Mjåtinden & Gia (26.06.2014)

Dagen etter at jeg besøkte Mjåtinden alene fikk jeg overbevist Anne og Bjørn Eirik at det var en tur de absolutt måtte ta! Pluss at jeg ville utfordre meg selv med å ta med Karma. Det var ingen vanskelige partier på Mjåtinden, men det var BRATTE partier. Og hunden har en tendens til å ville styre sin egen skjebne der det er bratt. Det er forståelig, men ikke akseptabelt fra min side...

Igjen ble det vassing i ugress oppover den bratte vestsiden, og så gikk det over i bratte gresshyller fra Øksendalsfjellet. Passasjen under den lave hyllen gikk veldig greit og vi ankom toppen uten at jeg gruet meg spesielt for returen.

Bjørn Eirik er en livsnyter og ville være der oppe i timesvis. Der er vi milevis unna og jeg begynte å bli rastløs etter 5 minutter. Det ble et kompromiss (i min favør) og etter en stund returnerte vi. Det gikk greit å få Karma ned de bratte partiene. Bjørn Eirik stod nedenfor som sikring men jeg hadde fint klart dette helt alene, hadde jeg måttet.

Vel nede dro Bjørn Eirik tilbake til camp'en. Han hadde et dårlig kne og måtte spare seg til neste fjelltopp. Anne og meg fulgte stien langs vestsiden av øya til vi kom til toppen som visstnok heter Gia. Denne vesle piggen så bratt ut fra alle kanter men skulle jeg prøve måtte det bli fra vest. Det gikk overraskende greit opp - ingen vanskelige punkter.

Dette var vår siste dag på Sanna. Vi stoppet innom Gerd og så farvel. Hun mente bestemt at Karma må ha vært første hund på Mjåtinden. Inntil det motsatte er bevist så sier vi det ;)

Etterpå rigget vi ned campen og gikk bort for å vente på skyssbåten som skulle ta oss til Sanne (men innom 3 andre øyer først). Bjørn Eirik skulle padle til Husøy og møte oss der vi campet den dagen vi kom. Gerd kom overraskende syklende bort til oss med vafler til Anne, meg og Karma. Meget hyggelig ;)

Det var et fantastisk opphold på Træna. Og tusen tusen takk til Gerd som passet Karma da vi klatret Trænstaven!