Herlig romjulsrevansje på Fresvikbreen og andre godbiter! (27.12.2010)
Besteigungen | Nummestolane (1.640m) | 27.12.2010 |
---|---|---|
Rambertinden (1.623m) | 27.12.2010 | |
Punkt på Fresvikbreen (1.642m) | 28.12.2010 | |
Vest for Fresvikbreen (1.548m) | 28.12.2010 |
Romjulsfadesen i 2009 har stadig spøkt i underbevisstheten min et sted. På ettermiddagen 28. desember satte jeg meg på toget til Voss etter avtale med Øyvind (Mayhassen). Sendte melding om at jeg var i rute og ble oppringt nesten umiddelbart. Med en vennlig, men spørrende tone lurte han på hvorfor jeg ikke hadde hatt telefonen på i hele dag, han hadde forgjeves prøvd å advare meg mot å dra. Sjøl hadde han slitt med enorme snømengder i Hordaland på lavere fjell og hadde for lengst gitt opp Fresvikbreen. Jeg hadde stressa hele dagen med pakking og annet julestyr og hadde ikke ofra mobilen en tanke, turen var jo spikra. Nå måtte jeg slukøra innse at jeg måtte komme meg av toget. Mens vi prata hadde Hokksund allerede blitt passert, så neste sjanse var Hønefoss. Der hoppet jeg av og ble sittende en stund sammen med ski og sekk og smake på det store nederlaget. Penger rett ut av vinduet og en flott tur mindre her i livet. Dagen etter ble det en fin skitur hjemme i marka, men det var jo ikke det jeg var innstilt på nå...
Jeg lurte fælt på når Fresvikbreen ville bli aktuell for mitt vedkommende igjen. Den ligger jo litt knotete til i Vik kommunes mektige natur, og uten bil til rådighet og med vær og turplaner som ikke samarbeider så raser tida avgårde uten at man får gjort noe med saken.
Et par nye turer opp på Rambervarden, inkludert et besøk på Nummestolane den ene gangen, bare forsterket inntrykket av at Fresvikbreen lå så nære, men likevel så langt unna på grunn av Gullsetedalens gedigne øksehogg. Sommerstid ville jeg bruke urimelig lang tid og dermed være superegoist i forhold til Irene med familie. Men romjulsdrømmen fra desember 2009 slapp liksom ikke taket, og når Sondre plutselig begynte å fatte interesse for dette vakre området og sa seg villig til å hjelpe meg i juleferien 2010 begynte "hevntankene" å nå uante dimensjoner hos meg. Med ski ville det meste gå fortere, og dermed trengte man jo ikke å sette av stort mer enn halvannet døgn til turen. Nå var det bare å krysse fingrene for godvær!
Sent på kvelden 2. juledag kom Sondre kjørende til boligområdet Gildhus i Vik i Sogn. Han ble tatt meget godt imot av min "svigerfamilie" (er jo ikke gift enda da..), og det ble en veldig hyggelig kveld. Men vi måtte legge oss i tide. Mandagen opprant med flott vær, og vi var tidlig på`n. Veien oppover til den gamle gården Grønsberg var heldigvis vinterbrøyta, noe som gjorde at vi kunne starte på 440 moh.
Det var bare å labbe i vei med feller og tunge sekker. Jeg kjente nesten med en gang på grunn av sekketyngda at dette ville bli en slitetur. Men starten var forholdsvis skånsom da vi fulgte gamle skispor langs skogsbilveien opp til Øvre Nummedalsstølen i lange z-svinger. Fra stølen tok det ikke lang tid før vi var oppe på flatene som bærer innover mot Stuasetbotn. Her har man orkesterplass til de mektige Nummestolane som viser seg i all sin prakt. Til høyre for disse så ruta oppover mot Rambera veldig grei ut, ingen rasfare å forholde seg til, bare en slitsom stigning.
Sola skinte fra stort sett skyfri himmel, og det gjorde godt for psyken å komme såpass fort opp på samme høydenivå som Hjorthaugrana, den ligger på 1072 moh, så da var vi ca. halvveis i stigninga. Praten gikk lett som vanlig med Sondre, og til tross for brøyteslit så gikk vi og babla i vei om det kommende turåret og prosjekter som inkluderer både nære og fjerne fjell. Snart dukka både Vik og Sognefjorden opp til høyre bak rana, og Ovriseggi ble stadig lavere på venstre side. Livet var slitsomt, men godt å leve!
Omsider kom vi opp på topplatået som ligger på drøye 1500 moh. Herfra er det en ganske drøy kilometer bort til Rambervarden på 1623 moh. Vi bestemte oss for å ta den først da Sondre ville ha den i boks, og så kunne vi slippe å tenke på den på returen dagen etter. Været var fortsatt bra, men nå fikk vi utsikt østover, og der var det skyer som skjulte Jotunheimen. Det var disige skyer som egentlig ikke virka særlig truende, både Bleia og Blåskavlen lå under dekket. Desemberlyset drev på med sitt fargespill og trollbandt oss nok en gang. Puddersnø, "bløtkakekrem" langs fjellsidene og den lave kveldssola i stort sett fint vær slår aldri feil!
På flatene før den siste stigningen til varden satte vi fra oss sekkene og kom oss til dagens første topp. Herfra var det fin utsikt mot Fresvikbreen som nå lokket mer en noen gang.
Oppholdet ble kort, for nå nærmet skumringen seg, og vi skulle sette opp teltet på Nummestolane, helst før mørket tok oss. Det ble en aldri så liten berg og dalbane-skitur bortover, men vi hadde overskudd til å nyte landskapet. Om sommeren er det kaotisk steinørken her, nå var alt så rent og eventyrhvitt. Flere liter svette senere nådde vi overraskende fort toppvarden på Nummestolane.
Etter noen minutter på toppvarden med litt kveldsstemningsutsikt var det på tide å ordne med teltet. Vi trampet til en grei plass på flata like under varden og gjorde istand leiren uten nevneverdige problemer. Så var det bare å stålsette seg for dagens mest angstfylte utfordring, nemlig klesskift. Av med alle våte og svette plagg, bar overkropp eksponert for kulda noen sekunder, og så på med tre lag med tørre og varme gensere pluss dunjakka utapå. Nå var det bare å nyte livet, kulda bet ikke lenger på kroppen. Det er like herlig hver gang man god og varm rusler på knasende snø og nyter utsikten. Lysa i Vik lå absurd langt nede, og den mektige naturen virka uendelig stor og fikk oss til å føle oss svært så små, men bare på en positiv måte.
Vi rigga oss til i teltet og slappet av med Real Turmat, snop og morsomt prat. Selvsagt måtte vi sende diverse skryte-sms til venner og bekjente, ja jeg ringte faktisk til Dag G-Evje også, men han hadde lite tid pga besøk, og i tillegg ble forbindelsen brutt. Som alltid måtte den behagelige tilværelsen i teltet avbrytes av disse forbaskede turene ut for å pisse. Men når man endelig kommer seg ut av teltet føles det som en befrielse. Stemninga var flott, men stjernehimmelen var fraværende. Jeg ble selvsagt litt bekymra, men det var jo meldt fint vær. Og Sondre fikk til slutt øye på et par-tre stjerner, så skylaget var tydeligvis ikke så tykt.
Vi tok kvelden fornøyde til sinns og med optimistiske tanker om morradagen.
Etter ei god natts søvn (vi er jo litt dyriske og sover godt til tross for hardt underlag) var det med spenning jeg gikk ut av teltet tirsdag morgen. All eventuell frykt for drittvær var totalt ubegrunna, her var det stjernehimmel med en lysende måne og tidlig morgengry i nordøst. Enkelte steder langt unna lå det skytepper, men de var også under vårt høydenivå. Knallvær, kort sagt!
