Tåketur til Store Austanbotntind (04.08.2014)

Rekker vi det? Bør vi snu? Vi prøver å regne på tiden. Det blir jo mørkt på et tidspunkt. Vi bør være tilbake til Vesttoppen senest klokka 20.00. Regnet er av og på og fjellet har for lengst gått fra å være fuktig til å være skikkelig vått. Klissvått. Glatt-vått. Vi har allerede brukt tre og en halv time fra Vesttoppen til der vi står nå. Vi står på nedsiden av den første pukkelen og ser mot den midterste, men tåka er så tett at vi tror det er den første pukkelen (V0) vi skimter gjennom tåka. Det går ikke helt opp, det tidsskjemaet. Ikke om vi regner med at vi bruker like lang tid tilbake til Vesttoppen som vi har gjort på veien hit. Og hvorfor skulle vi ikke bruke like lang tid? Vi er sikrer hele veien nå, på grunn av forholdene, og det tar jo sin tid. Begge to har vi jo uansett kommet lengere enn vi har gjort på forsøkene våre tidligere, så det er kanskje ikke så farlig å gi seg her? Men vi er jo så nærme nå. Fornuften og følelsene strides. Hva om vi bare går opp på den første pukkelen der framme før vi snur? Så har vi i det minste kommet oss opp på et av toppunktene på Store Austanbotntind? Joda. Vi gjør det sånn. Turfølget mitt slukes opp av tåka og jeg blir stående igjen alene. Gir ut tau. Ser taukveilen bevege på seg. Meter på meter forsvinner inn i tåka, mens jeg blir stående. Venter. Gir ut tau. Venter.

Tredje forsøk på Store Austanbotntind

Store Austanbotntinden har siden 2008 vært fjellet over alle fjell. Det var sommeren det året jeg første gang prøvde å komme meg på toppen sammen med brodern og broderns kamerat. Den gangen kom vi oss opp til Vestre Austanbotntinden før vi innså at vi hverken hadde tiden eller vær og føre på vår side. Muligens heller ikke kompetansen, men det var vi i såfall for naive til å skjønne. Tåke og regnvær var det. Året etter hadde vi tenkt til å gjøre et nytt forsøk i september. Denne gangen stod vi opp klokka halv fire, været var gnistrende, strålende og klart og vi var ved godt mot. Inntil vi oppdaget at det hadde snødd på toppene i løpet av natta. Mye nok snø til at vi avbrøt planen allerede før vi hadde begynt. Det gikk noen år hvor drømmen om Store Austanbotntind lå i dvale, men fjellet var langt i fra glemt. Vi snakket jevnlig om å prøve å ta oss turen, men det ble liksom ikke til at ferie og godvær opptrådde på samme tid. Så, i fjor, ble jeg kjent med en som hadde tenkt seg på septembertur til Store Austanbotntind og jeg fikk være med. Vi kom oss riktignok litt lenger enn Vesttoppen, men også denne gangen satte været en stopper for oss. Regn/sludd, relativt kraftig vind og dårlig sikt fikk oss til å snu nok en gang. Litt lenger utpå høsten konkluderte vi med at dersom man holdt av alle helgene i august året etter, så måtte man vel få en eller annen dag med brukbart toppvær?

Som sagt, så gjort. Eller hvertfall nesten. Etter at andre ferieplaner var lagt, satt vi igjen med tre helger i august 2014 som vi kunne bruke på «prosjekt»-Austanbotntind. Denne første langhelgen i august satte vi kursen mot Jotunheimen, selv om værmeldingen hadde vært temmelig ubestemmelig hele uka i forveien. På søndagen sa værmeldingen fare for torden, så da valgte vi å gå på noen topper fra Leirdalen som det ville være lettere å evakuere seg vekk fra om det skulle brake løs med lyn og tordenvær.

