Semelholstraversen (14.07.2009)  

Semelholstraversen

© Alexander Skogvoll

Semelholstraversen 14. juli 2009

Tirsdag 14. Juli.

Etter at koppen med kaffe var tømt, og praten var over gikk ferden forbi de tre vannene Troget, Panna og Kyrkjetjønne før jeg gikk opp nordøstryggen til Nørdre Semelholstinden. Ryggen opp til Nørdre Semelholstinden var fin og lett. Herifra og videre mot Vesttoppen var litt vanskeligere, og jeg begynte å lete etter omgåelser da jeg så rappelfestene på veg ned fra Nordtoppen og på veg ned i skaret mot Vesttoppen. Jeg fant en ganske ok omgåelse litt ned til høyre for eggen, og jeg gikk litt på kryss og tvers i noen hyllepartier og var tilslutt på det laveste punktet mellom Nordtoppen og Vesttoppen.
Herifra og opp til Vesttoppen gikk det grei, og det var lett klyving det siste stykket til Vesttoppen. På Vesttoppen kjente jeg at adrenalinet begynte å bygge seg opp i kroppen, noe jeg tror skyltes at jeg var litt nervøs for den neste passasjen jeg hadde hørt så mye negativt og skummelt om. Jeg satt meg derfor ned og studerte ruten nøye videre fra Vesttoppen, drakk en boks med Battery for å gire meg litt opp, og tok en telefon til Arne fra Tinderangling.no og dobbeltsjekke den videre ruten. Han anbefalte meg å gå rett opp, fordi det var fastere fjell der, men det skulle være teknisk mer vanskelig å gå der.
Jeg kløv ned i hakket mellom Vesttoppen og Semelholstinden. Det var litt luftig over her, og jeg kan forstå hvorfor det var et rappelfeste her. Jeg stod et par minutter nede i hakket og sjekket hvor fast steinene var og hvordan jeg skulle komme meg opp. Det virket som om de to første meterne var vanskeligst da og at det ble lettere når man først hadde passert disse. Avgjørelsen om å gå eller ikke gå ble tatt idet jeg kom meg opp dem to første meterne, og jeg fant fine tak både til føtter og hender. Det tok meg rundt tre minutter fra jeg stod i skaret mellom Vesttoppen og Semelholstinden til jeg stod ved varden til Semelholstinden. Jeg ringte opp igjen til Arne, og fikk responsen ”Grattis med toppen”. Hadde brukt litt over fire timer opp til toppen fra Leirvassbu.

Jeg satte meg ned, og kjente jeg ble plutselig sliten. Hm, hadde adrenalinet tatt slutt montro? Hvordan ferden videre skulle fortone seg hadde jeg tenkt veldig lite på, og jeg måtte dobbeltsjekke brekryssingen ved å ringe til Mayhassen og høre hvor dem hadde gått for ca et år siden. Kryssingen av breen gikk greit, og hvordan jeg gikk etter dette kan dere se på kartet. Jeg tar meg en velfortjent dusj etter syv og en halv time på tur og litt over to mil på Leirvassbu. Etter et par timer rundt et bord ved Leirvassbu med solo, sjokolade, kaffe og en trivelig betjening måtte ferden gå videre. Klokken var blitt 22.00 og jeg skulle over til Gjendesheim.

© Alexander Skogvoll

Rute