Etter en relativt kjedelig frokost for min del, kun brødskiver uten pålegg siden jeg ikke hadde vært forutseende nok til å gjøre innkjøp før helligdagene, så var vi i gang. Det ble bedagelig skliing nedover til en skråning med utsikt nedover i Gullsetedalen. Her satte vi fra oss teltet, og Sondre plottet inn koordinatene på GPSen sin sånn i tilfelle. Noe sa oss at det var lurt å legge igjen teltet her så vi slapp å gå helt til topps på tilbaketuren, for da kom vi nok til å være dyktig slitne. Hvor rett var ikke den antakelsen...
Jeg hadde jo sendt melding til Jan Petter fra teltet om at nå var det verste gjort, og det gjensto kun en parademarsj til Fresvikbreen. Hvilken idiotisk sms! Man ser jo på både kart og flyfoto at området er kaotisk med mye opp og ned, men jammen blir man overrasket over hvor mye verre sånt er i virkeligheten. Sånn er det hver gang! Her var det bare å smøre seg med tålmodighet og manøvrere seg i rett posisjon før breen kunne ligge for våre føtter. Når jeg er på tur med Sondre blir jeg automatisk mindre skjerpa fordi han har GPS. Da følger jeg ikke like nøye med på kartet, det blir stort sett liggende i sekken sammen med kompasset. Sondre har full kontroll og finner fram. Men da han sa at vi nok måtte over topp 1548 trudde jeg i noen sekunder at det var en dårlig spøk. Men neida, det var for bratt på begge sider til at vi kunne regne med å finne en forsvarlig passasje. Jaja, det var bare å legge trøstig i vei, og da vi nådde toppen og gikk litt utpå kanten ble vi belønnet med en storslagen utsikt rett ned i Seljedalen mot nordvest. Her var det langt ned! Rundt omkring lå småtopper og småstup i en herlig blanding, og i øst ventet Fresvikbreen på oss. Vi følte oss priviligerte der vi sto!
Nå gikk det overraskende radig videre. Noen nedoverbakker pluss en forholdsvis kraftig brøytestigning og vi var klare for breen. Jeg er jo redd for breer, men Sondre var ikke bekymra på denne tida av året, og jeg hadde når sant skal sies ikke den helt store trua på noen tragedie jeg heller. Det var rett og slett drømmeforhold oppover breflata. Man ser jo ikke fengende næromgivelser på bre, det er den vide horisonten som er tingen her. Men det har sin sjarme dette også. Alt er så rent og hvitt og gir en følelse av uendelighet og evighet. Assosiasjoner til mine nest beste minner fra studietida dukket fort opp. Dette var ikke så rent ulikt de 7 skiturene fra Hodlekve til Voggebreen, 3 av de videre til Gunvordalsbreen, hvorav en som gikk helt til Berge ved Fjærlandsfjorden. Stølsmaradalstind er jo selvsagt mitt beste studentminne, men nok om det.
Det gikk radig oppover breflata, og snart dukket Styggedalsryggen opp i det fjerne samtidig som det flatet ut. Nå var vi ifølge GPSen sånn cirka på toppen. Her var det mange fjell å plukke ut i horisonten. Vi satt og slappet av en god stund og nøt noen velfortjente dråper kokt vann som smakte i hermetegn pluss Odense marsipan som faktisk smakte på ordentlig! Noen bilder ble tatt, og så var det på tide å tenke på returen. Men jeg fikk et problem med BC-bindinga siden jeg mista skia i snøen med feil side ned da fellene skulle av. Dermed fikk jeg ikke satt fast skiskoa og måtte renne svært rolig ned breen så høyreskia ikke skulle skli fra meg eller jeg skli fra den. Etter mye rot og om og men fikk Sondre løst problemet for meg, og dermed var den virkelige returen i gang. Klokka var nå 2 på ettermiddagen og kveldssola hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Dagene er korte på denne årstida, men føles iallfall 3 ganger kortere når man er så mye i aktivitet.
