Åkernesnibba (Stranda) (20.09.2015)

Anne og jeg var egentlig på vei til Tussa (Hornindal) men så begynte jeg å snakke om at jeg må få besøkt Åkernesnibba snart - en topp som har stått på to-do lista i altfor mange år. Anne syntes det hørtes gøy ut og plutselig var vi på vei til Strandadalen...

Vi parkerte ved den gamle skolen - etter at vi OMSIDER fant ut hvor det var vi gikk på ski fra i April 2010 - da vi besøkte begge Blåhorna.

Det ANDRE hinderet (å finne startstedet var det første) var faktisk et ordentlig hinder - da de som har bygget gjerdeklyvene ikke har tatt høyde for hunder over veskestørrelse. Så da ble det å hive hundene på skulderen (ikke samtidig!) og balansere over gjerdet.

Det TREDJE hinderet var en SKOKK med sauer som kom løpende fra alle kanter og samlet seg i flokk rundt oss. Vi var ikke sikre på om de var selskapssyke eller om de ville ta hundene. Det ble et forferdelig lurveleven med mennesker som ropte, sauer som brekte og hunder som bjeffet. Men til slutt fikk vi kommet oss unna...

Nå var det ikke flere hindre. Vi fant stien (godt merket med rødmaling) og vi fulgte denne opp til Heimfjørstadsætra hvor vi traff de som jeg gjetter eier stølen. Vi hadde en hyggelig samtale før vi fortsatte oppover fjellet.

Det gikk en smal men tydelig sti opp Fjørstaddalen - mellom Blåhorna og Overvollshornet. Det var vindstille og været var fint (etter mye regn om natten og tidlig morgen) men skyene hang over toppene. Det var rett og slett NYDELIG å tusle oppover dalen.

Rådet vi fikk fra stølen og fra "Fotturar på Sunnmøre" var å holde til venstre (øst) for vannene i dalen. Dette lyktes vi med bare tildels og vi fikk en del ur å bale med da vi hadde kommet inn i selve Fjørstaddalen. Men det gikk greit da steinene var ganske tørre. Skaret mellom Åkernesnibba og Flosteinnibba virket imidlertid ganske LANGT unna...

Vi fikk enda mer ur å streve med da dalen begynte å stige mot skaret men heldigvis ble terrenget lettere i form av noen hyller som var relativt lettgåtte. Vi gikk ikke helt opp til skaret da vi fant en grei vei opp mot ryggen. Vi passerte en merkelig installasjon som vi antok hadde noe med rasvarsling å gjøre. Men sikre er vi ikke...

Etter hvert kom vi opp på selve ryggen og hadde en fantastisk utsikt ned mot Synnylvsfjorden:

Nå var ikke toppen langt unna og vi ankom varden rett etter kl. 16 - ca. 2,5 time etter at vi forlot bilen.

Det var godt å sette seg litt ned. Turen hadde ikke vært spesielt lang (7,4km - 970 høydemeter) men balansering på ur tar på. Det smakte godt med matpakke fra bensern i Volda!

Så var det på tide å komme seg tilbake. Anne fikk for seg at hun ville se "Alt for Norge" og når jeg fikk tenkt meg om ville jeg det også. På vei ned holdt vi GODT øst for vannene og fikk en vesentlig lettere tur ned enn vi hadde opp. Stort sett klarte vi å følte den VAGE stien som gikk inne i dalen, godt hjulpet av enkelte små varder. Fra 970 moh kom vi på den stien vi fulgte opp og da gikk det radig nedover. En liten pustepause kunne vi dog koste på oss...

Da vi var ferdig med skogen (etter litt knall og fall pga utslitte sko) gjenstod de tre hinderene. Etter at hundene var bært over første gjerdeklyv ventet saueflokken. De prøvde seg men vi holdt godt til venstre for de og vi unngikk lurvelevenet på ny. Siste hinderet var ny gjerdeklyv og til slutt ankom vi bilen - 18:12. På helt lovlig vis rakk vi hjem til kl. 20:00 og hadde til og med tid til å få med et par pizzaer fra bensern i Volda. Den planlagte sunne søndagsmiddagen ble utsatt til mandag...

Bilder fra turen: