Det var så mye tåke at det ikke føltes så eksponert som jeg hadde sett for meg at det skulle. Så gikk vi litt ned i høyre side og videre bortover og oppover noen renneaktige formasjoner. Vi sikret ikke her heller, men det var nok i grenseland for hva vi følte oss komfortable med. Så ble vi stående en stund å kikke lengselsfullt oppover det vi kunne se av veien videre mens det snødde/sluddet sidelengs. Snu eller fortsette? Det endte med at fornuften vant over følelsene (for en gangs skyld), så vi snudde og begynte på returen. Det var nok lurt for været ble ikke akkurat bedre.
Etter at vi kom tilbake til leiren ble gruppa litt redusert da en skulle på jakt og en dro hjem med tannverk, men vi var to igjen som gjerne ville få med oss noen topper før vi dro hjem. Derfor kjørte vi fra regnværet i Hurrungane (etter å ha tørket noen timer inne på Turtagrø hotell) til et annet og mye bedre regnvær i Leirdalen.
Det regnet jevnt og trutt hele natta. Likevel stod vi opp tidlig en søndagsmorgen og gikk oppover mot Tverrbottindene. Det var ikke mye liv i fjellet annet enn oss og en røyskatt som hoppet og spratt rundt oss og stakk opp hodet fra de fleste steinene i nærheten for å finne ut av hva vi drev med. Vet ikke om den ble så mye klokere. Det var lett å gå opp til Midtre Tverrbottinden Sør og vi stod på toppen rundt halv ti. Veldig mye hvit og grå luft å se på, men ikke så mye annet. Vi fortsatte ryggen bortover mot resten av Tverrbottindene. Her ble tempoet litt redusert for det lå en del våt nysnø på steinene og det dukket opp vindstyrke på rundt 10 m/s på utvalgte steder. Etter hvert ble det flere av de utvalgte stedene og vinden blandet seg med litt regn og sludd. Det var i grunn surt vær, men ingen ting å ta på vei for og i hvert fall ingen grunn til ikke å få med seg alle toppene. Det hendte seg til og med at vi fikk litt småutsikt her og der.
Etter Store Tverbottind kom vi omsider til eggen som fører ut mot Vestre Tverbottinden. «Høydesterke individer vil kunne klyveklatre denne i tørt vær», men jeg trengte ikke mer enn et kjapt blikk på den eggen før jeg kunne konkluderte med at jeg nok dessverre ikke er et SÅ høydesterkt individ.
Særlig ikke når hele fjellet var klissvått og vinden forstyrret balansen. Vi valgte å gå omveien ned i sørsiden og der var det nok ukomplisert, men glatt, klyving til å få tilfredsstilt dagens spenningsbehov. Veien ned fra Vestre Tverbottinden var glatt. Jeg satt fast foten og datt framover. Det ble et intenst blått kne/lår ut av det, men bare utenpå, så det gikk greit å gå videre. Kom tilbake til bilen i ett-tiden like våte som dagen før. Da er varme i bilsetet er den beste oppfinnelsen som finnes!
Benutzerkommentare