Det ble tung brøyting og et par pauser hvor vi virkelig kunne nyte synet av desemberlysets estetiske behandling av Fresvikbreen og fjella rundt. Snart var det gult, oransje og rødlilla, samtidig som den klare lufta fikk snøfjella til å se iskalde ut. Hovedmålet var i boks, men dette var ikke noe pliktløp av entilbaketur, her sto de flotte synsinntrykka i kø. Men alt har en ende, og da vi omsider kom tilbake til teltet så var det ikke lenge igjen av dagslyset. Nå var vi dyktig slitne, heldigvis kunne vi bare følge flatene oppunder Nummestolane. Kreftene ebbet stadig ut, og en viss angst jeg ikke turte å dele med Sondre her og nå begynte å komme snikende. En "vareopptelling" fortalte meg at jeg kun hadde drukket ca 3 liter fordelt på 2 turdager, og dette var inkludert termosvann til Real Turmat. Vi hadde jo av diverse grunner ikke primus. Tre liter er jo ingenting for meg! Stakkars Øyvind min tenkte jeg full av medlidenhet over meg sjøl. Jeg trenger jo minst det dobbelte på en turdag. Vinter er så vanskelig! Ideelt sett skulle man hatt haugevis av vannflasker, men de vil bare fryse til, og bør samtidig vike plass for nok klær.
Sondre slet nok han også, men tålte tingenes tilstand bedre enn meg. Vi gikk over et par vann før den siste marerittlignende oppstigninga på drøye 100 meter opp til gårsdagens løype tok til. Det er så mye opp og ned mellom Nummestolane og Rambera altså!! Jeg brøyta opp ca halve bakken før Sondre tok over. Og nå var jeg ferdig! Kanskje var det faktisk verre å gå som nr 2 pga flere glipptak? Våre kjære feller lå arkivert i sekken for denne gang, og det var et slit av en annen verden. Omsider kom vi opp til løypa fra Rambervarden, men det gjensto enda ei utforkjøring og nok en oppstigning. Jeg var tilnærma apatisk (ikke døden nær-apatisk da!) og fantaserte om brus. Herlig fresende brus som glir nedover halsen med stadig påfyll. Kaldt, smakfullt og fantastisk! Men sannheten her og nå var tørr hals. Og nå gjensto turens verste del...
Nedstigninger på ski er som kjent ikke min sterkeste side. Og her er fjellsida lang, bratt og full av vekslende snøunderlag. Skare, pudder og mini-sastrugier eller fokksnøskavler om hverandre med korte mellomrom. Mørket gjorde ikke saken bedre, men dagslys hadde nok ikke vært til stor hjelp heller. Forskjellen ville bare vært at da hadde jeg hatt oversikt over hvor jeg ville få problemer. Sondre fikk stadig større forsprang nedover. Lykta hans lyste snart nede ved Hjorthaugrana virka det som. Først var det nok synsbedrag, for han fikk jo med seg enkelte av mine raseriutbrudd når jeg falt. En god latter forlenger livet, og så lenge man ikke blir ledd høyt av i sånne svake situasjoner så må jo turkompisen få lov å flire for seg sjøl. Jeg var jo i "perlehumør" nå, og det hele kulminerte med at jeg i drittsinne lurte på hva fallet (som om fallet var en person) prøvde å oppnå med dette. Ja, hva faen prøver du å oppnå da ditt feite og idiotiske fall? Er det så fantastisk med en drittsekk som ligger skeivt over ryggen og hue og hindrer meg i å reise meg opp samtidig som det ene beinet ligger i vinkel og utløser krampe (pga vannmangel) mens ytterskia begynner å skli når jeg prøver å reise meg opp? Er du en mobbende lagermedarbeider jeg har stifta bekjentskap med på Kaupanger Tre eller Skanska eller? Hæ? Hææææ???!#¤%&#####?/&# Aaaaarghhh! Skarru ha juling eller din idiotiske høyreski som absolutt må bore seg ned og få meg til å stupe??!!!
Jada, jeg vet. Jeg er gæren! Men som Lars Monsen er jeg opptatt av å få fram turenes usminkede sannhet når man i svake situasjoner viser sitt sanne og ynkelige jeg.
