Høsttur over Loftet, Veslefjelltinden og Hurrbreatinden (19.09.2015)

Da årets felles Toppturhelg falt i fisk var planen å finne en høsthelg med greit vær til å plukke noen 2K topper. Det ble helga etter at Leirvassbu egentlig hadde stengt, men i forbindelse med Peakbooktreff var det åpent likevel så da ble det tidenes drop-in i Jotunheimen.

Leirvassbu er alltid et kjærkomment sted for en tinderangler, og enda bedre er det jo når hytta er full av bare toppturentusiaster. Etter en bedre middag etter ankomst fredag kveld var det foredrag og etterhvert briefing av neste dags turer, men for min del ville jeg ta en tur som var i "enkelt" terreng da jeg ville ha med bikkja til topps i dag.

Vestdelen av Leirdalen var for meg et ubeskrevet blad selv om de fleste toppene i øst er unnagjort. Etter endel kartstudering falt valget enkelt nok på å starte nederst i dalen, og så plukke topper oppover. Planen var i utgangspunktet å ta Loftet først for så å "traversere" videre i enkelt terreng sørover for så å returnere over skagsnebbryggen ned til leirdalen.

Parkering ved Geitsætre var problemfritt. Noen rypejegere holdt til i hytta men de skulle oppover i dalen så jeg lot setteren løpe fritt fra første minutt. Det er en spenstig "sauebro" over Leira ved Geitsætre, og på den andre siden var det litt vanskelig å finne noen sti. Det er nok ikke det mest brukte utgangspunktet for bestigning av Loftet, og samtidig har de siste årenes kraftige nedbørsmengder fått morenegrus og vann til å lage et delta av stein der stien trolig har startet en gang.

Opp mot hurrbreen er det lettgått terreng i lyng, etterhvert mose og noen svapartier før man kommer til bretunga oppe i hengedalen. Det gikk fint å følge brekanten et stykke, men også her oppe har nedbøren satt sine spor: Enorme masser har rast ut fra den eldgamle morenekanten langt oppe i skrenten på nordsiden av breen. Dette skaper endel "rot" langs iskanten og omgåing i morenen er heller ikke enkelt da den virker veldig ustabil og bratt.

Etterhvert kom jeg inn i bresvingen, og der var breen snødekt og bratt så morenen ble utveien. Etter noe bratt krafsing opp den nyutglidde moreneskrenten kom jeg meg opp på restene av den gamle morenen, og herfra var det enklere å komme oppover. Etter litt vurderinger bestemte jeg meg for å prøve en litt mer direkte rute oppover mot toppen istedenfor å følge breen til skaret mellom veslefjelltind og loftet slik planen opprinnelig var.

Noe løst til å begynne med, men etterhvert gikk det faktisk ganske greit oppover. Det var frost og noe is stedvis, men oppover gikk det vest for en markant rød hammer, og videre opp i velkjent ur med sleipt, etterhvert snødekt navlelav.

Over 2000 meter flater det litt ut...og sikten ca 30m...vinden tok markant til også... Whiteout ... takket være en Garmin GPS finner jeg varden på platået og får tatt en rast i ly av varden sammen med bikkja som får en velfortjent matbit også. Sitter og vurderer retur, noe som i ettertid sikkert hadde vært mest fornuftig, men én topp...og veslefjelltind så nær...nytt GPS koordinat peiles inn og i tåka finner jeg kanten og eggen videre sørover ned mot skaret mellom de to toppene.

Enkelt ned, og jeg får et lite glimt av hurrbreen før vinden tiltar ytterligere og det begynner å snø... Eggen opp videre ser litt luftig ut men løser seg nokså greit oppover og mye kan omgås på vestsiden, og etter litt klyving og baksing i ny, kram snø er jeg oppe på topplatået på Veslefjelltind. Her støter jeg på samme situasjon: mye snø på topplatået og GPS blir redningen i letingen etter toppunktet.

Varden er ikke noe blivende sted og jeg tar en situasjonsvurdering: veien tilbake eller videre mot hurrbreatind og veslebreatind? Jeg ser på kartet at en mulig retur finnes via veslebreen så da bestemmer jeg meg for den returen om ikke været bedrer seg....og det gjør det ikke...tvert imot tiltar vind og nedbør, så tempoet holdes så lavt at enhver form for risiko for skader holdes på et minimum, her vil jeg ikke bli sittende lenge!! Med hjelp av kart og GPS kommer jeg meg ned til skaret og brekanten som her går helt til topps, og fortsetter opp mot hurrbreatind som må forseres uansett på veien over mot veslebreen.

Toppen her er såpass liten og den var lett å finne, og i tåka kan jeg tidvis skimte skagsnebbryggen og begir meg raskt nedover da vinden nok er godt oppe i kuling styrke på toppen. Det går enkelt til å begynne med...men etterhvert smalner det veeeldig til ... og til og med bikkja må løftes forbi de luftigste passasjene... ikke ille men guffent nok i nysnø og sterk vind, selv om jeg var litt mer i ly her nede enn på toppen.

Etter 40-50 høydemeter på alle fire til tider var jeg nede på eggen mot Bakraste skagsnebb...og det letnet et øyeblikk...nok til å gi meg tanken om at det kan gå an å fortsette videre langs den nå hvite eggen, men heldigvis tetnet det til raskt og avgjørelsen var nå enkel: NED. Og nedover gikk det i takt med at vindtrykket avtok og etter endel høydemeter i bratt ur fikk jeg endelig satt hælene i snøkanten og bikkja i bånd.

Returen var ikke mye å berette om...lett jogg i 30 graders sideveis vinkel for ikke å komme ned på bre med sprekkfare satte sine spor i anklene etter 2-3 km, men nede i lyngen og evig nedoverbakke i bratt lyngvokst ur kom jeg meg endelig ned til Leira og fulgte denne nedover til Geitsætre igjen.....savna ei bru. Veien var så nær, men dog så fjern med ei buldrende elv imellom.

Alt i alt en tur jeg ikke glemmer, men ikke en tur som fikk mye dokumentasjon i grafisk format. Selve ruta var veldig grei, og med bedre vær ville nok både veslebreatind og skagsnebbryggen vært mulige, men for min del blir det en annen tur...og det blir det :)