Klatregrader
Til topps med tau og sikringsutstyr
| Klatregrader. Gjengitt fra Jon Gandals bok: Klatring - en håndbok i fjellsport. |
|---|
| Grad 1: En mellomting mellom Karl Johans gate og Besseggen. |
| Grad 2: Svært enkelt. Mange gode tak å velge i. Sjelden særlig bratt og luftig. |
| Grad 3: Fremdeles ganske rikelig med tak som kan brukes på forskjellig måte. Kan være bratt og luftig, men da er takene tilsvarende store og gode. |
| Grad 4: Valgmulighetene blir færre, men takene er fremdeles ganske gode, og du kan variere bruken av dem. Balanse og smidighet kan bli satt på prøve. Vedvarende 4+ kan være tungt. Kan være bratt og luftig. |
| Grad 5: Avhengig av å finne de rette takene, som ofte kan være små og stille krav til fingerstyrke, balanse og dynamikk. Ofte bratt og luftig. Det er på 5 nivå du virkelig begynner å få følelsen av å gjøre det umulige mulig. |
| Grad 6: Helt avhengig av å finne de rette takene, riktig tyngdeoverføring og god balanse. Takene er ofte så små at du enten må være ekstremt fingersterk eller bevege deg veldig dynamisk for å komme opp. |
| Grad 7: Ytterst få muligheter i valg av tak. Krever stor fingerstyrke, god balanse og dynamiske bevegelser. Krever regelmessig trening. Vedvarende 6'ere blir ofte gradert til 7. |
| Grad 8: Enda mer vedvarende enn 7. Stiller krav både til akrobatiske ferdigheter og at du trener og lever som en toppidrettsutøver. |
| Grad 9: Bare et fåtall klatrere greier det. Tilføyelse: På dette nivået vil selv de beste klatrerene i Norge slite, krever målrettet og bevist trening for å mestre. |
| Grad 10: "Umulig" uten sugekopper. Tiføyelse: Tidligere (frem til ca. slutten av 90 tallet) var grad 9 den høyeste graderingen vi hadde, etterhvert som sporten og utøverene utvikler seg finnes det nå noen få ruter på grad 10. Disse rutene er forbeholdt de aller færreste av oss. |
«Når fjellet reiser seg steilt og truende,
mens suget fra avgrunnen kjennes i marg og ben,
da kommer tau, hjelm og seler frem.
Smidighet, styrke og psyke settes på prøve,
der man forvandler det tilsynelatende umulige til en mulighet.
Klatring er spenning, glede og mestring.»
Artikkelen er sakset fra boka: Norges fjelltopper over 2000 meter:
Denne boka tar hovedsakelig for seg topper og turer som normalt ikke stiller krav til klatreutstyr og tilhørende kunnskap. Noen få av toppene er imidlertid så bratte og eksponerte at tau og sikringsutstyr er å anbefale på det aller sterkeste.
Vil man på alle toppene over 2000 meter i Norge, innbefatter dette også noen klatreturer. På andre topper, hvor enkleste vei ikke krever klatring, åpner det seg i mange tilfeller nye spennende ruter og muligheter dersom man har litt klatreerfaring.
Mens sportsklatring og storveggsklatring er en svært krevende sport med spesialsko og store krav til styrke og smidighet, er det en helt annen type klatring som det her er snakk om. «Turklatring» synes vi er et passende begrep for den klatringen som er mest relevant i forhold til vanlige tindebestigninger. De tekniske vanskelighetene er i seg selv sjelden veldig store, men tursekk, klumpete fjellstøvler og ukjent terreng gjør det raskt krevende nok likevel. I tillegg er det en del andre utfordringer som man sjelden har i opparbeidede klatrefelt i lavlandet: Det kan komme snø eller regn, og fjellet har ofte lav og mosevegetasjon som gjør det utrolig glatt, og den steinen som er så fristende å ta tak i eller sette foten på, kan være løs.
Tau og sikringsutstyr kan også være til stor hjelp, selv om det ikke er snakk om klatring i vanlig forstand. Det kan være aktuelt å sikre mot fall eller utglidning fordi terrenget er svært utsatt, eller utstyret kan brukes til rappell (nedfiring) ved en annen og brattere rute enn der man kom opp, eller rett og slett fordi det ofte er verre å klatre ned enn opp.
Hvilke topper er det så som krever klatring? De fleste toppene som byr på klatretekniske utfordringer ligger i Hurrungane. Mest kjent er Store Skagastølstinden, men også Vetle og Midtre Skagastølstinden så vel som Sentraltinden forutsetter litt klatring for å komme til topps. Det samme gjelder Styggedalstindane, Søre Austanbotntinden og Nørdre Maradalstinden. Lenger øst i Jotunheimen er det nødvendig med klatring for å komme på Søre Nål på Knutseggen og Midtre Torfinnstinden. På Dovrefjell er Hettpiggen en «klatretopp». Dette er de fleste toppene som nesten alltid krever klatring. Bak disse igjen følger en rekke topper med lett klatring/klyving, men hvor mange ikke føler behov for sikringsutstyr under gode forhold, mens andre igjen gjør det. Eksempler på slike topper er Store Austanbotntinden, Skardstinden, Storgrovtinden og Larstinden.
Klatretekniske utfordringer er gradert på en skala fra 1 og oppover mot 10. Enkleste ruter til norske fjelltopper overstiger sjelden grad 4, noe som blant klatrere regnes som lett, men som kan være mer enn krevende nok for en uøvet turklatrer med sekk og fjellstøvler.
Graderingene er til en viss grad subjektive og kan i enkelte tilfeller virke litt inkonsekvente. Likefullt er dette det beste systemet vi har for å angi hvor krevende en klatrerute er. Vær også klar over at i Norge graderes en rute etter det vanskeligste punktet. En rute gradert til 4 kan f.eks. ha et kort opptak av denne vanskelighetsgraden samtidig som resten er enkelt, mens en annen rute gradert til 3+ kan ha denne graden vedvarende i svært eksponert terreng, og således virke vesentlig mer krevende enn den andre ruta gradert til 4. Man kan derfor ikke kun se på graderingen.
I boka «Klatring - en håndbok i fjellsport» har Jon Gangdal forsøkt å visualisere de ulike gradene. Oppe til venstre er denne gjengitt med noen få tilføyelser.
For en som ikke er spesielt øvet i klatringens kunst vil raskt grad 4 og oppover bli for krevende, i alle fall med sekk og fjellstøvler. Men opp til og med grad 3 henger nok de fleste tinderanglere med, i alle fall med forsvarlig sikring, slik at det psykiske aspektet kan komme litt i bakgrunnen.
Hvordan kommer man så i gang med klatring dersom man ikke har noen erfaring? Det beste og mest lærerike er nok å delta på et klatrekurs. Det arrangeres en rekke kurs over hele landet, alt fra kurs i den lokale klatreveggen til kurs i ekte høyfjellsmiljø. Sistnevnte er nok det mest relevante, dersom det er turklatring i høyfjellet som er målet etter kurset. Et annet alternativ er å bli med venner og kjente som kan klatring og lære mens man går.
Å kunne litt klatring, knuter og sikringsteknikker er i alle fall svært givende dersom man trives på tur i bratt terreng, og kan åpne døren til mange flotte opplevelser på en trygg måte.
User comments