På mandagen lot vi det stå til. Siste gang vi sjekket værmeldingen kvelden i forveien skulle det bli overskyet hele dagen, med muligheter for solgløtt fra klokka 14.00. Null nedbør. Vi bestemte oss for at det var en værmelding det var verdt å gjøre et forsøk med. Været var ikke så ille da vi våknet klokka sju den morgenen. Det var en dag som i Hurrungane gjerne blir enten-eller. Kunne bli bra, kunne bli dårlig - det vet man ikke før man har prøvd. Vi begynte prøvingen ca halv ni og la i vei oppover stien fra Berdalsbandet. Året før brukte vi to timer derifra til Vesttoppen, men siden vi denne gangen hadde litt kneproblemer begge to, la vi på en halvtime ekstra i tidsplanen. Det BLE vondt for kneet oppover, så vi brukte 2 timer og 40 min. På Vestre Austanbotntind var det på med hjelm og ned med et par brødskiver i magen. De første regndryppene kom. Utsikten var allerede borte i skydekket og tåka hadde kommet sigende. Det skulle ikke regne i dag, sikkert bare en misforståelse fra værets side. Vi fortsatte usikret ned den bratte klyvingen fra vesttoppen. Etter hvert var det ikke lenger noen tvil: det regnet. Vi fortsatte et stykke ut på eggen til det sluttet å være lett. Tåka gjorde det vanskelig å se hvor det var greit å slippe seg ned på sørsiden av eggen, så vi tok fram sikringsmidlene og bestemte oss for å prøve eggen videre. Ombestemte oss da vi nådde den lille hammeren der, for der var det vått og ekkelt. På et eller annet vis kom vi oss ut til siden likevel, og havnet tilslutt ut på eggen igjen ved foten av toppkronen. Videre opp eggen i overkant av svaet. Her fikk jeg et glipptak med foten og hjertet i halsen. Selv om jeg tok meg inn igjen med hendene og den andre foten før det ble noen belastning på tauet, fikk jeg meg likevel en støkk. Jammen lurt å sikre hele veien når fjellet er vått. Kom meg omsider opp flanken til der hvor turfølget mitt stod og ventet på meg og sikringsmidlene.

Og nå stod jeg altså der i tåka og var nærmere toppen en noen gang, mens jeg samtidig forberedte meg på at dette skulle bli det tredje forsøket der jeg ikke kom på toppen. Jaja. Sånn kan det gå.

Store Austanbotntind – endelig!

Etter en liten stund for meg selv i tåka, hører jeg endelig lyd fra turfølget: «Jeg ser toppvarden!» Men? Hæ? Gjør du det? Det går opp for oss at vi har kommet lenger enn vi har trodd. Han står på den midterste pukkelen, ikke V0, og ser bort mot toppen. Toppen er innenfor synsvidde. Og innenfor rekkevidde. Vi snur ikke nå, nei!

Og så står jeg omsider der da, på toppen av Store Austanbotntind! Endelig! Seks år etter den første turen til Vesttoppen, og på det tredje forsøket: her står jammen meg jeg. Alle gode ting er tre, sies det. Jeg sier meg enig, og selv om jeg ikke ser noe av den fantastiske utsikten jeg har sett bilder av – og drømt om å se selv i virkeligheten– synes jeg det er en fin topp likevel, og jeg kan føle på kroppen at det er veldig langt ned til bakken. Det blir ingen intense følelsesutbrudd på toppen. Vi vet at vi må komme oss ned igjen også. Klokka er halv fem. Fem og en halv time hit fra Vesttoppen. Vi er nødt til å komme tilbake dit før det blir mørkt og helst et godt stykke videre enn det også. MEN! Kameraet mitt må fram for første og eneste gang denne dagen. Er man på toppen på Store Austanbotntind, så er man på toppen av Store Austanbotntind. Og selv om tåka er så tett at bakgrunnen blir gjennomgrå, er det liten tvil om at vi står på toppvarden. Armene i været. Haha! Nå har vi vært på toppen begge to, og ikke bare det, vi har til og med vært på toppen i krevende forhold. Det er noe tilfredsstillende ved det også synes jeg, relativt nybegynner på klatretur som jeg tross alt er.

Så var det returen, da. Jeg får velge om jeg vil gå først eller sist. Jeg vil at den mest kompetente av oss skal sette sikringene og det er definitivt ikke meg. Så da er det bare å gå sist, da. Og holde fokus. Passe på at jeg ikke faller – så blir det heller ikke noe problem. Vi kommer oss tilbake til det stedet der vi skal omgå V0-toppen i sørflanken. Og der kommer jeg jammen på at jeg gruer meg til det svaet lenger ned. Og at det alltid er skumlere å gå nedover enn oppover. Hjernen min er plutselig veldig sikker på at det er denne taulengden som er den ekleste og verste av dem alle. Turfølget lover å sikre tett over svaet. Så forsvinner han ned i tåka enda en gang og jeg står igjen alene.