Men som sagt så har alt en ende, og nedover fra Stuasetbotn gikk det an å få opp farta en stund. Da det bar ned mot Nummedalsstølen ble det verre igjen, men heldigvis ikke så lenge. Snart gjensto sjarmøretappen på veien til Grønsberg. Men jeg er pysete nedover og foretrakk å gå på tvers i de lengste brattene. Jeg klagde min nød over tingenes tilstand, men prøvde å se tilbake på hoveddelen av turen. Var ikke Fresvikbreen nydelig i dag Øyvind?! For en tur dette har vært!
Endelig var jeg nede hos stakkars Sondre som totalt sett snart hadde venta på meg i over en time. Han var letta over å se meg like hel for å si det sånn.
Nå var alt bare fryd og gammen, og med herlige setevarmere suste vi nedover dalen med kurs for Rimi på øyri. På grunn av frossen Finlandshette holdt jeg meg i bilen mens Sondre hamstra godsaker, blant annet halvannen liter Fanta til meg. Den tømte jeg på rundt ett minutt kanskje, i et anfall av militær ordre-dumhet; "flaska skal tømmes før Gildhus!!".
For en barnslig oppførsel! Sondre lo godt. Og da vi endelig var vel hjemme hos en bekymra familie så gikk jeg rett inn med Finlandshetta på for å bli fotografert. Faren til Irene var lattermild og knipsa villig vekk. Jeg befant meg i en herlig rus, og all barnslig oppførsel må tilskrives den. Dusjen var himmelsk, og middagen enda bedre! For en tur det hadde vært! Herregud så sliten jeg var! Og tusen kjempetakk til Sondre for at han er den turkameraten han er!
Skål for naturen i Vik kommune og for en fantastisk romjulsrevansje nesten nøyaktig et år etter min latterlige fadese! Denne turen vil vi leve lenge på!!
Benutzerkommentare
Kjempebra
Geschrieben von mortenh 02.01.2011 21:13Kjempebra rapport. Lang ja, men ... :)
Det så nydelig ut...
Men hvorfor hadde dere ikke med primus eller lignende til å smelte snø?
Sv: Kjempebra
Geschrieben von Øyvindbr 03.01.2011 14:14Det var helt nydelig ja!
Nei hva skal jeg si? Primus burde vi selvsagt hatt. Men Jeg er ikke helt stø på primusen jeg har hjemme, og både jeg og Sondre syntes det hørtes lurt ut å bare ha varmt vann på termos for å gjøre middagstilberedninga enklest mulig. Ellers så har jeg ikke så mye å si til mitt forsvar, blir jo både på skauen og fjellet stadig overrasket over min naivitet i forhold til hva som er nok drikke å ha med seg. Vet jo bedre, men trur liksom jeg skal slippe unna fordi jeg ikke lider noen nød før turen har startet.
Må luke ut sånne feil før den forhåpentlige Jan Mayen-turen!
Fornøyelig lesning
Geschrieben von 500fjell 02.01.2011 02:44Tusen takk for en fantastisk tur Øyvind! Som du nevnte, dette er kanskje den flotteste turen vi har hatt i lag av de turene vi fikk til sammen i 2010, det året vi ble turkompiser. :-) Som alltid var det artig å lese rapporten, måtte trekke på smilebåndet enkelte steder. Det betyr bare at jeg kjenner meg igjen i situasjonene du skildrer. Du tar det på kornet!
Godt nytt fjellår alle sammen! :-)
Sv: Fornøyelig lesning
Geschrieben von Øyvindbr 03.01.2011 14:21Ja 2010 har vært et merkeår fordi vi ble turkompiser, på samme måte som 2005 var det da jeg ble kjent med Morten og nesten umiddelbart ble med på mitt livs flotteste tur til nå.
Fristende å si at "dette er bare begynnelsen!", og det er jo til en viss grad rett også, men jeg får høre på hjemmebane at jeg ikke må stikke av i tide og utide like ofte som i 2010. Frykter å måtte si nei enkelte ganger, men totalt sett trur jeg ikke at det er noen fare for at 2011 ikke skal innfri endel forventninger.
Vi har nok mye å se fram til på turfronten fremover! :)