Kerling, en overraskende flott topptur! (19.06.2011)
| Startpunkt | Finnastaðir (100m) |
|---|---|
| Tourcharakter | Bergtour |
| Karte |
|
| Besteigungen | Kerling (1.538m) | 19.06.2011 |
|---|
Det begynte å nærme seg slutten på Islandsoppholdet for denne gang, dagen etter skulle jeg og Sondre slutte oss til Jan Mayen-gjengen. Nå hadde endelig godværet kommet til Akureyri, og det måtte jo utnyttes. Terrenget her oppi Nord-Island er ganske spennende, ikke like eksotisk som i sør, men vilt, mektig og vakkert, og siden vi kjente fint lite til toppene her følte vi det hele som en slags oppdagelsesferd.
Etter en drosjetur på ca 2 mil (7000 ISK én vei) var vi klare for tur. Først rolig rusling langs en kjerrevei til vi kom til ei grind som ikke var mulig å få opp. Dermed måtte jeg og Sondre mer eller mindre elegant klatre over, men Åke fant ei åpning stor nok i gjerdet til at han klarte å åle seg gjennom. Herfra økte vi tempoet betraktelig, det gikk i et slags intervallopplegg, og ganske snart begynte vi å få litt utsikt. Denne delen av Island har store likhetstrekk med det jeg forbinder med Svalbard og Grønland, og når vi tar med de relativt vide og grønne dalene mellom store fjell kommer også assosiasjoner til indre Troms snikende. Landskapet var flott og fikk oss i godt humør.
Om litt fikk vi også utsikt over ryggen videre mot toppen vår. Dette så overraskende alpint ut, men det ville bli en enkel sak å følge snøfonner helt til toppen. Etter en kort vannpåfyllpause satte vi i gang med å tråkke spor. Men det gikk tungt i løssnøen, så etter hvert beslutta vi å gå opp nærmeste snøflanke for å komme oss på den spennende ryggen lenge før vi var i nærheten av selve hovedtoppen.
Dette var relativt fort gjort, men snart begynte problemene. Et stykke foran oss på ryggen reiste det seg en slags pinakkel (egentlig var den bare pinakkel sett fra øst/sørøst), og den var ikke bare enkel å komme rundt, for her var det mye løst. Sondre kom seg til slutt opp og gikk bortover ryggen, men i det jeg var i ferd med å gjøre det samme ropte han og sa at lenger borte kom vi ikke videre. Vi snudde og prøvde å komme rundt en hindring på venstre side, men kom ikke videre der heller. Trur Åke var letta, for han orka ikke tanken på å rote borti alle de løse steinene som lå så luftig til. Det ble litt prat om Semelholstraversen for å si det sånn…
Vi kom oss ut i snøflanken på motsatt side av ryggen, det var et enormt snøparti som flatet ut langt der nede. Var dette bre? Det kunne virke som det var noen sprekker nederst i skråninga, men ifølge kartet var dette bare en snøfonn. Ikke var det avskrekkende bratt heller, så ved å sparke trinn på vanlig måte kom både jeg og Sondre oss greit rundt den verste delen av ryggen, men vi måtte finne oss i å tape mye høyde.
Åke derimot likte seg ikke her, og tok veloverveide skritt med isøksa til hjelp. Da vi hadde kommet et godt stykke opp mot ryggen igjen ropte Åke at han heller ville gå nede på fonna til han kom opp til sadelen mellom Kerling og den lange fjellryggen som førte mot Akureyri.
Oppe på vår rygg prøvde jeg og Sondre å finne veien videre før vi etter hvert måtte ta den kjedelige beslutningen om å gå snøflanken ned til snøflata vi hadde startet å gå tidlig på turen. Nå skulle iallfall ikke det tekniske by på problemer, men jammen er det demotiverende å gå så langt ned. Sondre brøyta langt foran meg på flata siden han er raskere i nedoverbakke, men da han skulle foreta lettelser i antrekket tok jeg over på grunn av dårlig samvittighet. Oppover bratthenget ble det - som under min i egne øyne ikoniske tur til Falketind og Stølsnostind i 2008 – viktig å telle til hundre skritt om gangen, og dette gjentok seg mange ganger før jeg tillot meg å se oppover.