Jeg begynner å bli kald. Igjen. Fingrene murrer. Minner meg på at de fortsatt ikke er helt i orden etter frostskaden i vinter og vinteren før det. Jeg kjenner jeg er våt under goretexen. Selv om det bare har regnet stille og rolig med jevne mellomrom, har vannet funnet veien innunder. Buksa er slitt, så det er kanskje ikke så rart. Jeg hutrer litt. Av kulde, altså, ikke noe annet. Men føler meg også litt redd. Ta deg sammen, jente. Dette går bra. Dette går faktisk bra. Jeg finner ut at jeg skal minne meg selv på hva som kunne ha vært verre, så jeg begynner med det. Først og fremst: det kunne ha lynet og tordnet. Det hadde IKKE vært bra. Det lyner og tordner faktisk ikke. Strålende. Det kunne ha regnet mer. Nå har det jo nesten stoppet helt. Dessuten blåser det omtrent ikke. Noe som gjør at jeg kan høre klirringen av sikringsmidler et sted i tåka nedenunder meg og jeg vet at jeg kommer til å høre stemmen til turfølget mitt når han roper til meg. Og når det endelig skjer, er jeg så klar som jeg kan bli. Og det går faktisk bra nedover. Det er ikke på langt nær så ille som jeg husket det som. Skjønner ikke hvorfor jeg absolutt skulle insistere på å være så redd for akkurat dette partiet? Av alle de utsatte partiene å velge mellom? Plutselig får vi et lite hull i tåka og jeg kan se hele veien ned til turfølget mitt. Jeg kan se at sikringene sitter tett ved svaet, så fint for psyken, og vi får et lite glimt av utsikt rett ned på breen på sørsiden av ryggen. En svak runding av blek sol over Vestre Austanbotntind. Så er det forbi og tåka trekker seg sammen igjen og pakker inn alt. Men det er et vakkert øyeblikk så lenge det varer.

Jeg kommer meg ned til turfølget som venter i underkant av svaet. Vi omgår vi eggen videre og slipper oss litt ned i sørflanken. Selv om vi i fjor gikk usikret her, er vi begge enige om å sikre denne gangen. Enkelte steder er fjellet så vått at det renner små bekker av det. Opp på eggen igjen og bort til klyvingen opp mot Vestre. Også her sikrer vi. Det er ingen grunn til å ta noen sjanser nå. Ikke under disse forholdene. Vi ankommer Vestre Austanbotntind rundt 21.30 – en smule senere enn hva vi opprinnelig hadde som deadline. Der er det bare å hive i seg mat, sende melding til våre kjære om at vi fortsatt er i live, og så forte seg nedover mens det fremdeles er lys nok til å gå fort.

Avslutningen

Vi kom et godt stykke forbi den verste klyvingen og litt ned i den enklere ura nedenfor Vestraste Austanbotntind før vi måtte sette ned farten på grunn av mørket. Knærne holdt utrolig nok ganske greit, men vi var vel begge enige om at det fikk bli hvilehelg neste helg. Vi surra litt med det siste stykket av veien ned, for det var nå blitt så mørkt at det var vanskelig å se vardene. Litt på kryss og tvers i ura ble det, men vi visste hvor vi skulle, og kom inn på stien igjen den siste lille biten ned til Årdalsveien. Jammen greide vi oss uten hodelykt hele veien ned, selv om det ble ganske mørkt på slutten. Fin trening for nattesynet. Vel tilbake ved leiren viste klokka 00.07 og vi var sultne. 16 timers klatretur er bra for matlysten. Det ble et festmåltid med både grillpølse og real turmat, mer seigmann og en øl på deling. Det begynte å sige inn over oss hva vi faktisk hadde fått til. Store Austanbotntind-prat i soveposen etterpå. Alle inntrykkene fra dagen ville ut. Snakkes om. For nå hadde vi endelig vært på toppen. Sikringsmidler, tåke og stein var de siste bildene på netthinna før søvnen tok over et par timer etterpå.

For en fabelaktig tur!