Etter hvert tok Sondre over igjen, og noen minutter etter var vi oppe på flata som ledet mot toppen. Endelig var vi ved varden på 1538 moh etter 5t 20min fra start! Og hvilken utsikt!! Dette var overraskende flott, alpint og variert. Herfra så det nesten ut som om snøbassenget vi selvsagt burde fulgt hele veien fra start lå i et krater omsluttet mer enn halvveis av en delvis alpin rygg, på motsatt side av flata i forhold til der vi sto var det delvis en egg og små nåler. Det krydde av snøfjell i alle retninger, og skyteppet som lå i vest forhindret oss fra å fatte omfanget av denne fjellverdenen, men at det var langstrakt skjønte vi. Ellers pyntet fjorden og det langstrakte grønne dalføret langt der nede landskapet på en forbilledlig måte, og været var tross alt sol og 90% blå himmel.
Men hvor var Åke? Hmm, detta var jo ikke helt ideelt…
Der så vi han som en liten strek langt nede på den andre snøflata hvor vi skilte lag tidligere. Han var nå på vei oppover mot ryggen vi hadde plundra på. Hva ville skje nå da? Jo, ganske riktig, han fant ingen løsning, men derimot våre spor, så da skjønte vi med en gang at han kom til å gå ned akkurat som oss og følge våre spor oppover til topps.
Stakkars Åke! Husker ikke hvor lenge vi venta på toppen av Kerling, men det var langt over en time iallfall. Vi rakk jo å fundere litt på nedturen i mellomtida, og kom etter hvert til at ei meget bratt renne (Kugo-renne fra Troms) ikke var tilrådelig på grunn av is og hard snø. Skikkelig spenstig den renna der! Etter at Sondre hadde fått klatra litt fra seg på en stor hammer på motsatt side av skaret returnerte vi til toppen og satte oss for å vente på Åke. Langt om lenge kom han til topps og kunne nyte den fantastiske utsikten han også. Vi ble vel et kvarter ekstra for Åkes skyld.
Turen bortover den lange ryggen mot Akureyri var det bare å glemme, vi frykta at det kunne være en ca 2 mil over der. Klokka var alt over 7 på kvelden, så om vi ville ha middag i kveld var det bare å følge normalveien nedover, henge i og ringe etter drosje.
Stort sett gikk det greit å henge i, men av og til var det lettere å rulle seg rundt i den bratte snøbakken enn å stampe seg nedover og bli sår på leggene av en anelse skare.
Overraskende fort var snøbassenget et tilbakelagt kapittel. Videre var det litt steinur, men ganske snart kom vi til myrete gressbakker. Her var det mye lettere å la det stå til, og derfor hadde vi ingen problemer med å rekke drosja som var bestilt. Tilbake ved den før nevnte grinda krøp Åke gjennom åpninga i gjerdet, mens Sondre tok et etter hvert sedvanlig ”stavsprang” som ikke fikk meg til å rynke på øyebryna et tusendels sekund engang, har blitt mer enn vant til sånt fra den kanten. Sjøl kunne jeg jo prøvd, men frykten for å kutte meg på piggtråden forhindret meg i det. Jeg klatra opp på grinda, men før jeg rakk å velte meg over måtte Sondre forevige min komiske positur.
Nede ved veien var vi såre fornøyde med dagens tur og innsats.
Men i Akureyri klarte vi aldri å finne ei åpen pizzasjappe, og jeg som alltid liker pizza bedre enn burger…
Da ble det burger da, vi kjøpte hver vår familiepakning med 4x90 grams burgere, 600 gram pommes frites og 2 liter pepsi. Dama bak disken trakk på smilebåndet. :-)
Ingen av oss greide å fullføre måltidet, men jeg tok den siste burgeren til frokost dagen etter. ”Påmmfrin” trudde jeg at jeg skulle fullføre på båten til Jan Mayen, men det er ikke så godt med gamle opphøgde poteter, og i tillegg ble jeg så sjøsjuk at det bare var å glemme hele greia…
Men Kerling var fin den gitt!
Benutzerkommentare